ELLEN G. WHITE -- MYTEN OG SANNHETEN

Å. Kaspersen

A. Forord og kort historikk

Bibelen og Profetiens ånd er et velkjent begrep blant syvendedags-adventister, og med Profetiens ånd mener de Ellen G. White og hennes skrifter.

Det er ikke å ta munnen for full å hevde at uten Ellen G. Whites innflytelse ville Syvendedags-adventist-samfunnet neppe eksistert -- i hvert fall ikke slik vi kjenner det.

Ellen Gould Harmon ble født 26. november 1827 og døde den 16. juli 1915 i den høye alder av 87 år. I desember 1844 begynte hun å få syner, og fram til 1884 skal hun ifølge hennes barnebarn Arthur White ha erfart ca. to tusen syner. Etter 1884 og fram til sin død, hadde hun hovedsakelig profetiske drømmer om natten.

Den 30. august 1846 giftet Ellen Gould Harmon seg 19 år gammel med James White, som var seks år eldre. Dette var mindre enn ett år etter at James offentlig hadde refset to tidligere venner for å ha giftet seg, og på den måten fornektet sin tro [på den lukkede dør] (Day Star, 11. oktober 1845). Ekteparet White deltok i de påfølgende årene aktivt i dannelsen av den tidlige adventmenighet, godt understøttet av EGWs syner.

Ved sin død i 1915 etterlot hun seg 24 bøker, 4600 artikler, over 200 traktater, 6000 manuskripter og 40 000 maskinskrivne sider. I dag, over åtti år etter hennes død, er antall bøker utgitt under hennes navn vokst til over seksti.

Det er blitt hevdet at EGW alt i alt skrev rundt 25 millioner ord; at alt dette stoffet er EGWs eget, og at ikke noe av det er i strid med Guds ord. Dette er sterke påstander, som de fleste, undertegnede inkludert, har godtatt uten videre. Det har vært mangel på edle berøere som ved egne undersøkelser har underlagt Ellen G. Whites skrifter den bibelske test. Årsaken er vel at man uten videre godtok det bildet av sin profet som var en del av den adventistiske oppdragelse. Dermed var det ikke behov for nærmere prøving. Alle brikker var på plass.

Det burde ikke være dissens om at Bibelen er den avgjørende autoritet alt annet som gjør krav på guddommelig inspirasjon skal prøves med. Adventister prøver andre profeter med Guds Ord, men ønsker ikke å bringe sin egen profet under Bibelens søkelys. Ikke-adventister tester Ellen G. White med Bibelen, men vil heller ikke eksaminere sin egen profet -- hvis de har noen -- med Guds Ord. Ved konfrontasjon hevder begge grupper kategorisk at det er ingen disharmoni, det kommer bare an på hvordan du leser.

Det er en rekke adventister som opp gjennom årene har stått fram som edle berøere og underlagt Ellen G. White den bibelske test. De fikk verken takk eller belønning for sine oppdagelser, men ble av profetinnen erklært for å være inspirert av satanisk/spiritiske redskaper. Behandlingen av A.F. Ballenger er et godt eksempel. Flere ble utstøtt av Adventistsamfunnet fordi de forfektet kjettersk lære, som det het. Det samme gjelder medlemmer av andre trossamfunn/sekter som har prøvd sine profeter og læresetninger med Guds Ord og funnet at store deler av propagandaen ikke stemmer med virkeligheten.

Dette heftet er beregnet for den edle berøer. Mange vil ta anstøt, mens andre som er av et edlere sinn vil tenke gjennom det de har lest. Hensikten er å komme med saklige og faktiske opplysninger og dokumentasjon om profetinnen som ledelsen i Adventistsamfunnet av forskjellige årsaker har holdt skjult for grasrota i menigheten. Noe av den informasjon som etter hvert er lekket ut, hadde selv mange ledere ikke kjennskap til. I lang tid har The White Estate fortiet både for lek og lærd en rekke besværlige ting om både Ellen G. White og de fundamentale læresetninger. Det var viktig å opprettholde glansbildet av sin profet og av pionertiden.

Det er maktpåliggende at disse tingene som er blitt skjult i mørket, og som belyser både EGW og adventismen fra nye og overraskende vinklinger, nå blir brakt fram i dagen. Dermed kan den enkelte vurdere fundamentet han står på og forvisse seg om at han bygger sin tro på den rette grunnvoll, som er Jesus og hans Ord.

1. Innledning

Islam har Muhammed og Koranen, Christian Science har Mary Baker Eddy og hennes skrifter, mormonerne har Joseph Smith og Mormons bok.

Adventister har Ellen G. White og hennes skrifter, som med innbundne artikler danner en tre meter høy stabel. Bibelen blir liten og uanselig i slike omgivelser.

Felles for mange adventister er at de i siste instans lar skriftene til sin profet få status over Guds Ord når det gjelder trosspørsmål og leveregler. Christian Science hevder at Mary Baker Eddys Key to the Scriptures er tillegg til Bibelen. Mormonerne går faktisk lenger og hevder at både Bibelen og Mormons bok er Guds ord.

Slik fungerer også adventistmenigheten, i hvert fall den konservative del av den. Innenfor sistnevnte finner vi de ultrakonservative, historiske adventister med nostalgiske tendenser overfor svunne tider og nidkjær holdning mot alle som ikke deler deres syn. Det er denne gruppen som bruker Ellen White både som Bibel og klubbe mot alt og alle. For dem er et så sier Ellen White det avgjørende ord som bilegger enhver disputt i trosspørsmål og andre ting. Med hennes ord er sluttstreken satt. Egne erfaringer støtter til fulle denne påstand, og jeg må i dag bare beklage at jeg selv tidligere har lagt slike holdninger for dagen. Det er bare ett ord som passer i en slik sammenheng: fanatisme. Bibelen er uheldigvis blitt tildelt rollen som sufflør som er god å ty til med forhånds-tolkede skriftsteder til å understøtte EGW der det kniper. Mange ultrakonservative adventistgrupper på sidelinjen bruker gjerne uttrykket Bibelen og Profetiens ånd som motto for sin virksomhet, men i praksis er det motsatt. Det er 95% EGW og 5% bibel, hvis det er så mye, og de 5% blir alltid tolket med EGWs skrifter. På den måten får man Bibelen til å støtte opp om ting den ellers ikke sier. Gud hadde ikke til hensikt at hans Ord skulle komme i annen rekke.

Madonnaskikkelse og ellenisme

Det er et ugjendrivelig faktum at adventistsamfunnets ledelse i en årrekke, og da spesielt etter EGWs død i 1915, har bygget opp en frontfigur med ufeilbarlig status, en glansbildeprofet, om vi må bruke et slikt uttrykk. Dette bildet finner vi i de mange bøker om Ellen G. White som i årenes løp er kommet fra våre forlag, samt de mange illustrasjoner som adventistkunstnere har laget til bruk i standardpropagandaen. Felles for alle disse bøker og skrifter -- hvorav flere er kommet på norsk -- er at de gir et ensidig, glorifisert bilde av EGW, og fortier eller bortforklarer en rekke viktige ting rundt profetinnen og hennes medarbeidere, samt en rekke viktige ting om hennes syner, drømmer, vitnesbyrd og skrifter. Forestill deg en rettssak der juryen sitter på en haug dokumenter som unektelig tyder på at anklagede er skyldig. Disse dokumentene blir imidlertid fortiet under rettssaken, som utelukkende bygger på mer eller mindre tvilsomme bevis og vitnesprov for det motsatte. Er dette forsvarlig rettsføring? Det er imidlertid slik Adventistsamfunnets ledelse i en menneskealder og mer har skildret overfor menigheten personen Ellen G. White og hennes skrifter. Forskjellen er bare at rettssaken er grunnlagt på en rekke ytre beviser som rent overflatisk tyder på at hun er uskyldig, mens juryen hele tiden har sittet på en anselig dokumenthaug som gir all grunn til å mistenke henne som skyldig på en rekke punkter. Disse dokumentene har imidlertid The White Estate holdt skjult av hensyn til Adventistsamfunnets interesser, ikke minst av økonomisk art.

I de senere årene har imidlertid denne frontfiguren begynt å slå sprekker, og glansbildet begynt å blekne. Adventistsamfunnets ellenisme er blitt en pseudovitenskap som ikke tåler nærmere gransking. Ny informasjon, nye og overraskende opplysninger fra dokumenthaugen er etter hvert kommet for dagen og har begynt å tære på troverdigheten til både EGW og adventistenes grunnleggende doktriner. Dette vekker forståelig nok reaksjoner hos den konservative gruppe adventister som ser på trenden som en oppfyllelse av EGWs ord om at det i endens tid ville bli skapt et satanisk hat mot vitnesbyrdene, og at det ville komme slike som ville rive over ende våre grunnleggende doktriner:

Vi må kontant avvise alle forsøk på å dra oss vekk fra den plattform av evig sannhet som siden 1844 har bestått sin prøve. . . .Som et folk må vi stå fast på den plattform av evig sannhet som har bestått alle prøver. Vi må holde fast på de sikre grunnvollene for vår tro. De prinsipper Gud har åpenbart for oss er vår eneste trygge grunnvoll. Tidens gang har ikke svekket deres verdi. . . .Sjelefienden har prøvd å innbille oss at det ville skje en stor reform blant Syvendedags-adventister, og at denne reform ville gå ut på å gi slipp på de doktriner som står som pilarene for vår tro, og gjennomføre en reorganisering. . . .Det er mange av vårt folk som ikke er klar over hvor solid grunnvollen for vår tro er blitt lagt. . . .Skal vi ikke forkaste alt som ikke er i harmoni med denne sannhet? (Special Testimonies, Series B nr. 2, s. 54-56.)

Dette er bare en smakebit på de mange uttalelser av EGW som går i samme spor.

Det er mange av vårt folk som ikke er klar over hvor solid grunnvollen for vår tro er blitt lagt, skrev hun, og skal vi ikke forkaste alt som ikke er i harmoni med denne sannhet? Med andre ord: all doktrine skal prøves med adventbudskapet. Hvor finner man støtte i Guds ord for en slik påstand? Hvordan skal vi forholde oss til denne uttalelsen når vitale punkter i adventbudskapet -- ja, selve grunnvollene for dette -- ved nærmere ettersyn viser seg å være i strid med Guds Ord? Er Gud i strid med seg selv? Legger Gud en grunnvoll som er i strid med hans Ord? Så avgjort nei. En annen sak er at ovenstående uttalelse sier at det er adventismens doktriner som er vår eneste trygge grunnvoll, mens Bibelen sier at ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, det er Jesus Kristus (1 Kor. 3,11). Menighetens grunnvoll er ikke et system av mer eller mindre bibelske doktriner, men Jesus selv.

Hva skal vi da forkaste? Det er ikke Guds Ord som skal prøves med adventbudskapet, men det er heller adventbudskapet som skal prøves med Guds Ord.

Adventister tyr til Ellen Whites skrifter som siste skanse når de kommer på glattisen og får problemer med å holde seg på bena -- dvs. forsvare sin tro på en overbevisende måte fra Bibelen. For dem er Ellen White en større autoritet enn Guds Ord, et ja og amen som avgjør saken.

Adventistsamfunnet om Ellen G. Whites autoritet

Hva sier Adventistsamfunnet selv om Ellen G. Whites autoritet?

Under generalkonferensen i 1980 ble Adventistsamfunnets troserklæring revidert. Et av de reviderte punktene lyder:

Profetien er en av Den Hellige Ånds gaver. Denne gave er et av identifikasjonspunktene til den siste menighet, og kom til uttrykk gjennom Ellen G. Whites virksomhet. Som Herrens sendebud, er hennes skrifter en stadig og autoritativ kilde til sannhet, og gir trøst, veiledning, undervisning og refselse til menigheten. De gjør det også klart at Bibelen er den standard all undervisning og alle erfaringer skal prøves med (Adventist Review, 1. mai 1980, s. 25-26. Uthevelser tilføyd).

I 1928 kunne man lese følgende i Adventistsamfunnets offisielle organ:

Skriftene til Ellen G. White var aldri ment å være et tillegg til Bibelens kanon. De er imidlertid Guds budskaper til den siste menighet, og bør tas imot som sådanne, på samme måten som oldtidens profeter. Slik Samuel var en profet for Israel i sin tid, Jeremias en profet for Israel under fangenskapet, og Døperen Johannes kom som et spesielt sendebud fra Herren for å bane veien for Jesu komme, tror vi at Ellen G. White også var en profet for Kristi kirke i dag. Og på samme måten som profetenes budskap ble tatt imot i gammel tid, bør også hennes budskaper bli tatt imot i dag (Review & Herald, 4. oktober 1928. Uthevelser tilføyd).

Det blir hele tiden hevdet at EGWs skrifter ikke er et tillegg til Bibelen, og at de heller ikke skal settes på linje med Bibelen. Ovenstående uttalelse gjenspeiler den grunnleggende forvirring blant adventister om denne saken. Hvis EGWs skrifter er åpenbaringer fra Gud, er de selvfølgelig tillegg til Bibelen. Og hvis budskapene i hennes skrifter skal tas imot på samme måten som budskapene til oldtidens profeter -- som er en del av den bibelske kanon -- står de naturligvis på samme linje som Bibelen, og er følgelig et tillegg til denne. Ovenstående uttalelse er egentlig selvmotsigende.

Samme forvirring finner vi gjengitt i boken Seventh Day Adventists Believe, utgitt i 1988 av Generalkonferensens predikantavdeling:

Ellen Whites skrifter er ikke noen erstatning for Bibelen. De kan ikke settes på samme nivå. De hellige skrifter står alene, og er den unike målestokk både hennes egne og alle andre skrifter må vurderes etter, og som de må underkastes (s. 227. Uthevelser tilføyd).

Hvis skriftene til EGW stilles på like fot med budskapene til Jeremias, Samuel, etc. slik sitatet fra 1928 gir uttrykk for, og at de må tas imot på samme måte som budskapene til Bibelens kanoniske profeter, må vel EGW settes på samme nivå som Bibelen? Ellen White blir jo sammenlignet med disse gammeltestamentlige profeter, og siden deres budskap er likeverdige, står de vel på samme plan? Disse uttalelsene viser forvirringen og selvmotsigelsen som kommer til uttrykk når bekjennelse og praksis ikke samstemmer.

På forsiden av Adventist Review, 4. juni 1992, sitter Ellen White i selskap med Moses, Deborah og Døperen Johannes, med teksten: En profet for vår tid. At Ellen White blir satt inn i dette selskapet av bibelske profeter på forsiden av samfunnets offisielle organ, viser at Adventistsamfunnet setter henne på lik linje med disse -- og følgelig må jo den logiske konsekvens bli at hennes skrifter står på samme nivå som Guds ord.

Da Albion Fox Ballenger i sin tid utførte et solid bibelstudium over forhenget, viste han det til flere av Adventistsamfunnets ledere på den tiden. Deres kommentar var følgende, med Ballengers egne ord:

Ikke én av disse brødre prøvde å vise meg ut fra Bibelen at jeg tok feil. En skrev følgende: 'For å være ærlig, må jeg si at jeg ikke kan finne noen feil med det ut fra et bibelsk standpunkt. Argumentet virker uangripelig.'

En annen sa: 'Jeg har alltid ment at det var tryggere å godta skrifttolkningen til Profetiens ånd slik den kommer til uttrykk gjennom Str. E.G. White enn å stole på min egen dømmekraft eller tolkning.'

Den siste uttalelsen uttrykker holdningen til dem som innrømmet at mitt standpunkt virket underbygd av Guds Ord, men som likevel nølte med å akseptere det (A.F. Ballenger: Cast out for the Cross of Christ, s. 106-112. (1909). Uthevelser tilføyd).

Med andre ord: Når disse ledere i Adventistsamfunnet ble konfrontert med visse motsetninger mellom Bibelen og Ellen G. Whites skrifter, og dermed ble stilt på valget mellom det ene eller det andre, valgte de det siste -- EGWs uttalelser -- som det avgjørende ord. De innrømmet at argumentene var uangripelige fra bibelsk standpunkt, men valgte å holde seg til EGWs skrifter til tross for at disse to ikke harmonerte. I dette tilfellet ble EGWs skrifter hevet over Guds ord. Denne innstillingen finner vi den dag i dag i praksis, om ikke i teori.

Ellen G. White om sine egne skrifter

Ellen G. White brukte sterke uttrykk om sine egne skrifter:

Søster White er ikke opphavet til disse bøkene. De inneholder den undervisning Gud har gitt henne i den tid hun virket. De inneholder det dyrebare, trøstefulle lys Gud i sin nåde har gitt sin tjener for at det skal gis videre til verden. Fra disse sidene skal lyset skinne inn i hjertene til menn og kvinner og lede dem til Frelseren (Review and Herald, 20. januar 1903. Uthevelser tilføyd).

Mens jeg skrev manuskriptet til The Great Controversy, merket jeg ofte at Guds engler var til stede. Og mange ganger ble de scener jeg skrev om presentert for meg på nytt i nattens syner slik at de sto friskt i mitt sinn (Brev 1, 1890).

Vi vil senere oppdage til vår store overraskelse at det er svært lite i boken The Great Controversy (Mot Historiens Klimaks) som stammer fra Ellen G. Whites hånd. Det ligger en ikke så liten sannhet i den første uttalelsen. Ellen G. White var ikke opphavet til disse bøkene. En stor del av stoffet var nemlig lånt fra andre forfattere uten kildehenvisninger! Men det var vel ikke det EGW mente.

Hva er profetordets ånd?

Dragen ble vred på kvinnen, og drog av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd (Åp 12,17).

Da falt jeg ned for hans føtter for å tilbe ham, men han sier til meg: Vokt deg for det! Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd (Åp 19,10).

Kjennetegnene på Guds menighet er at den har Jesu vitnesbyrd. Jesu vitnesbyrd blir videre definert som profetordets ånd. Syvendedags-adventister er programmert til å lese seg selv inn i disse versene. De har alle Guds bud, hevder de, og de har profetordets ånd, som de anvender på Ellen G. White. Ingen får sagt dette bedre enn den kjente adventistforkynner Joe Crews:

Men la oss nå lese ferdig dette fantastiske verset: 'Og har Jesu vitnebyrd' [Åp. 12,17].' Her er et annet kjennetegn på den sanne levning. Denne siste dagers menighet ville ikke bare dukke opp etter 1798 og holde alle Guds bud, men ville også ha Jesu vitnesbyrd. Men hva er Jesu vitnesbyrd? . . .

Definisjonen finner vi i ordene til den engel som ble sendt fra himmelen for å gi Johannes en forklaring: Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd (Åp 19,10).

Der har vi det! Nå vet vi uten skygge av tvil at Jesu vitnesbyrd er Profetiens ånd. Og dette er det tredje store kjennetegnet på den sanne siste dagers menighet. . . .

Den eneste menighet som oppfyller den profetiske beskrivelsen av den sanne levning, er Syvendedags-adventistmenigheten. Denne målrettede bevegelse som dukket opp i 1844, begynte sitt forutbestemte program med å gjenopprette sannheten som var gått tapt eller forvrengt under Middelalderen. . . .Og Gud gjorde nøyaktig som han hadde lovt å gjøre: Han gjenopprettet den vidunderlige Profetiske ånd i den siste menighet. Denne gave kom til uttrykk gjennom Ellen G. Whites liv og virksomhet (Joe Crews: The Search for the True Church, s. 15, 42-43. Uthevelser tilføyd).

Lignende utleggelser finner man nok av i adventistenes standardlitteratur.

Dette synet står selvfølgelig for adventistenes egen regning. Det er ingen andre enn dem som tolker disse versene på en slik måte. Det står ingen steder i Åpenbaringsboken eller andre steder at profetordets ånd er Ellen G. White. En slik tolkning er både adventistisk og sekterisk. Profetordets ånd er kort og godt Den Hellige Ånd som har inspirert Guds Ord og Det profetiske ord. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet. . . .(2 Tim 3,16).

Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter (2 Pet 1,19). Guds menighet har altså det profetiske ord, som de gjør vel i å akte på.

Åpenbaringsboken i seg selv kalles de profetiske ord i denne bok (Åp 1,3; 22,7.10.18). Det er en rekke gammeltestamentlige profeter i den bibelske kanon, og Guds Ord avsluttes med en profetisk bok. Det er profetordets ånd som har inspirert disse profetene som utgjør en del av Bibelen. Det er overmåte sekterisk å begrense profetordets ånd til én bestemt person i ett bestemt trossamfunn, slik adventistene gjør med Ellen G. White. Guds menighet holder Guds bud, som det står, og de har det profetiske ord, Den Hellige Ånd, og i denne sammenhengen de profetiske ord i Åpenbaringsboken. Er det bare adventister som har, eller har hatt profetordets ånd?

I Åp. 20,4 leser vi:

Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år.

Jesu vitnesbyrd er profetordet ånd. De hadde lidd martyrdøden for det profetiske budskap de forkynte. Adventister hevder at profetordets ånd er Ellen White og hennes skrifter, altså led disse Guds tjenere martyrdøden for Ellen Whites skyld. Dette er den logiske konsekvens av å lese Ellen White inn i Åp. 19,10. Er det noe galt her?

Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd, dvs. det er profetordets ånd -- den Ånd som står bak profetordet -- som vitner om Jesus. Hvilken Ånd vitner om Jesus?

Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg (Joh 15,26).

Dette bibelverset skulle vel være klart for alle hvem som vitner om Jesus. Det er sannhetens Ånd, Talsmannen. Det er Den Hellige Ånd som vitner om Jesus. Den Hellige Ånd er profetordets Ånd, Jesu vitnesbyrd.

2. Synene

Ifølge Arthur White skal hans bestemor ha erfart ca. to tusen syner i løpet av sitt liv. Et anselig tall, når man tenker på Bibelens profeter og hvor mange av deres syner som har funnet plass i Bibelens kanon. Bibelen, Guds Ord, er en bok på drøye tusen sider, mens Ellen Whites skrifter utgjør over seksti bøker, samt tusenvis av artikler, brev og manuskripter -- til sammen ca. hundre tusen sider. Dette tilsvarer hundre bibler. Alt dette er ifølge Adventistsamfunnet direkte kommunikasjoner fra himmelen, et så sier Herren.

Fra den spede begynnelse og til denne dag har Profetiens ånd vært et høvelig redskap fra adventistlederes side til å holde fotfolket på linje. Utplukkede sitater kommunisert fra talerstol og de offisielle organer gjør god nytte som åndelig styreredskap når behovet melder seg, noe det ofte har gjort. Ellen Whites skrifter er fra Gud, blir det hevdet, og hvem vil våge å stå Gud imot?

Også adventister som driver egen virksomhet fra sidelinjen eller offside bruker fortrinnsvis Ellen Whites skrifter som Bibel til å bevise alt fra franske revolusjoner og tyrkiske sultaner til antall måltider pr. dag.

Det finnes en statistikk, utgitt av Adventistsamfunnet (Comprehensive Index, bd. 3, s. 2978-2984) der det framgår at i en periode på 71 år -- 1844-1915 -- kan det dokumenteres at Ellen White hadde 188 syner, gjennomsnittlig 2,5 syner pr. år. Dette er en reduksjon på 1812 syner fra de påståtte to tusen! Selv Arthur White, som lanserte tallet to tusen, kan ikke gjøre rede for de manglende 1812 synene. Han uttalte imidlertid at det ikke finnes fullstendig dokumentasjon over alle synene. I de tidligere årene kan de ha vært relativt hyppige. Noen hundre (enkelte mener minst 400 eller flere) syner er et rimelig tall.

Ellen G. Harmon fikk sitt første syn i desember 1844. Dette synet er gjengitt i boken Early Writings, s. 13-20. I dette synet beskriver EGW bl.a. en smal sti som gikk fra jorden til det himmelske Jerusalem, en syvdagers-reise fra jorden til himmelen i en skyvogn, samt tempelet på Sions berg på den nye jord.

Ifølge opplysninger som nå begynner å sive ut, kan EGW bl.a. ha hentet stoff til dette synet, samt femti andre tidlige syner, fra mormonprofeten Joseph Smith. Mer om dette senere.

De fleste er heller ikke klar over at Ellen Whites profetiske løpebane begynte i vill fanatisme. Disse mørke sidene av Adventistsamfunnets historie er omhyggelig blitt skjult av informerte ledere for å gi næring til myten om den rosenrøde pionertiden rundt madonnaskikkelsen Ellen White. Det er også grunn til å tro at mange ledere selv ikke kjente til denne mindre flatterende del av historien om sin profet.

I de senere årene er det kommet for dagen en stadig økende mengde informasjon fra tidlig pionertid, som har tvunget mange til å betrakte både EGW og adventismen fra nye vinklinger. Senere i livet hevdet Ellen White at hun og hennes mann var opptatt med å bekjempe fanatisme, men tier om at både hun og James var entusiastiske deltakere i den villeste fanatisme i tiden etter den store skuffelsen i 1844. Under disse ville møtene lå den unge Ellen Harmon -- Kristi bilde, som hun ble kalt -- på gulvet med en pute under hodet mens hun i trance gjenfortalte syner hun fikk. Hvor mange har hørt om tildragelsen i Atkinson i februar/mars 1845, der både James White og Ellen Harmon var innblandet? Faktisk går det fram at James White var en av lederne for denne fanatiske gruppen.

Fanatisme

I 1986 oppdaget en student ved Andrews university (Bruce Weaver) et gammelt avisoppslag (rettsreferat) fra 1845 om arrestasjonen og rettssaken mot en mann ved navn Israel Dammon, en av Ellen Whites bekjente (Piscataquis Farmer, 7. mars 1845, nr. 31). Mange mener at dette er et av de mest sensasjonelle funn som er gjort om tidlig adventist-historie.

Av innlysende grunner vil dette gamle avisoppslaget verken finne veien inn i Adventist Review eller Advent Nytt. Det sto derimot å lese i Adventist Currents, Vol. 3. nr. 1, april 1988. Bildet av Ellen Whites kall og tidlige syner som adventister er blitt foret med i over hundre år ville rakne i sømmene hvis dette ble alminnelig kjent.

I denne tiden har adventistene ikke hatt andre kilder å holde seg til enn EGWs egne uttalelser om de tidligste årene av menighetens historie, samt uttalelser fra EGW-tro pionerer. Funnene av disse avisoppslagene fra 1845 der Ellen Harmon (White), James White, Dorinda Baker, Israel Dammon og andre var innblandet, skaper en ikke så liten tvil om påliteligheten av Ellen Whites selvbiografiske beretninger.

I sine selvbiografiske skisser påpeker EGW at hun og hennes mann var opptatt av å bekjempe forskjellige former for fanatisme i adventismens barndom. Imidlertid er det nå helt på det rene at Ellen White selv var dypt involvert i forskjellige bisarre, fanatiske aktiviteter der synene hennes spilte en ikke ubetydelig rolle.

Etter skuffelsen den 22. oktober 1844 vendte hovedmassen av milleritter tilbake til de kirkesamfunn de hadde tilhørt. Noen få, deriblant Ellen White, fortsatte å samles, for det meste i private hjem. Mange av disse private sammenkomstene var preget av ekstrem fanatisme: hellig kyss, skriking og roping, promiskuitet, bisarre, fysiske øvelser, som å krype rundt på gulvet og utstøte lyder, etc. Til stede ved disse manifestasjonene var gjerne noen få -- for det meste kvinnelige -- visjonærer, som fikk syner under samlingene.

Ellen G. White (Harmon på den tiden) reiste hele tiden rundt med disse fanatikerne. Det er mulig at hun med nød og neppe unngikk å bli arrestert ved en anledning (i Orrington, Maine) ved å flykte fra stedet, og det er trolig at hun en gang faktisk ble arrestert sammen med en Joseph Turner i Poland, Maine (april 1845).

Den 15. februar 1845 holdt disse ekstremistene et husmøte hos en James Ayer i den vesle byen Atkington, Maine. Møtet ble ledet av den tidligere sjøkaptein Israel Dammon, og til stede var også James White og to visjonærer: Ellen G. Harmon og Dorinda Baker.

Her følger et utdrag av rettsreferatet fra 1845 med beskrivelse av den type husmøter Ellen Harmon og James White var involvert i etter skuffelsen i 1844:

J.W.E. Harvey, under ed: Jeg var til stede ved møtene deres to dager og fire kvelder. Den første sammenkomsten varte i åtte dager. Jeg har kjent Dammon i seks uker. Dammon, [James] White og Hall var lederne. Dammon sa at synderne ville fare til helvete i løpet av to dager. De omfavnet og kysset hverandre. Dammon lå på gulvet og spratt deretter opp, og de forsvant ofte inn i et annet rom. Dammon har ikke noe arbeid å forsørge seg med så vidt jeg vet. Møtet virket svært vanhellig. Jeg har sett ham sitte på gulvet med en kvinne mellom bena og armene rundt henne.

Wm.C. Crosby, Esq, under ed: Jeg var til stede under møtet forrige lørdag kveld, fra ca. kl. syv til ni. På gulvet lå en kvinne. Hun lå på ryggen med en pute under hodet. Av og til reiste hun seg opp og gjenga et syn hun sa var blitt åpenbart for henne. Av og til snakket alle i munnen på hverandre og hojet så høyt de kunne. Enkelte sa det var for mye synd der. Etter at ståket hadde gitt seg, reiste Dammon seg opp og klaget litt mer sammenhengende over dem som var til stede og ikke trodde på adventlæren. En gang sa Dammon at det var svin til stede som ikke tilhørte gruppen, og han pekte på meg mens han sa: Jeg mener deg, Sir.

Loton Lambert, under ed: Da jeg kom dit holdt de på med å synge. Etter det satte de seg ned på gulvet. Dammon sa at en søster hadde et syn å fortelle. En kvinne på gulvet fortalte deretter synet sitt. Dammon sa at alle andre kirkesamfunn var onde -- de var løgnere, horebukker, mordere etc. Han gikk også på alle som ikke var enige med ham. Han beordret oss ut, men vi gikk ikke. Kvinnen som lå på gulvet og fortalte syner ble av Dammon og andre kalt Kristi bilde. Dammon kalte oss svin og djevler og sa at hvis det hadde vært ham som eide huset, ville han jagd oss ut. Hun som ble kalt Kristi bilde fortalte fru Woodbury og andre at de måtte forlate alle vennene sine eller fare til helvete. Kristi bilde, som de kalte henne, lå på gulvet en stund, og reiste seg deretter mens hun ropte på en eller annen og fortalte at hun hadde fått et syn som hadde med vedkommende å gjøre, og som hun måtte fortelle dem. Hun gjenga deretter synet. Det var en ung pike der som de sa måtte døpe seg den kvelden eller fare til helvete. Hun gråt bittert og sa at hun ønsket å se moren sin først, men de fortalte henne at hun måtte forlate sin mor eller fare til helvete. En av dem ropte ut: La henne fare til helvete! Til slutt gikk hun med på å bli døpt. Kristi bilde gjenga synet til en kusine av meg; at hun måtte døpe seg den kvelden eller fare til helvete. Hun protesterte, fordi hun var døpt fra før. Det ble sagt at Kristi bilde var en kvinne fra Portland [Ellen Harmon var fra Portland]. En kvinne de kalte Miss Baker [Dorinda Baker, den andre visjonæren] sa at djevelen var der, og at hun ønsket å se ham. Hun plukket ut meg og sa: Du er djevelen, og vil fare til helvete. Jeg sa til henne at hun ikke var min dommer. Herr [James] Ayer [Jr., huseieren], grep fatt i meg og prøvde å kaste meg ut. Jeg sa til ham at jeg ikke var kommet for å forstyrre møtet. Kvinnen med synene ropte deretter på Joel Doore og sa til ham at han hadde tvilt, og ikke trengte å bli døpt. Hun sa at br. Doore ikke ville fare til helvete. Doore knelte for hennes føtter og ba. Miss Baker og en mann forsvant inn på soverommet. Hørte deretter lyder derfra. Døren ble åpnet og jeg gløttet inn i rommet. Hun lå på sengen, og han holdt fatt i henne. De kom ut av soverommet mens de omfavnet og kysset hverandre. Hun spratt opp og ville legge bena sine mellom bena hans. Miss Baker gikk til herr Doore og sa: Du har avvist meg før. Han svarte at det hadde han, og de kysset hverandre. Hun sa at det 'føltes godt'. Like før de gikk til vannet før å døpe, forsvant Miss Baker inn på soverommet med en mann de kalte Eldste White. Jeg så at han hjalp henne ned i sengen. Lyset ble slukket og døren lukket. Jeg så ingen av dem etterpå. Ved en anledning mens jeg var i et annet rom og snakket med min kusine, kom Dammon inn i rommet og avbrøt samtalen. Han kalte sin søster og meg for selve djevelen. Kristi bilde lå på gulvet i den tiden de var nede ved vannet for å døpe, og hun lå fortsatt på gulvet da jeg forlot stedet, som var mellom klokken tolv og ett om natten.

Wm.C. Crosby, forhørt på nytt: Jeg så ingen kyssing selv, men hørte om det. Jeg var ikke der så lenge, men kom dit ved syvtiden og gikk ved nitiden. Etter at visjonær-kvinnen ropte dem opp, fortalte hun dem at de tvilte. Det virket som målet hennes var å overbevise dem om at de ikke måtte tvile. Dammon kalte kirkesamfunnene horebukker, løgnere, tyver, kjeltringer, ulver i fåreklær, mordere etc. Han sa: Les 'The Star'. Det var den mest støyende forsamling jeg noen sinne hadde vært i. Det fantes ikke orden eller noen ting. Det var ikke den minste likhet med møter jeg hadde vært på før. Det virket som Dammon hadde den fulle ledelse. Jeg vil ikke si at Dammon ropte høyest. Det var nok andre der som hadde sterkere lunger enn ham.

Diakon James Rowe, under ed: Jeg var hjemme hos Ayers en kort tid under det forrige lørdags-møtet. Dammon kritiserte oss for å ha kommet til møtet hans. Han omtalte de andre kirkesamfunnene på samme måte som herr Crosby nettopp fortalte -- at kirkemedlemmene var de verste mennesker i hele verden. Jeg har en gang vært ung, og nå er jeg en gammel mann, og av alle de steder jeg noen sinne har vært, har jeg aldri opplevd maken til forvirring, ikke engang i et fyllekalas. Dammon reiste seg opp på gulvet og sa: Jeg akter å stå her, og mens jeg står her, kan de ikke skade dere -- verken mennesker eller djevler kan skade dere.

Joseph Moulton, under ed: Da jeg gikk for å arrestere tiltalte, lukket de døren for meg. Da jeg ikke kunne komme inn på annen måte, brøt jeg opp døren. Jeg gikk fram til tiltalte, tok ham ved hånden og fortalte ærendet mitt. En hel del kvinner løp bort til ham. Han klynget seg til dem, og de til ham. Motstanden var så stor at jeg ikke fikk ham ut, selv ikke ved hjelp av tre assistenter. Jeg holdt meg i huset og tilkalte mer hjelp. Etter at den kom, gjorde vi et forsøk til, men med samme resultat. Jeg måtte tilkalle ytterligere forsterkninger. Til slutt overmannet vi dem og fikk ham ut døren og i arrest. Vi ble hindret av både menn og kvinner. Jeg kan ikke beskrive stedet -- det var et eneste sammenhengende hyl.

James Ayer, Jr., bekreftet: Jeg la merke til kvinnen med en pute under hodet. Hennes navn er Miss Ellen Harmon, fra Portland. Jeg hørte ikke noe om at hun ble kalt Kristi bilde. Jeg så Miss Baker ligge på gulvet. Jeg så henne falle. Jeg så også Miss Baker og Str. Osborn gå inn i soveværelset. Str. Osborn hjalp henne ned på sengen.

Job Moody, bekreftet: Jeg var på møtet lørdag kveld. . . .Str. Harmon lå på gulvet i trance, og Herren åpenbarte livet til de andre, og hun videre til dem.

Jacob Mason, bekreftet: Etter at Str. Baker var gått inn i soveværelset så jeg Eldste White i nærheten av Str. Harmon, som var i trance. Enkelte ganger holdt han hodet hennes.

Under kryssforhør: Jeg vet ikke hvem som gikk inn i soveværelset sammen med Str. Baker. Han var fremmed for meg. Jeg så kyssing utenfor, men ikke i huset. En del av tiden satt vi på gulvet, både menn og kvinner, i promiskuøse stillinger.

Joel Doore, bekreftet: Jeg bor i Atkinson. Dammon sa det var onde mennesker i de andre kirkesamfunnene. Jeg oppfattet ikke at han sa alle. Han preker høyere enn de fleste mennesker, men ikke mer støyende enn andre forkynnere av hans tro. Visjonær-kvinnen lå på gulvet og stirret oppover da hun kom ut av trancen. Hun pekte på en eller annen og fortalte om livet deres. Hun sa dette var fra Gud. Hun gjenga en rekke syner den kvelden. Br. Gallisons datter ønsket å se sin mor før hun ble døpt, men samtykket til slutt i å la seg døpe uten å se henne. Str. Baker kom seg opp fra gulvet og gikk bort til Lambert for å snakke med ham. Jeg så ikke mer til henne før jeg hørte støy fra soverommet. De gikk inn der og fikk henne ut, som de andre vitnene allerede har fortalt.

Under kryssforhør: Idet hun kysset meg, sa hun at det var lys forut. Vi tror at synene hennes [til Dorinda Baker] er ekte, og vi tror at synene til Miss Harmon er ekte.

George S. Woodbury, under ed: Søster Harmon sa til min kone og pikene at hvis de ikke gjorde som hun sa, ville de fare til helvete. Min kone og Dammon krøp over gulvet på sine hender og knær. En forsvant inn på soverommet. Hørte Dammon si at gaven til å helbrede syke var i menigheten.

J.W.E Harvey, tilkalt: Jeg har vært til stede ved møtene flere ganger. Jeg har sett tiltalte på gulvet med en kvinne mellom bena. Jeg har sett ham i grupper der de omfavnet og kysset hverandre. En gang dro jeg dit i et ærend. Dammon brølte ut: Gode, Allmektige Gud, driv djevelen bort! Engang så jeg Eldste Hall som hadde tatt av seg støvlene. Kvinnene krøp deretter bort og kysset føttene hans. En pike gjorde et smask, men kom ikke nær føttene hans med leppene. Hall sa: 'Den som skammer seg over meg for menneskene, ham vil jeg skamme meg over for Gud og hans hellige engler'. Deretter kysset hun føttene hans flere ganger. (Piscataquis Farmer, 7. mars 1845, nr. 31.)

Det var under disse omstendighetene, og under slike omgivelser, at Ellen G. Harmon fikk sine første syner. Det gjenstår å spørre om hvilke av Bibelens profeter og profetinner som fikk syner fra Gud i slike omgivelser og på en slik måte.

Vi skal merke oss følgende:

1. De fleste vitnene var menn av integritet, gudfryktige menn som befant seg i rettssalen under ed, og som ikke ville begå mened.

2. Vitnene var stort sett enige på de fleste punkter. Uenigheten besto i uvesentlige punkter, f. eks. hvem som gikk inn i soveværelset med hvem, og om Ellen Harmon ble kalt Kristi Bilde.

3. Vitneavhøret foregikk bare to dager etter lørdagsmøtet, mens hukommelsen til vitnene var frisk.

Ellen Whites egen beretning

I boken Spiritual Gifts, bd. 2, s. 40-42, forteller Ellen White om arrestasjonen av Israel Dammon. Sammenlign denne versjonen med vitneavhørene ovenfor. Det er samme begivenhet som skildres:

Fra Exeter dro vi videre til Atkinson. En kveld [15. februar] ble det vist meg noe jeg ikke forstår. Hensikten var å prøve vår tro. Mens jeg talte den neste dagen, som var ukens første dag, kikket to menn inn gjennom vinduet. Vi ble klar over hvem de var ute etter. De kom inn og styrtet forbi meg bort til Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham, og han mistet all styrke og falt hjelpeløs til gulvet. Betjenten ropte ut: 'I staten Maines navn, arrester denne mannen!' To menn grep ham i armene, og to andre i bena, og de prøvde å dra ham ut av rommet. Men de klarte bare å dra ham noen få centimeter før de måtte flykte ut av huset. Guds kraft var i rommet, og Guds tjenere med ansikter som skinte av Guds herlighet gjorde ingen motstand. Forsøkene på å gripe Eldste D. ble ofte gjentatt, men med samme virkning. Mennene kunne ikke holde ut Guds kraft, og det var en befrielse for dem å løpe ut av huset. Det var til slutt tolv menn, og likevel ble Eldste D. holdt fast av Guds kraft i ca. førti minutter. All styrken til disse mennene kunne ikke bevege ham fra gulvet der han lå hjelpeløs. I samme øyeblikk følte vi at Eldste D. måtte gå; at Gud hadde tilkjennegitt sin kraft til sin ære, og at Herrens navn ville bli mer æret ved å la ham bli fjernet fra oss. Og mennene løftet ham opp, lett som et barn, og bar ham ut (Uthevelser tilføyd).

Dette er en av Ellen Whites roserøde beretninger om adventistenes pionertid. Vi skal imidlertid merke oss at hennes egen beretning om tildragelsen er i sterk strid med hva sheriff Joseph Moulton fortalte under ed:

Vi skal merke oss at ingen av de andre vitnene i rettssaken motsa sheriff Joseph Moultons korte forklaring. Han sier at han og hans menn ble hindret av både menn og kvinner i huset, og at et antall kvinner klynget seg til Israel Dammon.

Ellen White gjør det helt klart at Guds kraft hvilte over Israel Dammon, og at Guds kraft var til stede i dette huset, der det var et eneste sammenhengende hyl. Ansiktene til Guds tjenere skinte av Guds herlighet, sier hun.

Vi skal ogs merke oss at Israel Dammon litt senere forkastet Ellen Whites syner.

Ellen White sier også at en kveld [15. februar] ble det vist meg noe jeg ikke forstår. Vi noterer oss at denne selvsamme kvelden lå Ellen Harmon på gulvet som entusiastisk deltaker i dette lurvelevenet og gjenga syner.

I slutten av boken Spiritual Gifts, bd. 2, finner man femten lister over personer som attesterer for riktigheten av EGWs beretninger i boken. Fem av listene har å gjøre med Israel Dammon-tildragelsen. Det står oppført 61 navn, men siden det er mange gjentakelser, skrumper listene ned til 38 navn. Det er blitt gjort undersøkelser ved å gå inn i folkeregistrene for staten Maine i året 1850, og 28 av de 38 navnene er blitt identifisert. To av dem var døde da listene i Spiritual Gifts ble kompilert. Det er påfallende at åtte av disse personene ble sterkt fordømt for fanatisme av Ellen White i 1860, samme år som navnene kom på trykk i boken!

I sin bok History of the Second Advent Message and Mission, Doctrine and People (1874) forteller Isaac Wellcome at de aller fleste av dem som hadde undertegnet listene i boken Spiritual Gifts, var like dypt involvert i fanatisme som James og Ellen White selv, enkelte var faktisk ledere av fanatisme (s. 408).

En av listene i Spiritual Gifts innbefatter fem navn:

Vi erklærer med glede om riktigheten av de uttalelser som har med Eldste Israel Dammon å gjøre, på sidene 40,41 [i boken Spiritual Gifts]. Så langt vi kan huske, tror vi omstendighetene rundt hans arrestasjon og rettssak er riktig framstilt.

H.A. Hannaford, Wm. T. Hannaford, D.S. Hannaford, James Ayer, Sen., Fru R.W. Wood.

Det skal bemerkes at ingen av de fem personer som er nevnt her, var til stede ved rettssaken mot Israel Dammon. Tre av navnene er også fra samme familie. Når det gjelder fru R.W. Wood, benektet hun selv på det sterkeste å ha satt sitt navn på noen liste:

I et privat brev, datert 16. mai 1888, nektet fru Wood på det sterkeste å ha satt sitt navn på denne uttalelsen, og hun var ikke klar over at hennes navn figurerte der før mange år senere. Hun benekter også riktigheten av fru Whites uttalelser om [Dammon] saken. Hun var selv til stede ved møtene og husker tildragelsen svært godt, og hennes forklaring stemmer ikke med den fru White kommer med. Hvis de vil svindle fru Woods navn inn i et dokument, kan de godt ha svindlet andre navn inn der, derfor har vi all mulig grunn til å tvile på deres erklæringer (Early History of the Seventh-day Adventist Church, ufullendt manuskript av E.S. Ballenger, s. 117).

Under denne rettsaken kom det fram at Israel Dammon, James White og en Mr. Hall var lederne for denne fanatiske gruppen Ellen Harmon og andre visjonære unge kvinner blandet seg med.

Hellig latter

I et brev fra august 1850, forteller Ellen White om et tilfelle av hellig latter, uten å sette den i forbindelse med fanatisme. James White var plutselig blitt syk, og Ellen og flere andre søstre var til stede ved sykeleiet, der de ba om helbredelse:

Søster Harris og Clarissa ble fullstendig frigjort, og de ba til Gud med høy røst. Ånden fikk Clarissa til å le høyt. James ble fullstendig helbredet (sitert i Adventist Currents, Vol. 3, nr. 1, 1988. Uthevelser tilføyd).

Det er påfallende at EGW fjernet setningen om at Ånden fikk Clarissa til å le høyt, da hun senere offentliggjorde denne beretningen.

Vi har sett at den såkalte Toronto-bevegelse, eller Latter-bevegelsen som griper så om seg i disse dager, kjennetegnes av nøyaktig de samme fysiske manifestasjoner som 1840-årenes fanatisme Ellen White var innblandet i: De krøp rundt på gulvet og utstøtte lyder, og de ble grepet av hellig latter. Det gjenstår å spørre hvilken ånd som står bak Toronto-bevegelsen. Det er den samme ånd som manifesterte seg under 1840-årenes fanatisme. Manifestasjonene var de samme.

Under saken mot Israel Dammon bevitnet Joel Doore at han hadde sett både menn og kvinner krype over gulvet på hender og knær. G.S Woodbury bevitnet at både hans kone og Israel Dammon (som Guds kraft hvilte så sterkt over, iflg. EGW) krøp over gulvet på hender og knær. Det var under dette rabaldermøtet at Ellen Harmon lå på gulvet og gjenga syner. Det var her Guds kraft var mektig til stede, ifølge profetinnen. Vi kan ikke huske å ha lest om lignende tildragelser i apostelmenigheten, i hvert fall ikke der Guds kraft var til stede.

En lignende tildragelse fant sted i hjemmet til kaptein John Megquier i Poland, Maine. Dette kunne man lese om i Norway Advertiser:

De sitter sjelden i annen stilling enn på bare gulvet. . . .Under møtet krøp en kvinne rundt på gulvet på hender og knær som et lite barn. En mann, i samme stilling, fulgte etter henne og stanget henne av til med hodet. En annen mann kastet seg i full lengde på ryggen i sengen, og tre kvinner krøp over ham.

Det er hevet over all tvil at både James White og Ellen Harmon var entusiastiske deltakere under slike fanatiske møter som har sin motpart i den moderne Toronto-bevegelse. James White var faktisk en av lederne.

I sine brev fra 1850-årene forteller Ellen White om flere møter der hun var til stede, hvor det forekom sterke, fysiske manifestasjoner og høy roping. James White forteller i et brev fra 1851 om et mektig syn, og at Ellen, da hun kom ut av synet, ropte så høyt at hun fikk et nytt syn.

I 1847 beskriver EGW hvordan hun falt fra stolen og rett ned på gulvet idet hun fikk et syn, og at Str. Durben kort tid etter ble slått i gulvet av Guds kraft (brev til Joseph Bates, sitert i Adventist Currents, vol. 3, nr. 1, 1988).

Otis Nichols beskriver hvordan EGW senere i 1845 tilbrakte fire timer i syner, lent mot veggen i et hjørne av rommet, og at hun gjenga synene med skingrende røst. Ellen White siterte senere Otis Nichols, men rettet ordene skingrende røst til klar røst (samme). Etter beskrivelsene fra disse møtene er vi tilbøyelige til å tro at skingrende røst er er en mer passende beskrivelse.

Selvmotsigelser

I 1900 uttaler Ellen White følgende om de fanatiske bevegelser i 1840-50 årene hun selv var dypt involvert i:

Jeg bærer mitt vitnesbyrd, og erklærer at de fanatiske bevegelser, denne larm og støy, var inspirert av Satan, som utfører mirakler for å bedra endog de utvalgte (sitert i Adventist Currents, vol. 3, nr. 1, 1988. Uthevelser tilføyd).

I Spiritual Gifts fortalte imidlertid Ellen White i klartekst at --

Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham. . . . Guds kraft var i rommet, og Guds tjenere med ansikter som skinte av Guds kraft. . . .Mennene kunne ikke holde ut Guds kraft. . . . likevel ble Eldste D. holdt fast av Guds kraft. . . .Gud hadde tilkjennegitt sin kraft til sin ære.

I 1845 var det Guds mektige kraft; i 1900 var de samme tildragelsene av Satan. Vi er tilbøyelig til å være enig i sistnevnte. Men dette setter både henne selv og hennes tidligere uttalelser i et mer enn tvilsomt lys. En slik forvirring om hva som er Guds kraft er mer enn betenkelig. Det er derfor ikke merkelig at Ellen Whites tidligste bøker fra pionertiden ikke er alminnelig tilgjengelig for adventister. Det samme gjelder mormonerne. Heller ikke de har alminnelig tilgang til visse av Joseph Smiths og Brigham Youngs tidlige verker.

Lucinda Burdick

Lucinda Burdick (tidl. Howell), kjente Ellen White svært godt. Hun hadde ved flere anledninger holdt EGWs hode i fanget mens hun hadde syner. I 1874 kom Lucinda Burdick med et langt vitnesbyrd i The World Crisis. Her sier hun bl.a.:

Vi merker oss at fortellingen til Lucinda Burdick, som ikke var vitne i rettssaken mot Israel Dammon, men som ble kjent med James White og Ellen Harmon på den tiden, er helt i tråd med de andre vitnene.

Syner på bestilling?

I sitt vitnesbyrd i The World Crisis i 1874, forteller Lucinda Burdick at EGW kunne framkalle syner når det passet henne:

Både jeg og andre som så henne under synene hadde mistanke om at hun kunne framkalle syner når det passet henne (hun innrømmet det), men at James White kunne kontrollere disse synene og bringe henne ut av dem når det behaget ham (Uthevelser tilføyd).

Her følger dette vitnesbyrdet i sin helhet:

Jeg ble kjent med James White og Ellen Harmon (nå fru White) i begynnelsen av 1845. Da jeg først ble kjent med dem, var de innblandet i vill fanatisme. De pleide å sitte på gulvet i stedet for på stoler, og de krøp rundt på gulvet som små barn. Slike sprø ting ble regnet som tegn på ydmykhet. De var ikke gift, men reiste sammen. Ellen hadde såkalte syner; hun sa at Gud hadde vist henne i syner at Jesus Kristus hadde reist seg den tiende dagen i den syvende måned 1844 og lukket nådens dør; at han for alltid hadde forlatt nådens trone, at hele verden var dømt og forlatt, og at syndere aldri mer kunne bli frelst. Snart fortalte hun at hun hadde sett at lørdagen måtte holdes som hviledag. Synene hennes var noe ganske nytt, og det lot til å være motstand mot dem i de forskjellige menigheter de dro til. De skapte en god del diskusjon og spenning, og alle lot til å være villige til å undersøke. Men etter en stund begynte synene hennes å bli selvmotsigende. Både jeg og andre som så henne under synene hadde mistanke om at hun kunne framkalle syner når det passet henne (hun innrømmet det), men at James White kunne kontrollere disse synene og bringe henne ut av dem når det behaget ham.

Det var også mye som slo feil. Hun sa at Gud hadde vist henne ting som ikke skjedde. En gang sa hun at Herren ville komme i juni 185. [Her er det siste sifferet falt bort i originalen, mest sannsynlig 1851, mens de trodde på den lukkede dør. ÅK.] Denne profetien ble svært omdiskutert i alle menighetene og i et lite lukket dør-tidsskrift i Portland, Maine. I løpet av sommeren, etter at juni var forbi, hørte jeg en venn spørre henne hvordan hun ville forklare synet. Hun svarte at 'de fortalte henne synet i Kanaans språk, og at hun ikke forsto språket, og at det var neste september at Herren ville komme, og at det dreide seg om den andre gras-høsten i stedet for den første i juni.'

Men september gikk forbi, og mange andre siden da, og vi har ennå ikke sett Herren. Det ble etter hvert klart for mange tenkende mennesker at det var mange ting som måtte ha blitt 'fortalt henne i Kanaans språk', eller et annet språk hun ikke forsto, da det var mange ting som slo feil. Jeg kunne nevne en rekke av disse jeg selv kjenner til.

En gang, da de var på vei til den østlige del av Maine, så hun i syn at de ville få store problemer med de ugudelige, bli kastet i fengsel, etc. Dette fortalte de i de menigheter de var innom på veien. Da de kom tilbake, sa de at de hadde hatt en herlig tid. Venner spurte dem om de hadde hatt noen problemer med de ugudelige, eller vært i fengsel. De svarte: 'Ikke i det hele tatt'. Folk rundt om i menighetene begynte å få øynene åpne og gikk bestemt mot synene hennes. Straks de gjorde det, pleide hun å se dem 'med [blod]flekker på klærne', som hun brukte å si. Jeg kjente personlig flere predikanter hun hadde sett i Guds rike, der de utbrøt: 'Å, slike skinnende kroner, fulle av stjerner!' Men så snart de gikk imot synene hennes, så hun dem 'fordømt, evig fortapt, uten håp'.

At de reiste sammen på denne måten før de var gift, brakte en stor skandale over saken. Folk mente i sin alminnelighet at slik fortrolighet ikke burde forekomme mellom ugifte personer, og de ba ham [James White] la Ellen være hjemme og selv gå og forkynne evangeliet. Han møtte dem med skjellsord og sa at han aldri ville bøye seg for noe menneske. Menighetene over hele Maine (som er Ellens hjemstat), mistet troen på dem. Det var likevel noen få spredte familier eller enkeltpersoner de lot til å holde under en slags hypnotisk innflytelse, og som sto sammen med dem og forsvarte dem. Etter en tid giftet de seg og dro vestover for å virke der de ikke var så godt kjent. Kanskje de også hadde lært å gå litt forsiktigere fram, og få syner som var litt mer konsekvente. Hvis de synene hun nå har er fra Gud, var også de første synene fra Gud. Og hvis de første synene var fra Gud, ble nådens dør lukket i 1844, og ve de stakkars syndere på denne siden av årstallet. Vi vet at Gud ikke lyver, og jeg vet at enkelte av synene løy. Gud motsier ikke seg selv, og synene hennes har vært selvmotsigende. Jeg er blitt fortalt at enkelte benekter på det sterkeste at hun hadde syner som gikk ut på at nådedøren ble lukket, men det er tusener av vitner som vet at en svartere løgn er aldri blitt laget, og jeg hører til dem (Uthevelser tilføyd).

Ellen White benektet 3 på det sterkeste dette vitnesbyrdet til Lucinda Burdick. Det ble påstand mot påstand. Lucinda Burdicks vitnesbyrd var offentlig, men EGW bare benektet det rent privat. Derfor går troverdigheten i favør av Lucinda Burdick fordi EGW aldri var villig til å komme med en offentlig avkreftelse av et offentlig vitnesbyrd. Dette er forståelig, da den lukkede dør var en svært pinlig affære i EGWs tidlige virksomhet. Hun ønsket ikke mer publisitet om denne saken, da den kunne skade hennes renommé som Herrens profet.

Vi kommer tilbake til den lukkede dør litt senere.

Andre visjonærer

Ellen White var ikke den eneste på den tiden som hadde syner. Ann Lee, som grunnla The Shakers, hevdet å ha mottatt syner fra Gud. I likhet med EGW, kalte hun disse for Vitnesbyrd. Etter Ann Lees død i 1784 fortsatte hennes etterfølgere å hylle henne som den kvinnelige Messias. Jesu første komme var i form av en mann, og Jesu annet komme måtte derfor være i form av en kvinne for å opprettholde balanse, ble det hevdet. I annen halvdel av 1830-årene, under den gryende Millerbevegelse, begynte det å spre seg en epidemi av syner blant unge piker i Shaker-samfunnet:

Plutselig begynte noen av dem å riste og virvle. Om kvelden, etter at de var gått til ro, ble tilsynelatende sansene til tre av barna trukket tilbake fra omgivelsene, og ble oppslukt som i trance. De begynte å synge, snakke om engler, og beskrive en reise de foretok til himmelske steder under åndelig ledsagelse. Neste dag var oppførselen normal, men erfaringen ble gjentatt flere ganger, og når de eldre klassene, og til slutt voksne medlemmer av familien ble påvirket, ble det klart at gavene Ann Maria Goff og hennes Shaker-søstre hadde, ikke var et isolert fenomen. . . .

En atmosfære av intens forventning ble skapt gjennom hele samfunnet. I løpet av noen få måneder følte man opprømthetens strøm i Canterbury, Enfield (N.H.), Hancock, og så langt vest som Den nordlige union. I de fleste tilfeller først av grupper av Shaker-piker i begynnelsen av tenårene. . . .

Ofte ble de slått i gulvet, der de lå som døde, eller kjempet i kvaler, til noen løftet dem opp. Da begynte de å snakke med stor klarhet og fatning (E.D. Andrews: The People Called Shakers (1963-utgave), s. 152-153. Uthevelser tilføyd).

Dette var i 1837-38, få år før Millerbevegelsen begynte. Sammenlign dette med EGWs erfaringer under hennes første syner, der hun falt i gulvet, snakket om engler og foretok reiser under engleledsagelse til himmelske steder:

Idet Str. White snakket slik, kom hun til et punkt der bemerkningene ble ytterst alvorlige, og plutselig og uventet for alle som var til stede, ble hun rykket bort i et syn og falt i gulvet (A.L. White: Ellen White, bd. 2, s. 236. Uthevelser tilføyd).

. . .et lys kom plutselig over meg. Noe som lignet en ildkule traff meg like over hjertet. Jeg mistet kreftene, og falt i gulvet. Det virket som jeg var i englers nærvær (Life Sketches, s. 71. Uthevelser tilføyd).

Str. Durben reiste seg for å tale. Jeg var svært lei meg. Til slutt var jeg i sterk sjelekval, og mens hun talte, falt jeg fra stolen og ned på gulvet. Det var da jeg hadde et syn der jeg så Jesus reiste seg fra nådens trone og gikk til Det Aller-helligste som brudgom for å motta kongeriket (Ellen White til Joseph Bates, 13. juli 1847. Brev 3, 1847. Uthevelser tilføyd).

Så var det Foy som hadde syner. Han hadde fire syner. Han var i en stor forsamling. Han falt rett i gulvet. . .han falt i gulvet. Jeg vet ikke hvor lenge han lå der -- ca. tre kvart time, og han hadde alle disse synene før jeg hadde dem (Manuscript Releases, bd. 17, s. 95).

Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham, og han mistet all styrke og falt hjelpeløs i gulvet (Spiritual Gifts, bd. 2, s. 40. Uthevelser tilføyd).

Jeg så en engel fly raskt bort til meg. Han bar meg raskt fra jorden til Den hellige Stad (Early Writings, s. 32. Uthevelser tilføyd).

Herren har vist meg andre verdener. Det ble gitt meg vinger, og en engel ledsaget meg fra Staden til til et sted som var lyst og herlig (Early Writings, s. 39. Uthevelser tilføyd).

Plutselig ble røsten hennes klar og velklingende, og vi hørte det klingende ropet: 'Ære være Gud!' Vi så alle opp, og forsto at hun var i et syn (Rene Noorbergen: Prophet of Destiny, s. 41. Uthevelser tilføyd).

Vi ser at Ellen Whites erfaringer under sine tidlige syner ofte sammenfaller med erfaringene til Shaker-pikene. Begge ble slått i gulvet og begynte å snakke med klar, velklingende stemme, og begge beskrev reiser til himmelen under englers ledsagelse.

Også innenfor Shaker-bevegelsen (se nedenfor) falt unge piker i gulvet når de fikk syner. Dette forekommer også under dagens Maria-apparisjoner. Unge piker kan falle i gulvet og bli hensatt i ekstase.

Joanna Southcott

Joanna Southcott hadde i likhet med Ellen White ingen utdannelse. i 1792 proklamerte hun seg selv som profetinne og utga over 60 traktater med sine syner og åpenbaringer. Hun holdt sabbaten, og i likhet med EGW hadde hun trancer og forkynte Jesu snare annet komme. Som tilfellet var med Ellen White, gjorde også Joanna Southcott en innbringende forretning med sine syner i bokform.

Hun proklamerte seg som profet i 1792 og utga over seksti traktater med syner og åpenbaringer.

Joseph Smith

Mormonprofeten Joseph Smith begynte å få syner og åpenbaringer i 1820-23. Rundt 1830 ble Mormonbevegelsen organisert. Joseph Smith ble skutt i fengselet i august 1844.

Som tidligere nevnt, begynner kildemateriale å komme for dagen som tyder på at Ellen White har lånt stoff til minst femti av sine tidlige syner fra Joseph Smith. Det er helt på det rene at mange av Smiths bøker har bemerkelsesverdige likhetstrekk med adventistprofetinnens skrifter, men Smith skrev sine bøker lenge før EGW hadde sitt første syn. Ifølge Joseph Smith er mormonerne de hellige, og de andre kirkesamfunnene hedninger. Ifølge Ellen White er adventistene de hellige og de andre kirkesamfunnene Babylon.

Syner var på moten i 1840-årene, spesielt blant forkynnerne av den lukkede dør. En neger og lukket dør-forkynner ved navn Houston hevdet at Gud til tider talte til ham i syner. I den siste tiden av Millerbevegelsen var det så mye fanatisme at Joshua V. Himes, en av hovedlederne i Millerbevegelsen, uttalte at det var syv fot dyp mesmerisme. I Ellen Whites hjemby Portland, Maine, var det enda verre, slik Himes beskriver det: Et kontinuerlig, visjonært nonsens. I mars 1845 informerte Himes William Miller om at en Str. Clemons i EGWs hjemby Portland, Maine var blitt svært visjonær og var til anstøt for nesten alle de gode vennene der. Bare et par uker etter fortalte han at en annen ung kvinne i Portland hadde fått et syn som gikk ut på at Miss Clemons var av djevelen. Himes konkluderte med at tingene er svært ille i Portland (Ronald Numbers: Prophetess of Health, s. 16-18).

Hennes [EGWs] hjemby Portland, Maine, var blitt beryktet for den 'kontinuerlige utgytelse av visjonært nonsens', og ingen ting viste seg å være mer spontant og grenseløst enn karisma. I store samlinger, eller i små sammenkomster i hus og låver ble 'Profetiens ånd' utgytt av seg selv i rikelige mengder. . . .Overalt hørte man ropene fra de som var 'slått i Ånden', og overalt så man 'besvimerne' (Ronald L. Numbers og Jonathan Butler (red): The Disappointed, s. 202-203).

Det er ingen tvil om at Ellen White hevdet, og det er heller ingen tvil om at hun trodde fullt og fast at hun mottok syner og budskaper direkte fra Gud. Idag kan man undre seg over at hun ble så lett akseptert som profetinne. Men på den tiden var profeter og profetinner ganske vanlige fenomen både i England og Amerika. Joseph Smith ble akseptert som profet, og mormonmisjonærer hevdet at deres menighet hadde 'Profetiens ånd'. . . .Billington har påpekt at mellom 1830 og 1850 var 'kvinneforkynnere populære. Syner og trancer ble lett akseptert' (M. Couperus: The Significance of Ellen Whites Head Injury. Adventist Currents, juni 1985. Uthevelser tilføyd).

Jemima Wilkinson, som i 1790 grunnla Jerusalem-samfunnet i det vestlige New York, var kjent for sine syner og religiøse drømmer.

Mary Baker Eddy (1821-1910), som grunnla Christian Science, var en annen visjonær kvinne i forrige århundre. I likhet med Ellen White var også Mary Baker Eddy interessert i helse, og hennes mest berømte bok, Science and Health, er oversatt til 16 språk og solgt i mer enn ti millioner eksemplarer. Disiplene til Mary Baker Eddy tror at hennes skrifter er inspirerte og ufeilbarlige. Andrestyrmannen på Titanic, Charles Lightoller, hevdet at det var hans tro på Christian Science som reddet ham fra forliset i 1912.

William E. Foy

Som tenåring hadde Ellen White møtt to milleritter hun begge regnet som profeter. Mulatten William E. Foy hevdet å ha hatt to syner fra Gud i 1842, som han senere utga i en liten bok, The Christian Experience of William E. Foy (1845). Hazen Foss, som var svoger til Ellen Whites søster Mary, hevdet også å ha hatt syner.

I 1844 hørte EGW William Foy tale. En gang etter skuffelsen den 22. oktober ble det holdt et møte øst for Portland, Maine, der Ellen White fortalte om sitt første syn (som hun fikk i desember samme år). Hun var ikke klar over at William E. Foy var til stede i forsamlingen før han spratt opp og erklærte at det var nøyaktig det han hadde sett i sine egne syner.

Ellen White hadde hørt William E. Foy fortelle om synene sine før hun selv fikk lignende syner:

En annen gang var det Foy som hadde syner. Han hadde fire syner. Han var i en stor forsamling, svært stor. Han falt rett i gulvet. Jeg vet ikke hva de gjorde der inne, om de lyttet til prekenen eller ikke. Men uansett så falt han på gulvet. Jeg vet ikke hvor lenge han lå der -- ca. tre kvart time tror jeg -- og han hadde alle disse synene før jeg hadde dem. De ble skrevet ut, og det er merkelig at jeg ikke kan finne dem i noen av bøkene mine. Men vi har jo flyttet så mange ganger. Han hadde fire (Manuscript Release 17, 1906, s. 95-96. Utgitt av The White Estate i 1987. Uthevelser tilføyd).

I boken The Unknown Prophet av Delbert W. Baker finner man utdrag av William E. Foys syner. Her er et eksempel:

Bak engelen så jeg utallige millioner av skinnende vogner. Hver vogn hadde fire vinger som flammende ild, og en engel fulgte etter vognen. Vingene på vognen, og vingene på engelen ropte som med én stemme: 'Hellig!'

Ellen White: Og mens vognen rullet oppover, ropte hjulene: 'Hellig!' og vingene, mens de beveget seg, ropte 'Hellig!' og følget av hellige engler rundt skyen ropte 'Hellig, hellig, hellig! Herren Gud Den Allmektige!' (Early Writings, s. 35.)

Her er enda en sammenligning:

Ellen White: De som spiser av frukten i dette landet går aldri mer tilbake til jorden (EGW i The Day Star, 24. januar 1846, s. 31-32).

William E. Foy: De som spiser av frukten i dette landet vender aldri mer tilbake til jorden (The Christian Experience of William E. Foy, s. 14. Sitert i M. Couperus: The Significance of Ellen White's Head Injury).

Ellen White sier at William E. Foy hadde disse synene før hun selv fikk dem, og at hun kjente til synene hans, så det er mye som tyder på at hun i tillegg til å låne stoff fra mormonprofeten Joseph Smith, også lånte stoff fra William Foy til sine tidligste syner.

Men hvorfor hevder adventister at William E. Foy sa nei til Gud, og at oppgaven ble gitt til Hazen Foss, som også sa nei, og at oppgaven derfor ble overlatt det svakeste kar? Faktum er at William E. Foy ikke sa nei. Han reiste rundt og fortalte om synene sine, og utga dem i traktats form i 1845. At han sa nei til Gud er ikke annet enn en adventistmyte.

Tiden for sabbatens begynnelse

Syvendedags-adventistene fikk læren om den syvende dags sabbat fra Joseph Bates, som i 1846 hadde utgitt traktaten The Seventh-Day Sabbath a Perpetual Sign. Joseph Bates lærte også at sabbaten skulle holdes fra seks til seks. Både Ellen White og de andre adventister på den tiden adopterte stort sett denne teorien. Først noen år senere godtok både hun og resten av menigheten solnedgangs-tidspunktet, støttet av åpenbaring. Det var med andre ord en utvikling, eller progressivt lys om dette spørsmålet.

Dette virker merkelig, når man tar i betraktning at syvendedags-baptistene på den tiden både hadde den syvende dags sabbat og solnedgangstidspunktet hamret fast lenge før det fantes syvendedags-adventister. Den første syvendedags-baptist-menighet ble organisert i Amerika i 1671.

Revidert bilde

Det kan være at enkelte føler vemmelse over det de har lest her, og enkelte ultrakonservative adventister vil kanskje betrakte avsnittet om Israel Dammon som den rene blasfemi. Det er heldigvis ikke jeg som står for dette stoffet. Det er veldokumentert historie, som står i sterk strid med Ellen Whites egen beretning. Jeg formidler opplysningene, og er ikke ansvarlig for hvordan enkelte vil reagere når de får vite sannheten, og sannheten kan være tung -- svært tung -- å fordøye for den som i lang tid har levd under en myte.

Etter skuffelsen i 1844 endte Millerbevegelsen i vill fanatisme for en rekke personer, og Ellen White (Harmon på den tiden) og James White var blant dem. Det var her grunnlaget ble lagt for hennes virksomhet og hennes syner og åpenbaringer. James White gjorde en god jobb med å reise rundt og markedsføre den unge Ellen G. Harmon.

Hennes [EGWs] hjemby Portland, Maine, var blitt beryktet for den 'kontinuerlige utgytelse av visjonært nonsens'. . . .I store samlinger, eller i små sammenkomster i hus og låver ble 'Profetiens ånd' utgytt av seg selv i rikelige mengder. . . .Overalt hørte man ropene fra de som var 'slått i Ånden', og overalt så man 'besvimerne'. Ellen hadde ganske sikkert bleknet bort i denne gryende, karismatiske bakgrunnen og forsvunnet fullstendig hvis ikke James White hadde giftet seg med henne i august 1846 og ikke bare gjort tjeneste som mann og beskytter, men også som promotør og utgiver (Ronald L. Numbers og Jonathan Butler (red): The Disappointed, s. 202-203).

Dette føler vi oss rimelig sikre på. Det var mange visjonære unge kvinner i staten Maine på den tiden, også i Ellen Whites egen krets, men alle disse er fullstendig glemt i dag. De hadde ikke fordelen av å være gift med en glimrende markedsfører og organisator som James White var. Ingen vet engang hva disse andre visjonærene, som f.eks. Dorinda Baker, så i sine trancer og syner. Likevel hevdet f.eks. Joel Doore i saken mot Israel Dammon at de trodde at både Dorinda Bakers syner og Ellen Harmons syner var fra Gud.

Det er helt på det rene at det bildet Adventistsamfunnet gjennom sine offisielle skrifter har gitt av adventistenes pionertid og Ellen Whites syner, ikke samstemmer med de opplysninger og fakta som etter hvert dukker opp. Det er lite trolig at dagens historiske adventister, som er oppflasket i myten, ville følt seg vel til mote under husmøtene til Israel Dammon, som Guds kraft hvilte over. Kanskje de ville fått et annet syn på sin profet, hadde de sett henne ligge på gulvet i halvmørket under alt rabalderet fra stue og soverom og gjengi sine syner mens James White holdt hodet hennes. Jeg sier ikke at dette var vanlig praksis alle steder, men at det var mer alminnelig enn vi har trodd. Det er ikke skrevne beretninger om alle husmøter som fant sted den gangen. Adventistsamfunnets ledere har kjent til mange av disse tingene i en årrekke, men fortsetter likevel å holde liv i mytene.

3. Tvilsomme syner

I 1875 skrev Ellen White om en ung mann som hadde ledsaget henne i 26 år:

Følgende natt drømte jeg at en ung mann av statelig utseende kom inn i rommet der jeg var, umiddelbart etter at jeg hadde talt. Denne samme person hadde vist seg for meg i viktige drømmer for å instruere meg fra tid til annen de siste 26 årene (EGW i Signs of the Times, 11. november 1875; Counsels on Health, s. 465. Uthevelser tilføyd).

Dette var etter alt å dømme hennes ledsagende engel hun nevner fra tid til annen i sine drømmer og syn. 26 år bakover fra 1875 fører oss til 1849, en tid da EGW og andre fremdeles befant seg i fanatisme og lukket-dør-villfarelser. Hvem var denne unge mannen, hvis han i det hele tatt var reell? Det er hevet over tvil at han fra tid til annen viste Ellen White falske syner, samt profetier som slo feil og budskaper som ikke var sanne. I så fall var han ikke en Guds engel.

Ellen White omtaler ofte denne unge mannen som min ledsagende engel: Jeg spurte min ledsagende engel. . ., Min ledsagende engel sa. . ., Guds engel pekte. . ., Engelen som sto ved min side. . . etc. (Early Writings, s. 15,45,77,243; Testimonies, bd. 4,5,9, s. 306,68,92,94 etc.).

I boken Early Writings refererer Ellen White ofte til engelen som snakket til henne, og det er påfallende at i ett syn henvender engelen seg til EGW på moderne engelsk (you, your - s. 20,40,77), mens den samme engelen i andre syner henvender seg til henne på King James-engelsk (ye, thee -- s. 50,52,62,64,66,73 etc.). I ett av synene henvendte engelen seg til EGW både på moderne engelsk og på King James-engelsk (you, ye -- s. 64,119).

EGW forteller (brev 56, 1911) at hun ofte følte nærværet av Guds engler mens hun skrev boken The Great Controversy (Mot Historiens Klimaks). Det er imidlertid et etablert og uomgjengelig faktum at omtrent ingen ting i denne boken er originalt av Ellen White. Den er i stor grad konstruert ved hjelp av plagiering av andre forfatteres verker. Det er vanskelig å tenke seg rene og hellige Guds engler som står rundt Ellen White mens hun bedrev sin litterære kleptomani og stjal fra andre forfattere for å utgi det under sitt eget navn. Sanksjonerer Gud gjerninger som ikke tåler dagens lys?

Hvem var denne unge mannen, Den ledsagende engel som fulgte Ellen White det meste av livet? Mulighetene er selvfølgelig til stede for at han var fiktiv, en imaginær person som dukket opp i Ellen Whites sinn under hennes trancer.

Duft av roser

Ikke et eneste sted i Bibelen står det at profetene kjente duft av roser under sine syner. Ellen White opplevde imidlertid et slikt fenomen fra tid til annen under sine syner. F.eks.:

Hjemme hos Br. Hicks, der hun nøt hans gjestfrihet, fikk hun besøk av en eldre dame som i sitt kristne liv møtte stor motstand fra sin mann. Samtalen varte en time. Etter dette var Ellen White trett, sliten og forvirret, og trakk seg tilbake til rommet sitt for å be. Hun gikk opp trappen og knelte ved sengen, og før det første ordet ble sagt, følte hun at rommet ble fylt av duft av roser. Idet hun så opp for å se hvor duften kom fra, la hun merke til at rommet var fylt av et bløtt, sølvgrått lys. Øyeblikkelig. . . .forsvant forvirringen og mismotet, og håp, trøst og fred fylte hennes hjerte. Da mistet hun bevisstheten overfor alt rundt seg, og hun ble vist mange ting i syner (Life Sketches, s. 310. Uthevelser tilføyd. Denne tildragelsen skjedde i 1890).

Det er bemerkelsesverdig at det innenfor psykiske fenomen og spiritisme finnes mange referanser til slike hendelser med roseduft og lys. Også under Maria-apparisjoner har de som er kommet i trance kjent duft av roser:

Mens presten så på, testet folket i landsbyen pikene under deres absorpsjoner (syner). 'De mest smertefulle nålestikk, kraftig risting, og selv ild og glør kunne ikke bringe dem ut av deres bortrykkelse,' fortalte et vitne. Enkelte prøvde å rette kraftige lys inn i barnas øyne, men visjonærene blunket ikke engang. . . .Apparisjonene (til Jomfru Maria) begynte å skje i en liten furulund på toppen av en liten bakke ved siden av landsbykirken. . . .Rosenkranser og religiøse amuletter pikene hadde fått under synene luktet av og til av roser, selv om det ikke fantes roser i området. Stykker av bark og røtter som ble tatt fra trærne beholdt denne merkelige parfymen selv etter å ha blitt sendt til De forente stater (D. Scott Rogo: Miracles, A Parascientific Inquiry into Wondrous Phenomena, s. 240-242. Uthevelser tilføyd).

Det er også rapportert at pasienter som lider av spesielle epileptiske anfall kjenner blomsterduft under sine anfall.

Falske syner

Ellen White har beskrevet flere syner ethvert rettenkende menneske ikke på noen måte kan godta som guddommelige.

Et av disse synene ble framkalt etter at EGWs sekretær i Australia, Francis Eugenia Bolton, Fannie, beklaget seg til Dr. Merritt G. Kellogg over at hun hele tiden skrev artikler for Ellen White, og at disse artiklene til stadighet ble utgitt i Review and Herald under Ellen Whites navn som et så sier Herren:

Jeg er sterkt bekymret over denne saken, for jeg mener at jeg er delaktig i et bedrag. Folk blir ført bak lyset med hensyn til inspirasjonen i det jeg skriver. Jeg mener det er helt galt at alt jeg skriver blir sendt ut under Str. Whites navn som en artikkel spesielt inspirert av Gud. Det jeg skriver bør sendes ut under mitt eget navn (M.G. Kellogg: The Story, s. 107, 1908).

Men da Ellen White oppdaget at Fannie Bolton hadde avslørt arbeidsmetodene hennes, ble hun svært sint og fikk et beleilig syn etter hva hun fortalte G.B. Starr:

Over meg dukket det opp en gullvogn trukket av sølvhester, og Jesus, i all sin kongelige majestet, satt i vognen. . . .Da kom ordene tordnende ned fra skyene fra Jesu munn der han satt i vognen: 'Fannie Bolton er din fiende! Fannie Bolton er din fiende! gjentatt tre ganger (EGW til Marian Davis, 29. oktober 1895, brev 102, s. 42). Videre sa hun: jeg hadde det samme synet for syv år siden, da min niese Mary Clough blandet seg opp i skriftene mine.

Ellen White tålte på ingen måte at noen rettet fingeren på skriftene hennes med antydninger om at alt ikke gikk rett for seg. Da sverget hun falskt i Guds navn, dvs. påberopte seg falske syner som støtte for sin uhederlighet. Dette er sterke, men dekkende ord. Det er en alvorlig sak å gjøre Jesus til medspiller i uhederlighet.

Ellen White ga Fannie Bolton sparken og sendte henne tilbake til Amerika.

Hva hadde sekretæren gjort som fikk Jesus til å komme ned fra himmelen i gullvogn og sølvhester og rope tre ganger at hun var EGWs fiende? Ikke annet enn at hun luftet sin samvittighet overfor Dr. M.G. Kellogg angående Ellen Whites arbeidsmetoder og plagiering. Det var på denne tiden boken Slektenes håp ble til (utgitt i 1898), en bok som er omtrent totalt plagiert fra andre forfattere. Ikke til å undres over at Generalkonferensens formann fra 1901 til 1922, Arthur G. Daniells, utbrøt under bibelkonferensen i 1919 at da han var i Australia og så hvordan Slektenes Håp ble til, var det bare så vidt han ikke ga slipp på troen. Mer om denne konferensen senere.

Tror vi at synet om Jesus med gullvognen etc. var et syn fra Gud? Er Jesus en forsvarer av urettferdighet og uhederlige metoder? Selvsagt ikke. Ovennevnte var et falskt syn framkalt av EGWs sinnsstemning overfor Fannie Bolton. Det hadde ingenting med Gud å gjøre.

Ved én anledning slo Ellen White til Fannie Bolton i ansiktet fordi hun hadde nevnt denne plagieringen. Dr. John Harvey Kellogg forteller om dette:

Fannie Bolton var sammen med henne på denne tiden [i Australia]. Ett eller to år senere vendte hun tilbake til Battle Creek. Hun forlot fru White som hadde satt inn i en av sine egne bøker noe Fannie Bolton hadde skrevet, uten å gi henne kredit for artikkelen. Hun fortalte at fru White hadde til vane å gjøre dette -- kopiere fra mange andre bøker, slik at hun og Mary Ann Davis måtte gå over stoffet og endre setninger og avsnitt og på andre måter prøve å skjule plagieringen. Hun snakket med fru White om det, og protesterte mot at hennes eget manuskript ble brukt uten å gi kredit. Fru White ble svært sint og slo henne i ansiktet. Hun nevnte hendelsen til en av predikantene, og ble øyeblikkelig avskjediget fra stillingen som en av Ellen Whites assistenter og sendt tilbake til Amerika (Brev, Dr. John Harvey Kellogg til E.S. Ballenger, 9. januar 1936. Uthevelser tilføyd).

Chicago-affæren

I 1900, det siste året Ellen White oppholdt seg i Australia, sendte hun ut et falskt syn som senere skulle skape problemer, både for seg selv og andre.

Hun hadde lest en avisartikkel som senere viste seg å være usann. Av denne gikk det fram at Dr. John Harvey Kellogg hadde brukt mange tusen dollar i Chicago for å opprette et hjem for fattige. På grunnlag av denne avisartikkelen fikk hun et syn der et ark med tall ble holdt foran henne, antakelig av den unge mannen. Hun sendte dette synet og et vitnesbyrd til Dr. Kellogg i Amerika.

Åtte år senere (1908), året etter at Dr. John Harvey Kellogg var blitt utstøtt av Adventistsamfunnet, skrev Merrit G. Kellogg (J.H. Kelloggs halvbror) en redegjørelse om saken:

EGW: Dr. Kellogg løy om denne saken for meg, for på samme tid jeg ba ham om penger, øste han ut tusener på tusener av dollar av sanatoriets penger for å bygge opp og drive et arbeid i Chicago for de uverdige fattige, et arbeid Gud aldri har kalt ham til å gjøre.

MGK: Str. White, jeg er helt sikker på at du tar feil i denne saken. . . .

Neste morgen fortalte søster White meg at jeg tok feil i mitt syn på den saken vi hadde diskutert. Hun sa: Jeg har beviser her for at Dr. Kellogg løy for meg da han sa at sanatoriet ikke kunne sende de pengene jeg ba om. Jeg har bevisene her for at han på samme tid brukte tusener av dollar av sanatoriets penger i Chicago. Deretter rakte hun meg et eksemplar av New York-avisen The Observer, der det sto en smigrende artikkel om et arbeid Dr. J.H. Kellogg utførte for de fattige i Chicago -- de som bodde i slummen. Artikkelen framstilte Dr. Kellogg som den store filantrop, sa at han hadde brukt mange av sine egne midler i arbeidet, og mange tusen dollar av Battle Creek-sanatoriets penger. Den sa videre at Battle Creek-sanatoriet aktet å bruke mange tusen dollar hvert år til dette arbeidet.

Etter å ha lest artikkelen igjennom, sa jeg: Søster White, du må ikke stole for mye på den uttalelsen som står i denne avisen, for det er helt klart at den som skrev dette enten er en avisreporter som prøver seg på en sensasjonsartikkel, eller en person som har en egen plan han prøver å iverksette ved hjelp av denne artikkelen.

Jeg kjenner Dr. J.H. Kellogg altfor godt til å tro at han med vitende og vilje vil la slikt smigrende stoff bli utgitt, verken om seg selv eller sitt arbeid i Chicago. Jeg tror ikke han engang har sett denne artikkelen eller kjent til den før den ble utgitt.

Til dette svarte fru White med en viss opphisselse: Jeg vet hva jeg snakker om. Artikkelen var skrevet av din brors egen mann, mannen som alltid reiser sammen med ham for å utføre skrivearbeidet hans. Din bror kjente til denne artikkelen før den ble utgitt, da han selv dikterte den og ga ordre til at den skulle utgis.

Jeg prøvde igjen å vise Str. White at hun tok feil i denne saken, men hun ble svært opphisset og lukket munnen min ved å hevde at hun aldeles ikke tok feil, og at hun visste godt hva hun snakket om. Hun sa: Din bror har brukt store pengesummer på å oppføre bygninger og lede et arbeid i Chicago, et arbeid Gud aldri har kalt ham til. Det var både hans og Battle Creek-sanatoriets plikt å hjelpe oss å opprette et sanatorium her nede i Australia. Han har alltid unnskyldt seg med pengemangel og gjeld for ikke å hjelpe oss. Likevel har han brukt tusenvis av dollar i sin egen virksomhet i Chicago, et arbeid Gud aldri har krevd av hans hånd. Han har opphøyd seg lik kong Nebukadnesar, og i likhet med Nebukadnesar må han ydmykes. Jeg skal skrive et kort vitnesbyrd til ham om denne saken, men jeg vil ikke at du skal skrive et ord til ham om hva jeg har sagt. . . .

Noen få måneder senere fikk M.G. Kellogg vite at hans bror hadde fått to brev fra Ellen White med beskyldninger om at han hadde brukt tusenvis av dollar i Chicago. M.G. Kellogg gikk til W.C. White i 1906, der han fikk se disse brevene. I disse vitnesbyrdene hevdet Ellen White at hun hadde sett i et syn en stor bygning i Chicago, og at det ble holdt et stykke papir foran henne med ordene: forbrukere, ikke produsenter, samt rekker med tall som viste hvor mange penger som var brukt. Disse vitnesbyrdene ble skrevet i Australia i 1900. Dr. J.H. Kellogg nektet bestemt å godta dem.

Jeg spurte ham [W.C. White] om han syntes det var rettferdig å anklage Dr. J.H. Kellogg for frafall og opprør fordi han nektet å godta vitnesbyrd som anklaget ham for å ha gjort noe han verken hadde gjort eller tenkt å gjøre -- et vitnesbyrd basert på en drøm eller et syn fru White sa hun antakelig hadde misforstått? W.C. White nektet å svare på dette spørsmålet. Jeg sa til ham: Br. White, sett deg selv i Dr. J.H. Kelloggs sted. Hvordan ville du ha følt det? Hva ville du ha trodd? Hva ville du ha sagt? Hvordan ville du gått fram? Hadde du fått et slikt vitnesbyrd, og deretter blitt tvunget til å vente i to år på en forklaring, og til slutt få en forklaring i likhet med den du ga Dr. Stewart i 1906? W.C. White kunne ikke svare på disse spørsmålene. . . .

Den tredje og viktigste ting som etter min mening bidro til forfølgelsen av Dr. J.H. Kellogg og at han ble utstøtt av menigheten, var det faktum at fru White hadde sendt ham -- som et vitnesbyrd fra Gud -- en anklage som viste seg ikke å være sann på noen som helst måte, en anklage som var basert på en drøm hun fikk etter å ha lest et nyhetsoppslag om arbeidet hans i Chicago, og etter å ha sett i noen av våre egne tidsskrifter et bilde av en leid bygning, der arbeidet i Chicago ble ledet. Etter å ha begått et feilgrep hun ikke var i stand til å forklare på tilfredsstillende vis, gjorde både hun selv og andre et feilgrep til ved å prøve å ødelegge hans innflytelse, ved å erklære ham som panteist; at han var under hypnose og en farlig person. Ikke tilfreds med det, prøvde de også å ødelegge sanatoriets virksomhet ved å hindre tilførselen av sykepleiere dit. Dette prøvde de ved å sirkulere alle mulige onde historier om doktoren og pasientene hans (Merritt G. Kellogg: A Statement, 1908. Uthevelser tilføyd).

Denne saken satte Dr. Kellogg i stor forlegenhet. Han visste at Ellen White påberopte seg himmelsk åpenbaring for noe som ikke var sant. I 1903 skriver hun et brev til Dr. Kellogg:

Gjentatte ganger er det blitt vist meg at du i mange tilfeller har prøvd å undergrave tilliten til Vitnesbyrdene. . . .folk må ikke få det inntrykk at du, etter å ha fått et vitnesbyrd, sier: 'Noen har fortalt henne om disse tingene, men det er ikke slik'.

Igjen og igjen har du fortalt andre om den gangen jeg sendte deg et vitnesbyrd som refset deg for å ha reist en stor bygning i Chicago, før det var noen bygning der. I nattens syner ble det vist meg en stor bygning. Jeg trodde den var blitt satt opp, og skrev med en gang til deg om saken. Jeg fikk greie på senere at den bygningen jeg så, ikke var blitt satt opp.

Da du fikk brevet mitt, ble du forbauset, og sa: 'Noen må ha feilinformert Str. White om vår virksomhet.' Men ikke noe dødelig menneske har noen gang skrevet til meg eller fortalt meg at denne bygningen var blitt satt opp. Det ble vist meg i et syn. Hvis jeg ikke hadde fått dette synet, og jeg ikke hadde skrevet til deg om saken, ville det blitt satt opp en slik bygning i Chicago, et sted der Herren har sagt vi ikke skal sette opp store bygninger. Budskapet ble mottatt i tide til å hindre at det ble satt i gang et slikt prosjekt.

Du burde hatt klarsyn nok til å se at Herren arbeidet i denne saken. Selve kjernen i budskapet som forbauset deg, burde overbevist deg om at opplysningene kom fra en høyere kilde enn menneskers lepper. Men i stedet har du igjen og igjen fortalt din versjon av saken, og hevdet at noen må ha fortalt meg det som ikke var sant (EGW til J.H. Kellogg, 28. oktober 1903. Uthevelser tilføyd).

Vi skal merke oss at Ellen White innrømmer at hun hadde hatt et syn der det ble vist henne at Dr. Kellogg hadde satt opp en stor bygning i Chicago, og at det ble vist henne et stykke papir med tall som viste hvor mange penger som var brukt. Det er mye som tyder på at det var den unge mannen, den ledsagende engel som viste henne en rekke tall som ikke var sanne.

Merritt Kellog forteller Ellen White at hun må ha misforstått, på grunnlag av et avisoppslag hun hadde lest mens hun var i Australia. Dette avisoppslaget var kilden til Ellen Whites syn. Ellen White ble sint og sa at hun visste hva hun snakket om. Overfor Merritt Kellogg førte hun falskt vitnesbyrd over sin neste -- Dr. John Harvey Kellogg.

Det tok Ellen White to år å finne ut hvordan hun skulle ro seg i land etter fadesen. Brevet til Kellogg fra 1903 er et slikt forsøk på å gi en forklaring.

På denne tiden anklager Ellen White Dr. Kellogg for å forkaste vitnesbyrdene. I 1899, ett år før hun så bygningen i Chicago, sier Ellen White at Dr. Kellogg ikke hadde forkastet vitnesbyrdene (se avsnittet Dr. Kellogg senere i dette kapitlet). Sannheten var at Dr. Kellogg ikke kunne akseptere vitnesbyrdet om Chicago-bygningen som ekte, da han visste at det ikke var sant. Dermed tenner Ellen White, som hun alltid gjorde når noen ikke ville godta hennes budskaper, og anklager Dr. Kellogg for frafall og at han ikke trodde på vitnesbyrdene.

Ellen White vektlegger at hun hadde sine opplysninger direkte fra himmelen, og ikke fra noe dødelig menneske. Dette var ikke sant. Det var det falske avisoppslaget fra 1900 som var kilden til et like falskt syn.

Ellen White ba aldri Dr. Kellogg om unnskyldning for den forlegenhet hun hadde stilt ham i, og for å ha løyet om ham.

I 1906 skrev Dr. Kellogg til G.I. Butler:

Seks uker før Generalkonferensen i 1901 hadde jeg en åpen samtale med Eldste Daniells, W.C. White og med Str. White om de tingene hun hadde skrevet til meg om. Jeg fortalte henne rett ut at det hun hadde skrevet til meg ikke var sant; at hun var blitt feilinformert, og jeg ba henne skaffe til veie beviser for at noe av det hun hadde skrevet, var sant. Jeg har aldri trukket tilbake et eneste ord av det jeg fortalte henne, og det kan jeg heller ikke, fordi jeg fortalte det som var sant. Jeg anklager henne ikke for misrepresentasjon, men at hun hadde basert sine uttalelser på gale opplysninger. Hun sa til meg: 'Du har tatt penger fra sanatoriet til å sette opp bygninger i Chicago for å hjelpe de fattige.' Jeg ba henne vise meg de bygningene. Hva ville du ha sagt, min venn, hvis du ble anklaget for noe slikt? (J.H. Kellogg til G.I. Butler, 16. mars. 1906. Uthevelser tilføyd).

På grunnlag av dette falske synet og falske vitnesbyrdet Dr. Kellogg selvfølgelig ikke kunne godta, ble doktoren anklaget for å forkaste vitnesbyrdene. Det er beklemmende at Ellen White aldri ba om unnskyldning for den forlegenhet hun påførte andre mennesker ved å anklage dem for ting de aldri hadde gjort. Hun gjør i dette tilfellet Gud til brødrenes anklager. Det er en alvorlig ting å anklage andre for noe de beviselig ikke har gjort, men det er langt mer alvorlig å sende ut en falsk anklage som et syn fra Gud og sende det ut som et så sier Herren!

Salamanca-synet

Den 3. november 1890 skal Ellen White fått et syn under et opphold i Salamanca, New York. Det blir ofte referert til dette synet som bevis på Ellen Whites profetiske gave fordi det tilsynelatende gikk i oppfyllelse på en slående måte. En nærmere granskning av omstendighetene rundt synet og den påståtte oppfyllelsen kaster imidlertid sterk tvil om Ellen Whites redelighet.

Synet går i korthet ut på at Ellen White den 3. november 1890 skal ha hatt et syn hun ikke maktet å gjenfortelle. Fire måneder senere (8. mars 1891) hevder hun at hun midt på natten ble vekket av en engel (den unge mannen?) og instruert om å skrive ned synet hun hadde hatt fire måneder tidligere, men som hun ikke kunne gjenfortelle.

Kvelden før, den 7. mars 1891, hadde det vært et stort møte bak lukkede dører i Generalkonferensen. Saken gjaldt tidsskriftet The American Sentinel, en forløper for dagens Liberty Magazine. Det ble hevdet fra enkelte at The American Sentinel burde tone ned bl.a. navnet syvendedags-adventist og sabbaten for å vinne gunst hos politikere og andre ledende menn i USA.

Tidlig på morgenen kl. 05.30 den 8. mars 1891, noen få timer etter at Ellen White angivelig var blitt vekket av en engel og instruert om å skrive ned det synet hun etter sigende hadde fått fire måneder tidligere, skulle Generalkonferensen ha et predikantmøte. Like etter at Generalkonferensens formann O.A. Olsen hadde åpnet møtet, kom Ellen White inn, ledsaget av sin yngste sønn William Clarence. Ellen White leste da det manuskriptet hun angivelig hadde skrevet ned etter engelens anvisning tidligere på natten. Her fortalte hun at hun hadde fått et syn i Salamanca, fire måneder tidligere, om hva som skjedde under møtet kvelden i forveien, og at det ble vist en ukristelig og hard ånd under dette møtet.

Da Ellen White var ferdig, reiste A.F. Ballenger seg som førstemann og bekjente at de hadde gått fram på feil vis. Andre kom med lignende bekjennelser. Dette ble sett på som en direkte inngripen av Gud for å hindre et feilgrep med The American Sentinel, og et mektig bevis for Ellen Whites profetiske gave. Hun hadde jo sett i et syn fire måneder tidligere hva som skjedde under kveldens møte, men ble først instruert om å skrive ned synet og lese det for predikantene noen timer før morgenmøtet.

En analyse av dette synet og omstendighetene rundt det sto å lese i en artikkel av Douglas Hackleman i Adventist Currents, september 1986. Konklusjonen er uunngåelig: Ellen White både løy og opptrådte som svindler med Salamanca-synet.

Ellen Whites dagbok fra den tiden hadde feildaterte opptegnelser, samt stoff av senere dato som helt klart var satt inn i tidligere opptegnelser i dagboken for å skape inntrykk av at det senere stoffet var av tidligere opprinnelse. Stoffet i dagboken som er feildatert den 21. november 1891 gir ingen som helst grunn til å hevde at det dreide seg om en åpenbaring fra Gud, og at det ble skildret et møte som først fant sted fire måneder senere. Hun hadde feildatert fire avsnitt i dagboken for å gi det inntrykk at hun visste om ting før hun egentlig fikk kjennskap til det. Ellen White hadde til vane å sette stoff av senere dato inn blant tidligere stoff i sine dagbøker. Douglas Hackleman uttaler:

At det her er snakk om svindel, er helt klart. Den falske dateringen av dette stoffet i dagboken er en alvorlig sak som bør danne grunnlag for et mer omfat