ELLEN G. WHITE -- MYTEN OG SANNHETEN

Å. Kaspersen

A. Forord og kort historikk

Bibelen og Profetiens ånd er et velkjent begrep blant syvendedags-adventister, og med Profetiens ånd mener de Ellen G. White og hennes skrifter.

Det er ikke å ta munnen for full å hevde at uten Ellen G. Whites innflytelse ville Syvendedags-adventist-samfunnet neppe eksistert -- i hvert fall ikke slik vi kjenner det.

Ellen Gould Harmon ble født 26. november 1827 og døde den 16. juli 1915 i den høye alder av 87 år. I desember 1844 begynte hun å få syner, og fram til 1884 skal hun ifølge hennes barnebarn Arthur White ha erfart ca. to tusen syner. Etter 1884 og fram til sin død, hadde hun hovedsakelig profetiske drømmer om natten.

Den 30. august 1846 giftet Ellen Gould Harmon seg 19 år gammel med James White, som var seks år eldre. Dette var mindre enn ett år etter at James offentlig hadde refset to tidligere venner for å ha giftet seg, og på den måten fornektet sin tro [på den lukkede dør] (Day Star, 11. oktober 1845). Ekteparet White deltok i de påfølgende årene aktivt i dannelsen av den tidlige adventmenighet, godt understøttet av EGWs syner.

Ved sin død i 1915 etterlot hun seg 24 bøker, 4600 artikler, over 200 traktater, 6000 manuskripter og 40 000 maskinskrivne sider. I dag, over åtti år etter hennes død, er antall bøker utgitt under hennes navn vokst til over seksti.

Det er blitt hevdet at EGW alt i alt skrev rundt 25 millioner ord; at alt dette stoffet er EGWs eget, og at ikke noe av det er i strid med Guds ord. Dette er sterke påstander, som de fleste, undertegnede inkludert, har godtatt uten videre. Det har vært mangel på edle berøere som ved egne undersøkelser har underlagt Ellen G. Whites skrifter den bibelske test. Årsaken er vel at man uten videre godtok det bildet av sin profet som var en del av den adventistiske oppdragelse. Dermed var det ikke behov for nærmere prøving. Alle brikker var på plass.

Det burde ikke være dissens om at Bibelen er den avgjørende autoritet alt annet som gjør krav på guddommelig inspirasjon skal prøves med. Adventister prøver andre profeter med Guds Ord, men ønsker ikke å bringe sin egen profet under Bibelens søkelys. Ikke-adventister tester Ellen G. White med Bibelen, men vil heller ikke eksaminere sin egen profet -- hvis de har noen -- med Guds Ord. Ved konfrontasjon hevder begge grupper kategorisk at det er ingen disharmoni, det kommer bare an på hvordan du leser.

Det er en rekke adventister som opp gjennom årene har stått fram som edle berøere og underlagt Ellen G. White den bibelske test. De fikk verken takk eller belønning for sine oppdagelser, men ble av profetinnen erklært for å være inspirert av satanisk/spiritiske redskaper. Behandlingen av A.F. Ballenger er et godt eksempel. Flere ble utstøtt av Adventistsamfunnet fordi de forfektet kjettersk lære, som det het. Det samme gjelder medlemmer av andre trossamfunn/sekter som har prøvd sine profeter og læresetninger med Guds Ord og funnet at store deler av propagandaen ikke stemmer med virkeligheten.

Dette heftet er beregnet for den edle berøer. Mange vil ta anstøt, mens andre som er av et edlere sinn vil tenke gjennom det de har lest. Hensikten er å komme med saklige og faktiske opplysninger og dokumentasjon om profetinnen som ledelsen i Adventistsamfunnet av forskjellige årsaker har holdt skjult for grasrota i menigheten. Noe av den informasjon som etter hvert er lekket ut, hadde selv mange ledere ikke kjennskap til. I lang tid har The White Estate fortiet både for lek og lærd en rekke besværlige ting om både Ellen G. White og de fundamentale læresetninger. Det var viktig å opprettholde glansbildet av sin profet og av pionertiden.

Det er maktpåliggende at disse tingene som er blitt skjult i mørket, og som belyser både EGW og adventismen fra nye og overraskende vinklinger, nå blir brakt fram i dagen. Dermed kan den enkelte vurdere fundamentet han står på og forvisse seg om at han bygger sin tro på den rette grunnvoll, som er Jesus og hans Ord.

1. Innledning

Islam har Muhammed og Koranen, Christian Science har Mary Baker Eddy og hennes skrifter, mormonerne har Joseph Smith og Mormons bok.

Adventister har Ellen G. White og hennes skrifter, som med innbundne artikler danner en tre meter høy stabel. Bibelen blir liten og uanselig i slike omgivelser.

Felles for mange adventister er at de i siste instans lar skriftene til sin profet få status over Guds Ord når det gjelder trosspørsmål og leveregler. Christian Science hevder at Mary Baker Eddys Key to the Scriptures er tillegg til Bibelen. Mormonerne går faktisk lenger og hevder at både Bibelen og Mormons bok er Guds ord.

Slik fungerer også adventistmenigheten, i hvert fall den konservative del av den. Innenfor sistnevnte finner vi de ultrakonservative, historiske adventister med nostalgiske tendenser overfor svunne tider og nidkjær holdning mot alle som ikke deler deres syn. Det er denne gruppen som bruker Ellen White både som Bibel og klubbe mot alt og alle. For dem er et så sier Ellen White det avgjørende ord som bilegger enhver disputt i trosspørsmål og andre ting. Med hennes ord er sluttstreken satt. Egne erfaringer støtter til fulle denne påstand, og jeg må i dag bare beklage at jeg selv tidligere har lagt slike holdninger for dagen. Det er bare ett ord som passer i en slik sammenheng: fanatisme. Bibelen er uheldigvis blitt tildelt rollen som sufflør som er god å ty til med forhånds-tolkede skriftsteder til å understøtte EGW der det kniper. Mange ultrakonservative adventistgrupper på sidelinjen bruker gjerne uttrykket Bibelen og Profetiens ånd som motto for sin virksomhet, men i praksis er det motsatt. Det er 95% EGW og 5% bibel, hvis det er så mye, og de 5% blir alltid tolket med EGWs skrifter. På den måten får man Bibelen til å støtte opp om ting den ellers ikke sier. Gud hadde ikke til hensikt at hans Ord skulle komme i annen rekke.

Madonnaskikkelse og ellenisme

Det er et ugjendrivelig faktum at adventistsamfunnets ledelse i en årrekke, og da spesielt etter EGWs død i 1915, har bygget opp en frontfigur med ufeilbarlig status, en glansbildeprofet, om vi må bruke et slikt uttrykk. Dette bildet finner vi i de mange bøker om Ellen G. White som i årenes løp er kommet fra våre forlag, samt de mange illustrasjoner som adventistkunstnere har laget til bruk i standardpropagandaen. Felles for alle disse bøker og skrifter -- hvorav flere er kommet på norsk -- er at de gir et ensidig, glorifisert bilde av EGW, og fortier eller bortforklarer en rekke viktige ting rundt profetinnen og hennes medarbeidere, samt en rekke viktige ting om hennes syner, drømmer, vitnesbyrd og skrifter. Forestill deg en rettssak der juryen sitter på en haug dokumenter som unektelig tyder på at anklagede er skyldig. Disse dokumentene blir imidlertid fortiet under rettssaken, som utelukkende bygger på mer eller mindre tvilsomme bevis og vitnesprov for det motsatte. Er dette forsvarlig rettsføring? Det er imidlertid slik Adventistsamfunnets ledelse i en menneskealder og mer har skildret overfor menigheten personen Ellen G. White og hennes skrifter. Forskjellen er bare at rettssaken er grunnlagt på en rekke ytre beviser som rent overflatisk tyder på at hun er uskyldig, mens juryen hele tiden har sittet på en anselig dokumenthaug som gir all grunn til å mistenke henne som skyldig på en rekke punkter. Disse dokumentene har imidlertid The White Estate holdt skjult av hensyn til Adventistsamfunnets interesser, ikke minst av økonomisk art.

I de senere årene har imidlertid denne frontfiguren begynt å slå sprekker, og glansbildet begynt å blekne. Adventistsamfunnets ellenisme er blitt en pseudovitenskap som ikke tåler nærmere gransking. Ny informasjon, nye og overraskende opplysninger fra dokumenthaugen er etter hvert kommet for dagen og har begynt å tære på troverdigheten til både EGW og adventistenes grunnleggende doktriner. Dette vekker forståelig nok reaksjoner hos den konservative gruppe adventister som ser på trenden som en oppfyllelse av EGWs ord om at det i endens tid ville bli skapt et satanisk hat mot vitnesbyrdene, og at det ville komme slike som ville rive over ende våre grunnleggende doktriner:

Vi må kontant avvise alle forsøk på å dra oss vekk fra den plattform av evig sannhet som siden 1844 har bestått sin prøve. . . .Som et folk må vi stå fast på den plattform av evig sannhet som har bestått alle prøver. Vi må holde fast på de sikre grunnvollene for vår tro. De prinsipper Gud har åpenbart for oss er vår eneste trygge grunnvoll. Tidens gang har ikke svekket deres verdi. . . .Sjelefienden har prøvd å innbille oss at det ville skje en stor reform blant Syvendedags-adventister, og at denne reform ville gå ut på å gi slipp på de doktriner som står som pilarene for vår tro, og gjennomføre en reorganisering. . . .Det er mange av vårt folk som ikke er klar over hvor solid grunnvollen for vår tro er blitt lagt. . . .Skal vi ikke forkaste alt som ikke er i harmoni med denne sannhet? (Special Testimonies, Series B nr. 2, s. 54-56.)

Dette er bare en smakebit på de mange uttalelser av EGW som går i samme spor.

Det er mange av vårt folk som ikke er klar over hvor solid grunnvollen for vår tro er blitt lagt, skrev hun, og skal vi ikke forkaste alt som ikke er i harmoni med denne sannhet? Med andre ord: all doktrine skal prøves med adventbudskapet. Hvor finner man støtte i Guds ord for en slik påstand? Hvordan skal vi forholde oss til denne uttalelsen når vitale punkter i adventbudskapet -- ja, selve grunnvollene for dette -- ved nærmere ettersyn viser seg å være i strid med Guds Ord? Er Gud i strid med seg selv? Legger Gud en grunnvoll som er i strid med hans Ord? Så avgjort nei. En annen sak er at ovenstående uttalelse sier at det er adventismens doktriner som er vår eneste trygge grunnvoll, mens Bibelen sier at ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, det er Jesus Kristus (1 Kor. 3,11). Menighetens grunnvoll er ikke et system av mer eller mindre bibelske doktriner, men Jesus selv.

Hva skal vi da forkaste? Det er ikke Guds Ord som skal prøves med adventbudskapet, men det er heller adventbudskapet som skal prøves med Guds Ord.

Adventister tyr til Ellen Whites skrifter som siste skanse når de kommer på glattisen og får problemer med å holde seg på bena -- dvs. forsvare sin tro på en overbevisende måte fra Bibelen. For dem er Ellen White en større autoritet enn Guds Ord, et ja og amen som avgjør saken.

Adventistsamfunnet om Ellen G. Whites autoritet

Hva sier Adventistsamfunnet selv om Ellen G. Whites autoritet?

Under generalkonferensen i 1980 ble Adventistsamfunnets troserklæring revidert. Et av de reviderte punktene lyder:

Profetien er en av Den Hellige Ånds gaver. Denne gave er et av identifikasjonspunktene til den siste menighet, og kom til uttrykk gjennom Ellen G. Whites virksomhet. Som Herrens sendebud, er hennes skrifter en stadig og autoritativ kilde til sannhet, og gir trøst, veiledning, undervisning og refselse til menigheten. De gjør det også klart at Bibelen er den standard all undervisning og alle erfaringer skal prøves med (Adventist Review, 1. mai 1980, s. 25-26. Uthevelser tilføyd).

I 1928 kunne man lese følgende i Adventistsamfunnets offisielle organ:

Skriftene til Ellen G. White var aldri ment å være et tillegg til Bibelens kanon. De er imidlertid Guds budskaper til den siste menighet, og bør tas imot som sådanne, på samme måten som oldtidens profeter. Slik Samuel var en profet for Israel i sin tid, Jeremias en profet for Israel under fangenskapet, og Døperen Johannes kom som et spesielt sendebud fra Herren for å bane veien for Jesu komme, tror vi at Ellen G. White også var en profet for Kristi kirke i dag. Og på samme måten som profetenes budskap ble tatt imot i gammel tid, bør også hennes budskaper bli tatt imot i dag (Review & Herald, 4. oktober 1928. Uthevelser tilføyd).

Det blir hele tiden hevdet at EGWs skrifter ikke er et tillegg til Bibelen, og at de heller ikke skal settes på linje med Bibelen. Ovenstående uttalelse gjenspeiler den grunnleggende forvirring blant adventister om denne saken. Hvis EGWs skrifter er åpenbaringer fra Gud, er de selvfølgelig tillegg til Bibelen. Og hvis budskapene i hennes skrifter skal tas imot på samme måten som budskapene til oldtidens profeter -- som er en del av den bibelske kanon -- står de naturligvis på samme linje som Bibelen, og er følgelig et tillegg til denne. Ovenstående uttalelse er egentlig selvmotsigende.

Samme forvirring finner vi gjengitt i boken Seventh Day Adventists Believe, utgitt i 1988 av Generalkonferensens predikantavdeling:

Ellen Whites skrifter er ikke noen erstatning for Bibelen. De kan ikke settes på samme nivå. De hellige skrifter står alene, og er den unike målestokk både hennes egne og alle andre skrifter må vurderes etter, og som de må underkastes (s. 227. Uthevelser tilføyd).

Hvis skriftene til EGW stilles på like fot med budskapene til Jeremias, Samuel, etc. slik sitatet fra 1928 gir uttrykk for, og at de må tas imot på samme måte som budskapene til Bibelens kanoniske profeter, må vel EGW settes på samme nivå som Bibelen? Ellen White blir jo sammenlignet med disse gammeltestamentlige profeter, og siden deres budskap er likeverdige, står de vel på samme plan? Disse uttalelsene viser forvirringen og selvmotsigelsen som kommer til uttrykk når bekjennelse og praksis ikke samstemmer.

På forsiden av Adventist Review, 4. juni 1992, sitter Ellen White i selskap med Moses, Deborah og Døperen Johannes, med teksten: En profet for vår tid. At Ellen White blir satt inn i dette selskapet av bibelske profeter på forsiden av samfunnets offisielle organ, viser at Adventistsamfunnet setter henne på lik linje med disse -- og følgelig må jo den logiske konsekvens bli at hennes skrifter står på samme nivå som Guds ord.

Da Albion Fox Ballenger i sin tid utførte et solid bibelstudium over forhenget, viste han det til flere av Adventistsamfunnets ledere på den tiden. Deres kommentar var følgende, med Ballengers egne ord:

Ikke én av disse brødre prøvde å vise meg ut fra Bibelen at jeg tok feil. En skrev følgende: 'For å være ærlig, må jeg si at jeg ikke kan finne noen feil med det ut fra et bibelsk standpunkt. Argumentet virker uangripelig.'

En annen sa: 'Jeg har alltid ment at det var tryggere å godta skrifttolkningen til Profetiens ånd slik den kommer til uttrykk gjennom Str. E.G. White enn å stole på min egen dømmekraft eller tolkning.'

Den siste uttalelsen uttrykker holdningen til dem som innrømmet at mitt standpunkt virket underbygd av Guds Ord, men som likevel nølte med å akseptere det (A.F. Ballenger: Cast out for the Cross of Christ, s. 106-112. (1909). Uthevelser tilføyd).

Med andre ord: Når disse ledere i Adventistsamfunnet ble konfrontert med visse motsetninger mellom Bibelen og Ellen G. Whites skrifter, og dermed ble stilt på valget mellom det ene eller det andre, valgte de det siste -- EGWs uttalelser -- som det avgjørende ord. De innrømmet at argumentene var uangripelige fra bibelsk standpunkt, men valgte å holde seg til EGWs skrifter til tross for at disse to ikke harmonerte. I dette tilfellet ble EGWs skrifter hevet over Guds ord. Denne innstillingen finner vi den dag i dag i praksis, om ikke i teori.

Ellen G. White om sine egne skrifter

Ellen G. White brukte sterke uttrykk om sine egne skrifter:

Søster White er ikke opphavet til disse bøkene. De inneholder den undervisning Gud har gitt henne i den tid hun virket. De inneholder det dyrebare, trøstefulle lys Gud i sin nåde har gitt sin tjener for at det skal gis videre til verden. Fra disse sidene skal lyset skinne inn i hjertene til menn og kvinner og lede dem til Frelseren (Review and Herald, 20. januar 1903. Uthevelser tilføyd).

Mens jeg skrev manuskriptet til The Great Controversy, merket jeg ofte at Guds engler var til stede. Og mange ganger ble de scener jeg skrev om presentert for meg på nytt i nattens syner slik at de sto friskt i mitt sinn (Brev 1, 1890).

Vi vil senere oppdage til vår store overraskelse at det er svært lite i boken The Great Controversy (Mot Historiens Klimaks) som stammer fra Ellen G. Whites hånd. Det ligger en ikke så liten sannhet i den første uttalelsen. Ellen G. White var ikke opphavet til disse bøkene. En stor del av stoffet var nemlig lånt fra andre forfattere uten kildehenvisninger! Men det var vel ikke det EGW mente.

Hva er profetordets ånd?

Dragen ble vred på kvinnen, og drog av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd (Åp 12,17).

Da falt jeg ned for hans føtter for å tilbe ham, men han sier til meg: Vokt deg for det! Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd (Åp 19,10).

Kjennetegnene på Guds menighet er at den har Jesu vitnesbyrd. Jesu vitnesbyrd blir videre definert som profetordets ånd. Syvendedags-adventister er programmert til å lese seg selv inn i disse versene. De har alle Guds bud, hevder de, og de har profetordets ånd, som de anvender på Ellen G. White. Ingen får sagt dette bedre enn den kjente adventistforkynner Joe Crews:

Men la oss nå lese ferdig dette fantastiske verset: 'Og har Jesu vitnebyrd' [Åp. 12,17].' Her er et annet kjennetegn på den sanne levning. Denne siste dagers menighet ville ikke bare dukke opp etter 1798 og holde alle Guds bud, men ville også ha Jesu vitnesbyrd. Men hva er Jesu vitnesbyrd? . . .

Definisjonen finner vi i ordene til den engel som ble sendt fra himmelen for å gi Johannes en forklaring: Jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd (Åp 19,10).

Der har vi det! Nå vet vi uten skygge av tvil at Jesu vitnesbyrd er Profetiens ånd. Og dette er det tredje store kjennetegnet på den sanne siste dagers menighet. . . .

Den eneste menighet som oppfyller den profetiske beskrivelsen av den sanne levning, er Syvendedags-adventistmenigheten. Denne målrettede bevegelse som dukket opp i 1844, begynte sitt forutbestemte program med å gjenopprette sannheten som var gått tapt eller forvrengt under Middelalderen. . . .Og Gud gjorde nøyaktig som han hadde lovt å gjøre: Han gjenopprettet den vidunderlige Profetiske ånd i den siste menighet. Denne gave kom til uttrykk gjennom Ellen G. Whites liv og virksomhet (Joe Crews: The Search for the True Church, s. 15, 42-43. Uthevelser tilføyd).

Lignende utleggelser finner man nok av i adventistenes standardlitteratur.

Dette synet står selvfølgelig for adventistenes egen regning. Det er ingen andre enn dem som tolker disse versene på en slik måte. Det står ingen steder i Åpenbaringsboken eller andre steder at profetordets ånd er Ellen G. White. En slik tolkning er både adventistisk og sekterisk. Profetordets ånd er kort og godt Den Hellige Ånd som har inspirert Guds Ord og Det profetiske ord. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet. . . .(2 Tim 3,16).

Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter (2 Pet 1,19). Guds menighet har altså det profetiske ord, som de gjør vel i å akte på.

Åpenbaringsboken i seg selv kalles de profetiske ord i denne bok (Åp 1,3; 22,7.10.18). Det er en rekke gammeltestamentlige profeter i den bibelske kanon, og Guds Ord avsluttes med en profetisk bok. Det er profetordets ånd som har inspirert disse profetene som utgjør en del av Bibelen. Det er overmåte sekterisk å begrense profetordets ånd til én bestemt person i ett bestemt trossamfunn, slik adventistene gjør med Ellen G. White. Guds menighet holder Guds bud, som det står, og de har det profetiske ord, Den Hellige Ånd, og i denne sammenhengen de profetiske ord i Åpenbaringsboken. Er det bare adventister som har, eller har hatt profetordets ånd?

I Åp. 20,4 leser vi:

Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år.

Jesu vitnesbyrd er profetordet ånd. De hadde lidd martyrdøden for det profetiske budskap de forkynte. Adventister hevder at profetordets ånd er Ellen White og hennes skrifter, altså led disse Guds tjenere martyrdøden for Ellen Whites skyld. Dette er den logiske konsekvens av å lese Ellen White inn i Åp. 19,10. Er det noe galt her?

Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd, dvs. det er profetordets ånd -- den Ånd som står bak profetordet -- som vitner om Jesus. Hvilken Ånd vitner om Jesus?

Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg (Joh 15,26).

Dette bibelverset skulle vel være klart for alle hvem som vitner om Jesus. Det er sannhetens Ånd, Talsmannen. Det er Den Hellige Ånd som vitner om Jesus. Den Hellige Ånd er profetordets Ånd, Jesu vitnesbyrd.

2. Synene

Ifølge Arthur White skal hans bestemor ha erfart ca. to tusen syner i løpet av sitt liv. Et anselig tall, når man tenker på Bibelens profeter og hvor mange av deres syner som har funnet plass i Bibelens kanon. Bibelen, Guds Ord, er en bok på drøye tusen sider, mens Ellen Whites skrifter utgjør over seksti bøker, samt tusenvis av artikler, brev og manuskripter -- til sammen ca. hundre tusen sider. Dette tilsvarer hundre bibler. Alt dette er ifølge Adventistsamfunnet direkte kommunikasjoner fra himmelen, et så sier Herren.

Fra den spede begynnelse og til denne dag har Profetiens ånd vært et høvelig redskap fra adventistlederes side til å holde fotfolket på linje. Utplukkede sitater kommunisert fra talerstol og de offisielle organer gjør god nytte som åndelig styreredskap når behovet melder seg, noe det ofte har gjort. Ellen Whites skrifter er fra Gud, blir det hevdet, og hvem vil våge å stå Gud imot?

Også adventister som driver egen virksomhet fra sidelinjen eller offside bruker fortrinnsvis Ellen Whites skrifter som Bibel til å bevise alt fra franske revolusjoner og tyrkiske sultaner til antall måltider pr. dag.

Det finnes en statistikk, utgitt av Adventistsamfunnet (Comprehensive Index, bd. 3, s. 2978-2984) der det framgår at i en periode på 71 år -- 1844-1915 -- kan det dokumenteres at Ellen White hadde 188 syner, gjennomsnittlig 2,5 syner pr. år. Dette er en reduksjon på 1812 syner fra de påståtte to tusen! Selv Arthur White, som lanserte tallet to tusen, kan ikke gjøre rede for de manglende 1812 synene. Han uttalte imidlertid at det ikke finnes fullstendig dokumentasjon over alle synene. I de tidligere årene kan de ha vært relativt hyppige. Noen hundre (enkelte mener minst 400 eller flere) syner er et rimelig tall.

Ellen G. Harmon fikk sitt første syn i desember 1844. Dette synet er gjengitt i boken Early Writings, s. 13-20. I dette synet beskriver EGW bl.a. en smal sti som gikk fra jorden til det himmelske Jerusalem, en syvdagers-reise fra jorden til himmelen i en skyvogn, samt tempelet på Sions berg på den nye jord.

Ifølge opplysninger som nå begynner å sive ut, kan EGW bl.a. ha hentet stoff til dette synet, samt femti andre tidlige syner, fra mormonprofeten Joseph Smith. Mer om dette senere.

De fleste er heller ikke klar over at Ellen Whites profetiske løpebane begynte i vill fanatisme. Disse mørke sidene av Adventistsamfunnets historie er omhyggelig blitt skjult av informerte ledere for å gi næring til myten om den rosenrøde pionertiden rundt madonnaskikkelsen Ellen White. Det er også grunn til å tro at mange ledere selv ikke kjente til denne mindre flatterende del av historien om sin profet.

I de senere årene er det kommet for dagen en stadig økende mengde informasjon fra tidlig pionertid, som har tvunget mange til å betrakte både EGW og adventismen fra nye vinklinger. Senere i livet hevdet Ellen White at hun og hennes mann var opptatt med å bekjempe fanatisme, men tier om at både hun og James var entusiastiske deltakere i den villeste fanatisme i tiden etter den store skuffelsen i 1844. Under disse ville møtene lå den unge Ellen Harmon -- Kristi bilde, som hun ble kalt -- på gulvet med en pute under hodet mens hun i trance gjenfortalte syner hun fikk. Hvor mange har hørt om tildragelsen i Atkinson i februar/mars 1845, der både James White og Ellen Harmon var innblandet? Faktisk går det fram at James White var en av lederne for denne fanatiske gruppen.

Fanatisme

I 1986 oppdaget en student ved Andrews university (Bruce Weaver) et gammelt avisoppslag (rettsreferat) fra 1845 om arrestasjonen og rettssaken mot en mann ved navn Israel Dammon, en av Ellen Whites bekjente (Piscataquis Farmer, 7. mars 1845, nr. 31). Mange mener at dette er et av de mest sensasjonelle funn som er gjort om tidlig adventist-historie.

Av innlysende grunner vil dette gamle avisoppslaget verken finne veien inn i Adventist Review eller Advent Nytt. Det sto derimot å lese i Adventist Currents, Vol. 3. nr. 1, april 1988. Bildet av Ellen Whites kall og tidlige syner som adventister er blitt foret med i over hundre år ville rakne i sømmene hvis dette ble alminnelig kjent.

I denne tiden har adventistene ikke hatt andre kilder å holde seg til enn EGWs egne uttalelser om de tidligste årene av menighetens historie, samt uttalelser fra EGW-tro pionerer. Funnene av disse avisoppslagene fra 1845 der Ellen Harmon (White), James White, Dorinda Baker, Israel Dammon og andre var innblandet, skaper en ikke så liten tvil om påliteligheten av Ellen Whites selvbiografiske beretninger.

I sine selvbiografiske skisser påpeker EGW at hun og hennes mann var opptatt av å bekjempe forskjellige former for fanatisme i adventismens barndom. Imidlertid er det nå helt på det rene at Ellen White selv var dypt involvert i forskjellige bisarre, fanatiske aktiviteter der synene hennes spilte en ikke ubetydelig rolle.

Etter skuffelsen den 22. oktober 1844 vendte hovedmassen av milleritter tilbake til de kirkesamfunn de hadde tilhørt. Noen få, deriblant Ellen White, fortsatte å samles, for det meste i private hjem. Mange av disse private sammenkomstene var preget av ekstrem fanatisme: hellig kyss, skriking og roping, promiskuitet, bisarre, fysiske øvelser, som å krype rundt på gulvet og utstøte lyder, etc. Til stede ved disse manifestasjonene var gjerne noen få -- for det meste kvinnelige -- visjonærer, som fikk syner under samlingene.

Ellen G. White (Harmon på den tiden) reiste hele tiden rundt med disse fanatikerne. Det er mulig at hun med nød og neppe unngikk å bli arrestert ved en anledning (i Orrington, Maine) ved å flykte fra stedet, og det er trolig at hun en gang faktisk ble arrestert sammen med en Joseph Turner i Poland, Maine (april 1845).

Den 15. februar 1845 holdt disse ekstremistene et husmøte hos en James Ayer i den vesle byen Atkington, Maine. Møtet ble ledet av den tidligere sjøkaptein Israel Dammon, og til stede var også James White og to visjonærer: Ellen G. Harmon og Dorinda Baker.

Her følger et utdrag av rettsreferatet fra 1845 med beskrivelse av den type husmøter Ellen Harmon og James White var involvert i etter skuffelsen i 1844:

J.W.E. Harvey, under ed: Jeg var til stede ved møtene deres to dager og fire kvelder. Den første sammenkomsten varte i åtte dager. Jeg har kjent Dammon i seks uker. Dammon, [James] White og Hall var lederne. Dammon sa at synderne ville fare til helvete i løpet av to dager. De omfavnet og kysset hverandre. Dammon lå på gulvet og spratt deretter opp, og de forsvant ofte inn i et annet rom. Dammon har ikke noe arbeid å forsørge seg med så vidt jeg vet. Møtet virket svært vanhellig. Jeg har sett ham sitte på gulvet med en kvinne mellom bena og armene rundt henne.

Wm.C. Crosby, Esq, under ed: Jeg var til stede under møtet forrige lørdag kveld, fra ca. kl. syv til ni. På gulvet lå en kvinne. Hun lå på ryggen med en pute under hodet. Av og til reiste hun seg opp og gjenga et syn hun sa var blitt åpenbart for henne. Av og til snakket alle i munnen på hverandre og hojet så høyt de kunne. Enkelte sa det var for mye synd der. Etter at ståket hadde gitt seg, reiste Dammon seg opp og klaget litt mer sammenhengende over dem som var til stede og ikke trodde på adventlæren. En gang sa Dammon at det var svin til stede som ikke tilhørte gruppen, og han pekte på meg mens han sa: Jeg mener deg, Sir.

Loton Lambert, under ed: Da jeg kom dit holdt de på med å synge. Etter det satte de seg ned på gulvet. Dammon sa at en søster hadde et syn å fortelle. En kvinne på gulvet fortalte deretter synet sitt. Dammon sa at alle andre kirkesamfunn var onde -- de var løgnere, horebukker, mordere etc. Han gikk også på alle som ikke var enige med ham. Han beordret oss ut, men vi gikk ikke. Kvinnen som lå på gulvet og fortalte syner ble av Dammon og andre kalt Kristi bilde. Dammon kalte oss svin og djevler og sa at hvis det hadde vært ham som eide huset, ville han jagd oss ut. Hun som ble kalt Kristi bilde fortalte fru Woodbury og andre at de måtte forlate alle vennene sine eller fare til helvete. Kristi bilde, som de kalte henne, lå på gulvet en stund, og reiste seg deretter mens hun ropte på en eller annen og fortalte at hun hadde fått et syn som hadde med vedkommende å gjøre, og som hun måtte fortelle dem. Hun gjenga deretter synet. Det var en ung pike der som de sa måtte døpe seg den kvelden eller fare til helvete. Hun gråt bittert og sa at hun ønsket å se moren sin først, men de fortalte henne at hun måtte forlate sin mor eller fare til helvete. En av dem ropte ut: La henne fare til helvete! Til slutt gikk hun med på å bli døpt. Kristi bilde gjenga synet til en kusine av meg; at hun måtte døpe seg den kvelden eller fare til helvete. Hun protesterte, fordi hun var døpt fra før. Det ble sagt at Kristi bilde var en kvinne fra Portland [Ellen Harmon var fra Portland]. En kvinne de kalte Miss Baker [Dorinda Baker, den andre visjonæren] sa at djevelen var der, og at hun ønsket å se ham. Hun plukket ut meg og sa: Du er djevelen, og vil fare til helvete. Jeg sa til henne at hun ikke var min dommer. Herr [James] Ayer [Jr., huseieren], grep fatt i meg og prøvde å kaste meg ut. Jeg sa til ham at jeg ikke var kommet for å forstyrre møtet. Kvinnen med synene ropte deretter på Joel Doore og sa til ham at han hadde tvilt, og ikke trengte å bli døpt. Hun sa at br. Doore ikke ville fare til helvete. Doore knelte for hennes føtter og ba. Miss Baker og en mann forsvant inn på soverommet. Hørte deretter lyder derfra. Døren ble åpnet og jeg gløttet inn i rommet. Hun lå på sengen, og han holdt fatt i henne. De kom ut av soverommet mens de omfavnet og kysset hverandre. Hun spratt opp og ville legge bena sine mellom bena hans. Miss Baker gikk til herr Doore og sa: Du har avvist meg før. Han svarte at det hadde han, og de kysset hverandre. Hun sa at det 'føltes godt'. Like før de gikk til vannet før å døpe, forsvant Miss Baker inn på soverommet med en mann de kalte Eldste White. Jeg så at han hjalp henne ned i sengen. Lyset ble slukket og døren lukket. Jeg så ingen av dem etterpå. Ved en anledning mens jeg var i et annet rom og snakket med min kusine, kom Dammon inn i rommet og avbrøt samtalen. Han kalte sin søster og meg for selve djevelen. Kristi bilde lå på gulvet i den tiden de var nede ved vannet for å døpe, og hun lå fortsatt på gulvet da jeg forlot stedet, som var mellom klokken tolv og ett om natten.

Wm.C. Crosby, forhørt på nytt: Jeg så ingen kyssing selv, men hørte om det. Jeg var ikke der så lenge, men kom dit ved syvtiden og gikk ved nitiden. Etter at visjonær-kvinnen ropte dem opp, fortalte hun dem at de tvilte. Det virket som målet hennes var å overbevise dem om at de ikke måtte tvile. Dammon kalte kirkesamfunnene horebukker, løgnere, tyver, kjeltringer, ulver i fåreklær, mordere etc. Han sa: Les 'The Star'. Det var den mest støyende forsamling jeg noen sinne hadde vært i. Det fantes ikke orden eller noen ting. Det var ikke den minste likhet med møter jeg hadde vært på før. Det virket som Dammon hadde den fulle ledelse. Jeg vil ikke si at Dammon ropte høyest. Det var nok andre der som hadde sterkere lunger enn ham.

Diakon James Rowe, under ed: Jeg var hjemme hos Ayers en kort tid under det forrige lørdags-møtet. Dammon kritiserte oss for å ha kommet til møtet hans. Han omtalte de andre kirkesamfunnene på samme måte som herr Crosby nettopp fortalte -- at kirkemedlemmene var de verste mennesker i hele verden. Jeg har en gang vært ung, og nå er jeg en gammel mann, og av alle de steder jeg noen sinne har vært, har jeg aldri opplevd maken til forvirring, ikke engang i et fyllekalas. Dammon reiste seg opp på gulvet og sa: Jeg akter å stå her, og mens jeg står her, kan de ikke skade dere -- verken mennesker eller djevler kan skade dere.

Joseph Moulton, under ed: Da jeg gikk for å arrestere tiltalte, lukket de døren for meg. Da jeg ikke kunne komme inn på annen måte, brøt jeg opp døren. Jeg gikk fram til tiltalte, tok ham ved hånden og fortalte ærendet mitt. En hel del kvinner løp bort til ham. Han klynget seg til dem, og de til ham. Motstanden var så stor at jeg ikke fikk ham ut, selv ikke ved hjelp av tre assistenter. Jeg holdt meg i huset og tilkalte mer hjelp. Etter at den kom, gjorde vi et forsøk til, men med samme resultat. Jeg måtte tilkalle ytterligere forsterkninger. Til slutt overmannet vi dem og fikk ham ut døren og i arrest. Vi ble hindret av både menn og kvinner. Jeg kan ikke beskrive stedet -- det var et eneste sammenhengende hyl.

James Ayer, Jr., bekreftet: Jeg la merke til kvinnen med en pute under hodet. Hennes navn er Miss Ellen Harmon, fra Portland. Jeg hørte ikke noe om at hun ble kalt Kristi bilde. Jeg så Miss Baker ligge på gulvet. Jeg så henne falle. Jeg så også Miss Baker og Str. Osborn gå inn i soveværelset. Str. Osborn hjalp henne ned på sengen.

Job Moody, bekreftet: Jeg var på møtet lørdag kveld. . . .Str. Harmon lå på gulvet i trance, og Herren åpenbarte livet til de andre, og hun videre til dem.

Jacob Mason, bekreftet: Etter at Str. Baker var gått inn i soveværelset så jeg Eldste White i nærheten av Str. Harmon, som var i trance. Enkelte ganger holdt han hodet hennes.

Under kryssforhør: Jeg vet ikke hvem som gikk inn i soveværelset sammen med Str. Baker. Han var fremmed for meg. Jeg så kyssing utenfor, men ikke i huset. En del av tiden satt vi på gulvet, både menn og kvinner, i promiskuøse stillinger.

Joel Doore, bekreftet: Jeg bor i Atkinson. Dammon sa det var onde mennesker i de andre kirkesamfunnene. Jeg oppfattet ikke at han sa alle. Han preker høyere enn de fleste mennesker, men ikke mer støyende enn andre forkynnere av hans tro. Visjonær-kvinnen lå på gulvet og stirret oppover da hun kom ut av trancen. Hun pekte på en eller annen og fortalte om livet deres. Hun sa dette var fra Gud. Hun gjenga en rekke syner den kvelden. Br. Gallisons datter ønsket å se sin mor før hun ble døpt, men samtykket til slutt i å la seg døpe uten å se henne. Str. Baker kom seg opp fra gulvet og gikk bort til Lambert for å snakke med ham. Jeg så ikke mer til henne før jeg hørte støy fra soverommet. De gikk inn der og fikk henne ut, som de andre vitnene allerede har fortalt.

Under kryssforhør: Idet hun kysset meg, sa hun at det var lys forut. Vi tror at synene hennes [til Dorinda Baker] er ekte, og vi tror at synene til Miss Harmon er ekte.

George S. Woodbury, under ed: Søster Harmon sa til min kone og pikene at hvis de ikke gjorde som hun sa, ville de fare til helvete. Min kone og Dammon krøp over gulvet på sine hender og knær. En forsvant inn på soverommet. Hørte Dammon si at gaven til å helbrede syke var i menigheten.

J.W.E Harvey, tilkalt: Jeg har vært til stede ved møtene flere ganger. Jeg har sett tiltalte på gulvet med en kvinne mellom bena. Jeg har sett ham i grupper der de omfavnet og kysset hverandre. En gang dro jeg dit i et ærend. Dammon brølte ut: Gode, Allmektige Gud, driv djevelen bort! Engang så jeg Eldste Hall som hadde tatt av seg støvlene. Kvinnene krøp deretter bort og kysset føttene hans. En pike gjorde et smask, men kom ikke nær føttene hans med leppene. Hall sa: 'Den som skammer seg over meg for menneskene, ham vil jeg skamme meg over for Gud og hans hellige engler'. Deretter kysset hun føttene hans flere ganger. (Piscataquis Farmer, 7. mars 1845, nr. 31.)

Det var under disse omstendighetene, og under slike omgivelser, at Ellen G. Harmon fikk sine første syner. Det gjenstår å spørre om hvilke av Bibelens profeter og profetinner som fikk syner fra Gud i slike omgivelser og på en slik måte.

Vi skal merke oss følgende:

1. De fleste vitnene var menn av integritet, gudfryktige menn som befant seg i rettssalen under ed, og som ikke ville begå mened.

2. Vitnene var stort sett enige på de fleste punkter. Uenigheten besto i uvesentlige punkter, f. eks. hvem som gikk inn i soveværelset med hvem, og om Ellen Harmon ble kalt Kristi Bilde.

3. Vitneavhøret foregikk bare to dager etter lørdagsmøtet, mens hukommelsen til vitnene var frisk.

Ellen Whites egen beretning

I boken Spiritual Gifts, bd. 2, s. 40-42, forteller Ellen White om arrestasjonen av Israel Dammon. Sammenlign denne versjonen med vitneavhørene ovenfor. Det er samme begivenhet som skildres:

Fra Exeter dro vi videre til Atkinson. En kveld [15. februar] ble det vist meg noe jeg ikke forstår. Hensikten var å prøve vår tro. Mens jeg talte den neste dagen, som var ukens første dag, kikket to menn inn gjennom vinduet. Vi ble klar over hvem de var ute etter. De kom inn og styrtet forbi meg bort til Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham, og han mistet all styrke og falt hjelpeløs til gulvet. Betjenten ropte ut: 'I staten Maines navn, arrester denne mannen!' To menn grep ham i armene, og to andre i bena, og de prøvde å dra ham ut av rommet. Men de klarte bare å dra ham noen få centimeter før de måtte flykte ut av huset. Guds kraft var i rommet, og Guds tjenere med ansikter som skinte av Guds herlighet gjorde ingen motstand. Forsøkene på å gripe Eldste D. ble ofte gjentatt, men med samme virkning. Mennene kunne ikke holde ut Guds kraft, og det var en befrielse for dem å løpe ut av huset. Det var til slutt tolv menn, og likevel ble Eldste D. holdt fast av Guds kraft i ca. førti minutter. All styrken til disse mennene kunne ikke bevege ham fra gulvet der han lå hjelpeløs. I samme øyeblikk følte vi at Eldste D. måtte gå; at Gud hadde tilkjennegitt sin kraft til sin ære, og at Herrens navn ville bli mer æret ved å la ham bli fjernet fra oss. Og mennene løftet ham opp, lett som et barn, og bar ham ut (Uthevelser tilføyd).

Dette er en av Ellen Whites roserøde beretninger om adventistenes pionertid. Vi skal imidlertid merke oss at hennes egen beretning om tildragelsen er i sterk strid med hva sheriff Joseph Moulton fortalte under ed:

Vi skal merke oss at ingen av de andre vitnene i rettssaken motsa sheriff Joseph Moultons korte forklaring. Han sier at han og hans menn ble hindret av både menn og kvinner i huset, og at et antall kvinner klynget seg til Israel Dammon.

Ellen White gjør det helt klart at Guds kraft hvilte over Israel Dammon, og at Guds kraft var til stede i dette huset, der det var et eneste sammenhengende hyl. Ansiktene til Guds tjenere skinte av Guds herlighet, sier hun.

Vi skal ogs merke oss at Israel Dammon litt senere forkastet Ellen Whites syner.

Ellen White sier også at en kveld [15. februar] ble det vist meg noe jeg ikke forstår. Vi noterer oss at denne selvsamme kvelden lå Ellen Harmon på gulvet som entusiastisk deltaker i dette lurvelevenet og gjenga syner.

I slutten av boken Spiritual Gifts, bd. 2, finner man femten lister over personer som attesterer for riktigheten av EGWs beretninger i boken. Fem av listene har å gjøre med Israel Dammon-tildragelsen. Det står oppført 61 navn, men siden det er mange gjentakelser, skrumper listene ned til 38 navn. Det er blitt gjort undersøkelser ved å gå inn i folkeregistrene for staten Maine i året 1850, og 28 av de 38 navnene er blitt identifisert. To av dem var døde da listene i Spiritual Gifts ble kompilert. Det er påfallende at åtte av disse personene ble sterkt fordømt for fanatisme av Ellen White i 1860, samme år som navnene kom på trykk i boken!

I sin bok History of the Second Advent Message and Mission, Doctrine and People (1874) forteller Isaac Wellcome at de aller fleste av dem som hadde undertegnet listene i boken Spiritual Gifts, var like dypt involvert i fanatisme som James og Ellen White selv, enkelte var faktisk ledere av fanatisme (s. 408).

En av listene i Spiritual Gifts innbefatter fem navn:

Vi erklærer med glede om riktigheten av de uttalelser som har med Eldste Israel Dammon å gjøre, på sidene 40,41 [i boken Spiritual Gifts]. Så langt vi kan huske, tror vi omstendighetene rundt hans arrestasjon og rettssak er riktig framstilt.

H.A. Hannaford, Wm. T. Hannaford, D.S. Hannaford, James Ayer, Sen., Fru R.W. Wood.

Det skal bemerkes at ingen av de fem personer som er nevnt her, var til stede ved rettssaken mot Israel Dammon. Tre av navnene er også fra samme familie. Når det gjelder fru R.W. Wood, benektet hun selv på det sterkeste å ha satt sitt navn på noen liste:

I et privat brev, datert 16. mai 1888, nektet fru Wood på det sterkeste å ha satt sitt navn på denne uttalelsen, og hun var ikke klar over at hennes navn figurerte der før mange år senere. Hun benekter også riktigheten av fru Whites uttalelser om [Dammon] saken. Hun var selv til stede ved møtene og husker tildragelsen svært godt, og hennes forklaring stemmer ikke med den fru White kommer med. Hvis de vil svindle fru Woods navn inn i et dokument, kan de godt ha svindlet andre navn inn der, derfor har vi all mulig grunn til å tvile på deres erklæringer (Early History of the Seventh-day Adventist Church, ufullendt manuskript av E.S. Ballenger, s. 117).

Under denne rettsaken kom det fram at Israel Dammon, James White og en Mr. Hall var lederne for denne fanatiske gruppen Ellen Harmon og andre visjonære unge kvinner blandet seg med.

Hellig latter

I et brev fra august 1850, forteller Ellen White om et tilfelle av hellig latter, uten å sette den i forbindelse med fanatisme. James White var plutselig blitt syk, og Ellen og flere andre søstre var til stede ved sykeleiet, der de ba om helbredelse:

Søster Harris og Clarissa ble fullstendig frigjort, og de ba til Gud med høy røst. Ånden fikk Clarissa til å le høyt. James ble fullstendig helbredet (sitert i Adventist Currents, Vol. 3, nr. 1, 1988. Uthevelser tilføyd).

Det er påfallende at EGW fjernet setningen om at Ånden fikk Clarissa til å le høyt, da hun senere offentliggjorde denne beretningen.

Vi har sett at den såkalte Toronto-bevegelse, eller Latter-bevegelsen som griper så om seg i disse dager, kjennetegnes av nøyaktig de samme fysiske manifestasjoner som 1840-årenes fanatisme Ellen White var innblandet i: De krøp rundt på gulvet og utstøtte lyder, og de ble grepet av hellig latter. Det gjenstår å spørre hvilken ånd som står bak Toronto-bevegelsen. Det er den samme ånd som manifesterte seg under 1840-årenes fanatisme. Manifestasjonene var de samme.

Under saken mot Israel Dammon bevitnet Joel Doore at han hadde sett både menn og kvinner krype over gulvet på hender og knær. G.S Woodbury bevitnet at både hans kone og Israel Dammon (som Guds kraft hvilte så sterkt over, iflg. EGW) krøp over gulvet på hender og knær. Det var under dette rabaldermøtet at Ellen Harmon lå på gulvet og gjenga syner. Det var her Guds kraft var mektig til stede, ifølge profetinnen. Vi kan ikke huske å ha lest om lignende tildragelser i apostelmenigheten, i hvert fall ikke der Guds kraft var til stede.

En lignende tildragelse fant sted i hjemmet til kaptein John Megquier i Poland, Maine. Dette kunne man lese om i Norway Advertiser:

De sitter sjelden i annen stilling enn på bare gulvet. . . .Under møtet krøp en kvinne rundt på gulvet på hender og knær som et lite barn. En mann, i samme stilling, fulgte etter henne og stanget henne av til med hodet. En annen mann kastet seg i full lengde på ryggen i sengen, og tre kvinner krøp over ham.

Det er hevet over all tvil at både James White og Ellen Harmon var entusiastiske deltakere under slike fanatiske møter som har sin motpart i den moderne Toronto-bevegelse. James White var faktisk en av lederne.

I sine brev fra 1850-årene forteller Ellen White om flere møter der hun var til stede, hvor det forekom sterke, fysiske manifestasjoner og høy roping. James White forteller i et brev fra 1851 om et mektig syn, og at Ellen, da hun kom ut av synet, ropte så høyt at hun fikk et nytt syn.

I 1847 beskriver EGW hvordan hun falt fra stolen og rett ned på gulvet idet hun fikk et syn, og at Str. Durben kort tid etter ble slått i gulvet av Guds kraft (brev til Joseph Bates, sitert i Adventist Currents, vol. 3, nr. 1, 1988).

Otis Nichols beskriver hvordan EGW senere i 1845 tilbrakte fire timer i syner, lent mot veggen i et hjørne av rommet, og at hun gjenga synene med skingrende røst. Ellen White siterte senere Otis Nichols, men rettet ordene skingrende røst til klar røst (samme). Etter beskrivelsene fra disse møtene er vi tilbøyelige til å tro at skingrende røst er er en mer passende beskrivelse.

Selvmotsigelser

I 1900 uttaler Ellen White følgende om de fanatiske bevegelser i 1840-50 årene hun selv var dypt involvert i:

Jeg bærer mitt vitnesbyrd, og erklærer at de fanatiske bevegelser, denne larm og støy, var inspirert av Satan, som utfører mirakler for å bedra endog de utvalgte (sitert i Adventist Currents, vol. 3, nr. 1, 1988. Uthevelser tilføyd).

I Spiritual Gifts fortalte imidlertid Ellen White i klartekst at --

Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham. . . . Guds kraft var i rommet, og Guds tjenere med ansikter som skinte av Guds kraft. . . .Mennene kunne ikke holde ut Guds kraft. . . . likevel ble Eldste D. holdt fast av Guds kraft. . . .Gud hadde tilkjennegitt sin kraft til sin ære.

I 1845 var det Guds mektige kraft; i 1900 var de samme tildragelsene av Satan. Vi er tilbøyelig til å være enig i sistnevnte. Men dette setter både henne selv og hennes tidligere uttalelser i et mer enn tvilsomt lys. En slik forvirring om hva som er Guds kraft er mer enn betenkelig. Det er derfor ikke merkelig at Ellen Whites tidligste bøker fra pionertiden ikke er alminnelig tilgjengelig for adventister. Det samme gjelder mormonerne. Heller ikke de har alminnelig tilgang til visse av Joseph Smiths og Brigham Youngs tidlige verker.

Lucinda Burdick

Lucinda Burdick (tidl. Howell), kjente Ellen White svært godt. Hun hadde ved flere anledninger holdt EGWs hode i fanget mens hun hadde syner. I 1874 kom Lucinda Burdick med et langt vitnesbyrd i The World Crisis. Her sier hun bl.a.:

Vi merker oss at fortellingen til Lucinda Burdick, som ikke var vitne i rettssaken mot Israel Dammon, men som ble kjent med James White og Ellen Harmon på den tiden, er helt i tråd med de andre vitnene.

Syner på bestilling?

I sitt vitnesbyrd i The World Crisis i 1874, forteller Lucinda Burdick at EGW kunne framkalle syner når det passet henne:

Både jeg og andre som så henne under synene hadde mistanke om at hun kunne framkalle syner når det passet henne (hun innrømmet det), men at James White kunne kontrollere disse synene og bringe henne ut av dem når det behaget ham (Uthevelser tilføyd).

Her følger dette vitnesbyrdet i sin helhet:

Jeg ble kjent med James White og Ellen Harmon (nå fru White) i begynnelsen av 1845. Da jeg først ble kjent med dem, var de innblandet i vill fanatisme. De pleide å sitte på gulvet i stedet for på stoler, og de krøp rundt på gulvet som små barn. Slike sprø ting ble regnet som tegn på ydmykhet. De var ikke gift, men reiste sammen. Ellen hadde såkalte syner; hun sa at Gud hadde vist henne i syner at Jesus Kristus hadde reist seg den tiende dagen i den syvende måned 1844 og lukket nådens dør; at han for alltid hadde forlatt nådens trone, at hele verden var dømt og forlatt, og at syndere aldri mer kunne bli frelst. Snart fortalte hun at hun hadde sett at lørdagen måtte holdes som hviledag. Synene hennes var noe ganske nytt, og det lot til å være motstand mot dem i de forskjellige menigheter de dro til. De skapte en god del diskusjon og spenning, og alle lot til å være villige til å undersøke. Men etter en stund begynte synene hennes å bli selvmotsigende. Både jeg og andre som så henne under synene hadde mistanke om at hun kunne framkalle syner når det passet henne (hun innrømmet det), men at James White kunne kontrollere disse synene og bringe henne ut av dem når det behaget ham.

Det var også mye som slo feil. Hun sa at Gud hadde vist henne ting som ikke skjedde. En gang sa hun at Herren ville komme i juni 185. [Her er det siste sifferet falt bort i originalen, mest sannsynlig 1851, mens de trodde på den lukkede dør. ÅK.] Denne profetien ble svært omdiskutert i alle menighetene og i et lite lukket dør-tidsskrift i Portland, Maine. I løpet av sommeren, etter at juni var forbi, hørte jeg en venn spørre henne hvordan hun ville forklare synet. Hun svarte at 'de fortalte henne synet i Kanaans språk, og at hun ikke forsto språket, og at det var neste september at Herren ville komme, og at det dreide seg om den andre gras-høsten i stedet for den første i juni.'

Men september gikk forbi, og mange andre siden da, og vi har ennå ikke sett Herren. Det ble etter hvert klart for mange tenkende mennesker at det var mange ting som måtte ha blitt 'fortalt henne i Kanaans språk', eller et annet språk hun ikke forsto, da det var mange ting som slo feil. Jeg kunne nevne en rekke av disse jeg selv kjenner til.

En gang, da de var på vei til den østlige del av Maine, så hun i syn at de ville få store problemer med de ugudelige, bli kastet i fengsel, etc. Dette fortalte de i de menigheter de var innom på veien. Da de kom tilbake, sa de at de hadde hatt en herlig tid. Venner spurte dem om de hadde hatt noen problemer med de ugudelige, eller vært i fengsel. De svarte: 'Ikke i det hele tatt'. Folk rundt om i menighetene begynte å få øynene åpne og gikk bestemt mot synene hennes. Straks de gjorde det, pleide hun å se dem 'med [blod]flekker på klærne', som hun brukte å si. Jeg kjente personlig flere predikanter hun hadde sett i Guds rike, der de utbrøt: 'Å, slike skinnende kroner, fulle av stjerner!' Men så snart de gikk imot synene hennes, så hun dem 'fordømt, evig fortapt, uten håp'.

At de reiste sammen på denne måten før de var gift, brakte en stor skandale over saken. Folk mente i sin alminnelighet at slik fortrolighet ikke burde forekomme mellom ugifte personer, og de ba ham [James White] la Ellen være hjemme og selv gå og forkynne evangeliet. Han møtte dem med skjellsord og sa at han aldri ville bøye seg for noe menneske. Menighetene over hele Maine (som er Ellens hjemstat), mistet troen på dem. Det var likevel noen få spredte familier eller enkeltpersoner de lot til å holde under en slags hypnotisk innflytelse, og som sto sammen med dem og forsvarte dem. Etter en tid giftet de seg og dro vestover for å virke der de ikke var så godt kjent. Kanskje de også hadde lært å gå litt forsiktigere fram, og få syner som var litt mer konsekvente. Hvis de synene hun nå har er fra Gud, var også de første synene fra Gud. Og hvis de første synene var fra Gud, ble nådens dør lukket i 1844, og ve de stakkars syndere på denne siden av årstallet. Vi vet at Gud ikke lyver, og jeg vet at enkelte av synene løy. Gud motsier ikke seg selv, og synene hennes har vært selvmotsigende. Jeg er blitt fortalt at enkelte benekter på det sterkeste at hun hadde syner som gikk ut på at nådedøren ble lukket, men det er tusener av vitner som vet at en svartere løgn er aldri blitt laget, og jeg hører til dem (Uthevelser tilføyd).

Ellen White benektet 3 på det sterkeste dette vitnesbyrdet til Lucinda Burdick. Det ble påstand mot påstand. Lucinda Burdicks vitnesbyrd var offentlig, men EGW bare benektet det rent privat. Derfor går troverdigheten i favør av Lucinda Burdick fordi EGW aldri var villig til å komme med en offentlig avkreftelse av et offentlig vitnesbyrd. Dette er forståelig, da den lukkede dør var en svært pinlig affære i EGWs tidlige virksomhet. Hun ønsket ikke mer publisitet om denne saken, da den kunne skade hennes renommé som Herrens profet.

Vi kommer tilbake til den lukkede dør litt senere.

Andre visjonærer

Ellen White var ikke den eneste på den tiden som hadde syner. Ann Lee, som grunnla The Shakers, hevdet å ha mottatt syner fra Gud. I likhet med EGW, kalte hun disse for Vitnesbyrd. Etter Ann Lees død i 1784 fortsatte hennes etterfølgere å hylle henne som den kvinnelige Messias. Jesu første komme var i form av en mann, og Jesu annet komme måtte derfor være i form av en kvinne for å opprettholde balanse, ble det hevdet. I annen halvdel av 1830-årene, under den gryende Millerbevegelse, begynte det å spre seg en epidemi av syner blant unge piker i Shaker-samfunnet:

Plutselig begynte noen av dem å riste og virvle. Om kvelden, etter at de var gått til ro, ble tilsynelatende sansene til tre av barna trukket tilbake fra omgivelsene, og ble oppslukt som i trance. De begynte å synge, snakke om engler, og beskrive en reise de foretok til himmelske steder under åndelig ledsagelse. Neste dag var oppførselen normal, men erfaringen ble gjentatt flere ganger, og når de eldre klassene, og til slutt voksne medlemmer av familien ble påvirket, ble det klart at gavene Ann Maria Goff og hennes Shaker-søstre hadde, ikke var et isolert fenomen. . . .

En atmosfære av intens forventning ble skapt gjennom hele samfunnet. I løpet av noen få måneder følte man opprømthetens strøm i Canterbury, Enfield (N.H.), Hancock, og så langt vest som Den nordlige union. I de fleste tilfeller først av grupper av Shaker-piker i begynnelsen av tenårene. . . .

Ofte ble de slått i gulvet, der de lå som døde, eller kjempet i kvaler, til noen løftet dem opp. Da begynte de å snakke med stor klarhet og fatning (E.D. Andrews: The People Called Shakers (1963-utgave), s. 152-153. Uthevelser tilføyd).

Dette var i 1837-38, få år før Millerbevegelsen begynte. Sammenlign dette med EGWs erfaringer under hennes første syner, der hun falt i gulvet, snakket om engler og foretok reiser under engleledsagelse til himmelske steder:

Idet Str. White snakket slik, kom hun til et punkt der bemerkningene ble ytterst alvorlige, og plutselig og uventet for alle som var til stede, ble hun rykket bort i et syn og falt i gulvet (A.L. White: Ellen White, bd. 2, s. 236. Uthevelser tilføyd).

. . .et lys kom plutselig over meg. Noe som lignet en ildkule traff meg like over hjertet. Jeg mistet kreftene, og falt i gulvet. Det virket som jeg var i englers nærvær (Life Sketches, s. 71. Uthevelser tilføyd).

Str. Durben reiste seg for å tale. Jeg var svært lei meg. Til slutt var jeg i sterk sjelekval, og mens hun talte, falt jeg fra stolen og ned på gulvet. Det var da jeg hadde et syn der jeg så Jesus reiste seg fra nådens trone og gikk til Det Aller-helligste som brudgom for å motta kongeriket (Ellen White til Joseph Bates, 13. juli 1847. Brev 3, 1847. Uthevelser tilføyd).

Så var det Foy som hadde syner. Han hadde fire syner. Han var i en stor forsamling. Han falt rett i gulvet. . .han falt i gulvet. Jeg vet ikke hvor lenge han lå der -- ca. tre kvart time, og han hadde alle disse synene før jeg hadde dem (Manuscript Releases, bd. 17, s. 95).

Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham, og han mistet all styrke og falt hjelpeløs i gulvet (Spiritual Gifts, bd. 2, s. 40. Uthevelser tilføyd).

Jeg så en engel fly raskt bort til meg. Han bar meg raskt fra jorden til Den hellige Stad (Early Writings, s. 32. Uthevelser tilføyd).

Herren har vist meg andre verdener. Det ble gitt meg vinger, og en engel ledsaget meg fra Staden til til et sted som var lyst og herlig (Early Writings, s. 39. Uthevelser tilføyd).

Plutselig ble røsten hennes klar og velklingende, og vi hørte det klingende ropet: 'Ære være Gud!' Vi så alle opp, og forsto at hun var i et syn (Rene Noorbergen: Prophet of Destiny, s. 41. Uthevelser tilføyd).

Vi ser at Ellen Whites erfaringer under sine tidlige syner ofte sammenfaller med erfaringene til Shaker-pikene. Begge ble slått i gulvet og begynte å snakke med klar, velklingende stemme, og begge beskrev reiser til himmelen under englers ledsagelse.

Også innenfor Shaker-bevegelsen (se nedenfor) falt unge piker i gulvet når de fikk syner. Dette forekommer også under dagens Maria-apparisjoner. Unge piker kan falle i gulvet og bli hensatt i ekstase.

Joanna Southcott

Joanna Southcott hadde i likhet med Ellen White ingen utdannelse. i 1792 proklamerte hun seg selv som profetinne og utga over 60 traktater med sine syner og åpenbaringer. Hun holdt sabbaten, og i likhet med EGW hadde hun trancer og forkynte Jesu snare annet komme. Som tilfellet var med Ellen White, gjorde også Joanna Southcott en innbringende forretning med sine syner i bokform.

Hun proklamerte seg som profet i 1792 og utga over seksti traktater med syner og åpenbaringer.

Joseph Smith

Mormonprofeten Joseph Smith begynte å få syner og åpenbaringer i 1820-23. Rundt 1830 ble Mormonbevegelsen organisert. Joseph Smith ble skutt i fengselet i august 1844.

Som tidligere nevnt, begynner kildemateriale å komme for dagen som tyder på at Ellen White har lånt stoff til minst femti av sine tidlige syner fra Joseph Smith. Det er helt på det rene at mange av Smiths bøker har bemerkelsesverdige likhetstrekk med adventistprofetinnens skrifter, men Smith skrev sine bøker lenge før EGW hadde sitt første syn. Ifølge Joseph Smith er mormonerne de hellige, og de andre kirkesamfunnene hedninger. Ifølge Ellen White er adventistene de hellige og de andre kirkesamfunnene Babylon.

Syner var på moten i 1840-årene, spesielt blant forkynnerne av den lukkede dør. En neger og lukket dør-forkynner ved navn Houston hevdet at Gud til tider talte til ham i syner. I den siste tiden av Millerbevegelsen var det så mye fanatisme at Joshua V. Himes, en av hovedlederne i Millerbevegelsen, uttalte at det var syv fot dyp mesmerisme. I Ellen Whites hjemby Portland, Maine, var det enda verre, slik Himes beskriver det: Et kontinuerlig, visjonært nonsens. I mars 1845 informerte Himes William Miller om at en Str. Clemons i EGWs hjemby Portland, Maine var blitt svært visjonær og var til anstøt for nesten alle de gode vennene der. Bare et par uker etter fortalte han at en annen ung kvinne i Portland hadde fått et syn som gikk ut på at Miss Clemons var av djevelen. Himes konkluderte med at tingene er svært ille i Portland (Ronald Numbers: Prophetess of Health, s. 16-18).

Hennes [EGWs] hjemby Portland, Maine, var blitt beryktet for den 'kontinuerlige utgytelse av visjonært nonsens', og ingen ting viste seg å være mer spontant og grenseløst enn karisma. I store samlinger, eller i små sammenkomster i hus og låver ble 'Profetiens ånd' utgytt av seg selv i rikelige mengder. . . .Overalt hørte man ropene fra de som var 'slått i Ånden', og overalt så man 'besvimerne' (Ronald L. Numbers og Jonathan Butler (red): The Disappointed, s. 202-203).

Det er ingen tvil om at Ellen White hevdet, og det er heller ingen tvil om at hun trodde fullt og fast at hun mottok syner og budskaper direkte fra Gud. Idag kan man undre seg over at hun ble så lett akseptert som profetinne. Men på den tiden var profeter og profetinner ganske vanlige fenomen både i England og Amerika. Joseph Smith ble akseptert som profet, og mormonmisjonærer hevdet at deres menighet hadde 'Profetiens ånd'. . . .Billington har påpekt at mellom 1830 og 1850 var 'kvinneforkynnere populære. Syner og trancer ble lett akseptert' (M. Couperus: The Significance of Ellen Whites Head Injury. Adventist Currents, juni 1985. Uthevelser tilføyd).

Jemima Wilkinson, som i 1790 grunnla Jerusalem-samfunnet i det vestlige New York, var kjent for sine syner og religiøse drømmer.

Mary Baker Eddy (1821-1910), som grunnla Christian Science, var en annen visjonær kvinne i forrige århundre. I likhet med Ellen White var også Mary Baker Eddy interessert i helse, og hennes mest berømte bok, Science and Health, er oversatt til 16 språk og solgt i mer enn ti millioner eksemplarer. Disiplene til Mary Baker Eddy tror at hennes skrifter er inspirerte og ufeilbarlige. Andrestyrmannen på Titanic, Charles Lightoller, hevdet at det var hans tro på Christian Science som reddet ham fra forliset i 1912.

William E. Foy

Som tenåring hadde Ellen White møtt to milleritter hun begge regnet som profeter. Mulatten William E. Foy hevdet å ha hatt to syner fra Gud i 1842, som han senere utga i en liten bok, The Christian Experience of William E. Foy (1845). Hazen Foss, som var svoger til Ellen Whites søster Mary, hevdet også å ha hatt syner.

I 1844 hørte EGW William Foy tale. En gang etter skuffelsen den 22. oktober ble det holdt et møte øst for Portland, Maine, der Ellen White fortalte om sitt første syn (som hun fikk i desember samme år). Hun var ikke klar over at William E. Foy var til stede i forsamlingen før han spratt opp og erklærte at det var nøyaktig det han hadde sett i sine egne syner.

Ellen White hadde hørt William E. Foy fortelle om synene sine før hun selv fikk lignende syner:

En annen gang var det Foy som hadde syner. Han hadde fire syner. Han var i en stor forsamling, svært stor. Han falt rett i gulvet. Jeg vet ikke hva de gjorde der inne, om de lyttet til prekenen eller ikke. Men uansett så falt han på gulvet. Jeg vet ikke hvor lenge han lå der -- ca. tre kvart time tror jeg -- og han hadde alle disse synene før jeg hadde dem. De ble skrevet ut, og det er merkelig at jeg ikke kan finne dem i noen av bøkene mine. Men vi har jo flyttet så mange ganger. Han hadde fire (Manuscript Release 17, 1906, s. 95-96. Utgitt av The White Estate i 1987. Uthevelser tilføyd).

I boken The Unknown Prophet av Delbert W. Baker finner man utdrag av William E. Foys syner. Her er et eksempel:

Bak engelen så jeg utallige millioner av skinnende vogner. Hver vogn hadde fire vinger som flammende ild, og en engel fulgte etter vognen. Vingene på vognen, og vingene på engelen ropte som med én stemme: 'Hellig!'

Ellen White: Og mens vognen rullet oppover, ropte hjulene: 'Hellig!' og vingene, mens de beveget seg, ropte 'Hellig!' og følget av hellige engler rundt skyen ropte 'Hellig, hellig, hellig! Herren Gud Den Allmektige!' (Early Writings, s. 35.)

Her er enda en sammenligning:

Ellen White: De som spiser av frukten i dette landet går aldri mer tilbake til jorden (EGW i The Day Star, 24. januar 1846, s. 31-32).

William E. Foy: De som spiser av frukten i dette landet vender aldri mer tilbake til jorden (The Christian Experience of William E. Foy, s. 14. Sitert i M. Couperus: The Significance of Ellen White's Head Injury).

Ellen White sier at William E. Foy hadde disse synene før hun selv fikk dem, og at hun kjente til synene hans, så det er mye som tyder på at hun i tillegg til å låne stoff fra mormonprofeten Joseph Smith, også lånte stoff fra William Foy til sine tidligste syner.

Men hvorfor hevder adventister at William E. Foy sa nei til Gud, og at oppgaven ble gitt til Hazen Foss, som også sa nei, og at oppgaven derfor ble overlatt det svakeste kar? Faktum er at William E. Foy ikke sa nei. Han reiste rundt og fortalte om synene sine, og utga dem i traktats form i 1845. At han sa nei til Gud er ikke annet enn en adventistmyte.

Tiden for sabbatens begynnelse

Syvendedags-adventistene fikk læren om den syvende dags sabbat fra Joseph Bates, som i 1846 hadde utgitt traktaten The Seventh-Day Sabbath a Perpetual Sign. Joseph Bates lærte også at sabbaten skulle holdes fra seks til seks. Både Ellen White og de andre adventister på den tiden adopterte stort sett denne teorien. Først noen år senere godtok både hun og resten av menigheten solnedgangs-tidspunktet, støttet av åpenbaring. Det var med andre ord en utvikling, eller progressivt lys om dette spørsmålet.

Dette virker merkelig, når man tar i betraktning at syvendedags-baptistene på den tiden både hadde den syvende dags sabbat og solnedgangstidspunktet hamret fast lenge før det fantes syvendedags-adventister. Den første syvendedags-baptist-menighet ble organisert i Amerika i 1671.

Revidert bilde

Det kan være at enkelte føler vemmelse over det de har lest her, og enkelte ultrakonservative adventister vil kanskje betrakte avsnittet om Israel Dammon som den rene blasfemi. Det er heldigvis ikke jeg som står for dette stoffet. Det er veldokumentert historie, som står i sterk strid med Ellen Whites egen beretning. Jeg formidler opplysningene, og er ikke ansvarlig for hvordan enkelte vil reagere når de får vite sannheten, og sannheten kan være tung -- svært tung -- å fordøye for den som i lang tid har levd under en myte.

Etter skuffelsen i 1844 endte Millerbevegelsen i vill fanatisme for en rekke personer, og Ellen White (Harmon på den tiden) og James White var blant dem. Det var her grunnlaget ble lagt for hennes virksomhet og hennes syner og åpenbaringer. James White gjorde en god jobb med å reise rundt og markedsføre den unge Ellen G. Harmon.

Hennes [EGWs] hjemby Portland, Maine, var blitt beryktet for den 'kontinuerlige utgytelse av visjonært nonsens'. . . .I store samlinger, eller i små sammenkomster i hus og låver ble 'Profetiens ånd' utgytt av seg selv i rikelige mengder. . . .Overalt hørte man ropene fra de som var 'slått i Ånden', og overalt så man 'besvimerne'. Ellen hadde ganske sikkert bleknet bort i denne gryende, karismatiske bakgrunnen og forsvunnet fullstendig hvis ikke James White hadde giftet seg med henne i august 1846 og ikke bare gjort tjeneste som mann og beskytter, men også som promotør og utgiver (Ronald L. Numbers og Jonathan Butler (red): The Disappointed, s. 202-203).

Dette føler vi oss rimelig sikre på. Det var mange visjonære unge kvinner i staten Maine på den tiden, også i Ellen Whites egen krets, men alle disse er fullstendig glemt i dag. De hadde ikke fordelen av å være gift med en glimrende markedsfører og organisator som James White var. Ingen vet engang hva disse andre visjonærene, som f.eks. Dorinda Baker, så i sine trancer og syner. Likevel hevdet f.eks. Joel Doore i saken mot Israel Dammon at de trodde at både Dorinda Bakers syner og Ellen Harmons syner var fra Gud.

Det er helt på det rene at det bildet Adventistsamfunnet gjennom sine offisielle skrifter har gitt av adventistenes pionertid og Ellen Whites syner, ikke samstemmer med de opplysninger og fakta som etter hvert dukker opp. Det er lite trolig at dagens historiske adventister, som er oppflasket i myten, ville følt seg vel til mote under husmøtene til Israel Dammon, som Guds kraft hvilte over. Kanskje de ville fått et annet syn på sin profet, hadde de sett henne ligge på gulvet i halvmørket under alt rabalderet fra stue og soverom og gjengi sine syner mens James White holdt hodet hennes. Jeg sier ikke at dette var vanlig praksis alle steder, men at det var mer alminnelig enn vi har trodd. Det er ikke skrevne beretninger om alle husmøter som fant sted den gangen. Adventistsamfunnets ledere har kjent til mange av disse tingene i en årrekke, men fortsetter likevel å holde liv i mytene.

3. Tvilsomme syner

I 1875 skrev Ellen White om en ung mann som hadde ledsaget henne i 26 år:

Følgende natt drømte jeg at en ung mann av statelig utseende kom inn i rommet der jeg var, umiddelbart etter at jeg hadde talt. Denne samme person hadde vist seg for meg i viktige drømmer for å instruere meg fra tid til annen de siste 26 årene (EGW i Signs of the Times, 11. november 1875; Counsels on Health, s. 465. Uthevelser tilføyd).

Dette var etter alt å dømme hennes ledsagende engel hun nevner fra tid til annen i sine drømmer og syn. 26 år bakover fra 1875 fører oss til 1849, en tid da EGW og andre fremdeles befant seg i fanatisme og lukket-dør-villfarelser. Hvem var denne unge mannen, hvis han i det hele tatt var reell? Det er hevet over tvil at han fra tid til annen viste Ellen White falske syner, samt profetier som slo feil og budskaper som ikke var sanne. I så fall var han ikke en Guds engel.

Ellen White omtaler ofte denne unge mannen som min ledsagende engel: Jeg spurte min ledsagende engel. . ., Min ledsagende engel sa. . ., Guds engel pekte. . ., Engelen som sto ved min side. . . etc. (Early Writings, s. 15,45,77,243; Testimonies, bd. 4,5,9, s. 306,68,92,94 etc.).

I boken Early Writings refererer Ellen White ofte til engelen som snakket til henne, og det er påfallende at i ett syn henvender engelen seg til EGW på moderne engelsk (you, your - s. 20,40,77), mens den samme engelen i andre syner henvender seg til henne på King James-engelsk (ye, thee -- s. 50,52,62,64,66,73 etc.). I ett av synene henvendte engelen seg til EGW både på moderne engelsk og på King James-engelsk (you, ye -- s. 64,119).

EGW forteller (brev 56, 1911) at hun ofte følte nærværet av Guds engler mens hun skrev boken The Great Controversy (Mot Historiens Klimaks). Det er imidlertid et etablert og uomgjengelig faktum at omtrent ingen ting i denne boken er originalt av Ellen White. Den er i stor grad konstruert ved hjelp av plagiering av andre forfatteres verker. Det er vanskelig å tenke seg rene og hellige Guds engler som står rundt Ellen White mens hun bedrev sin litterære kleptomani og stjal fra andre forfattere for å utgi det under sitt eget navn. Sanksjonerer Gud gjerninger som ikke tåler dagens lys?

Hvem var denne unge mannen, Den ledsagende engel som fulgte Ellen White det meste av livet? Mulighetene er selvfølgelig til stede for at han var fiktiv, en imaginær person som dukket opp i Ellen Whites sinn under hennes trancer.

Duft av roser

Ikke et eneste sted i Bibelen står det at profetene kjente duft av roser under sine syner. Ellen White opplevde imidlertid et slikt fenomen fra tid til annen under sine syner. F.eks.:

Hjemme hos Br. Hicks, der hun nøt hans gjestfrihet, fikk hun besøk av en eldre dame som i sitt kristne liv møtte stor motstand fra sin mann. Samtalen varte en time. Etter dette var Ellen White trett, sliten og forvirret, og trakk seg tilbake til rommet sitt for å be. Hun gikk opp trappen og knelte ved sengen, og før det første ordet ble sagt, følte hun at rommet ble fylt av duft av roser. Idet hun så opp for å se hvor duften kom fra, la hun merke til at rommet var fylt av et bløtt, sølvgrått lys. Øyeblikkelig. . . .forsvant forvirringen og mismotet, og håp, trøst og fred fylte hennes hjerte. Da mistet hun bevisstheten overfor alt rundt seg, og hun ble vist mange ting i syner (Life Sketches, s. 310. Uthevelser tilføyd. Denne tildragelsen skjedde i 1890).

Det er bemerkelsesverdig at det innenfor psykiske fenomen og spiritisme finnes mange referanser til slike hendelser med roseduft og lys. Også under Maria-apparisjoner har de som er kommet i trance kjent duft av roser:

Mens presten så på, testet folket i landsbyen pikene under deres absorpsjoner (syner). 'De mest smertefulle nålestikk, kraftig risting, og selv ild og glør kunne ikke bringe dem ut av deres bortrykkelse,' fortalte et vitne. Enkelte prøvde å rette kraftige lys inn i barnas øyne, men visjonærene blunket ikke engang. . . .Apparisjonene (til Jomfru Maria) begynte å skje i en liten furulund på toppen av en liten bakke ved siden av landsbykirken. . . .Rosenkranser og religiøse amuletter pikene hadde fått under synene luktet av og til av roser, selv om det ikke fantes roser i området. Stykker av bark og røtter som ble tatt fra trærne beholdt denne merkelige parfymen selv etter å ha blitt sendt til De forente stater (D. Scott Rogo: Miracles, A Parascientific Inquiry into Wondrous Phenomena, s. 240-242. Uthevelser tilføyd).

Det er også rapportert at pasienter som lider av spesielle epileptiske anfall kjenner blomsterduft under sine anfall.

Falske syner

Ellen White har beskrevet flere syner ethvert rettenkende menneske ikke på noen måte kan godta som guddommelige.

Et av disse synene ble framkalt etter at EGWs sekretær i Australia, Francis Eugenia Bolton, Fannie, beklaget seg til Dr. Merritt G. Kellogg over at hun hele tiden skrev artikler for Ellen White, og at disse artiklene til stadighet ble utgitt i Review and Herald under Ellen Whites navn som et så sier Herren:

Jeg er sterkt bekymret over denne saken, for jeg mener at jeg er delaktig i et bedrag. Folk blir ført bak lyset med hensyn til inspirasjonen i det jeg skriver. Jeg mener det er helt galt at alt jeg skriver blir sendt ut under Str. Whites navn som en artikkel spesielt inspirert av Gud. Det jeg skriver bør sendes ut under mitt eget navn (M.G. Kellogg: The Story, s. 107, 1908).

Men da Ellen White oppdaget at Fannie Bolton hadde avslørt arbeidsmetodene hennes, ble hun svært sint og fikk et beleilig syn etter hva hun fortalte G.B. Starr:

Over meg dukket det opp en gullvogn trukket av sølvhester, og Jesus, i all sin kongelige majestet, satt i vognen. . . .Da kom ordene tordnende ned fra skyene fra Jesu munn der han satt i vognen: 'Fannie Bolton er din fiende! Fannie Bolton er din fiende! gjentatt tre ganger (EGW til Marian Davis, 29. oktober 1895, brev 102, s. 42). Videre sa hun: jeg hadde det samme synet for syv år siden, da min niese Mary Clough blandet seg opp i skriftene mine.

Ellen White tålte på ingen måte at noen rettet fingeren på skriftene hennes med antydninger om at alt ikke gikk rett for seg. Da sverget hun falskt i Guds navn, dvs. påberopte seg falske syner som støtte for sin uhederlighet. Dette er sterke, men dekkende ord. Det er en alvorlig sak å gjøre Jesus til medspiller i uhederlighet.

Ellen White ga Fannie Bolton sparken og sendte henne tilbake til Amerika.

Hva hadde sekretæren gjort som fikk Jesus til å komme ned fra himmelen i gullvogn og sølvhester og rope tre ganger at hun var EGWs fiende? Ikke annet enn at hun luftet sin samvittighet overfor Dr. M.G. Kellogg angående Ellen Whites arbeidsmetoder og plagiering. Det var på denne tiden boken Slektenes håp ble til (utgitt i 1898), en bok som er omtrent totalt plagiert fra andre forfattere. Ikke til å undres over at Generalkonferensens formann fra 1901 til 1922, Arthur G. Daniells, utbrøt under bibelkonferensen i 1919 at da han var i Australia og så hvordan Slektenes Håp ble til, var det bare så vidt han ikke ga slipp på troen. Mer om denne konferensen senere.

Tror vi at synet om Jesus med gullvognen etc. var et syn fra Gud? Er Jesus en forsvarer av urettferdighet og uhederlige metoder? Selvsagt ikke. Ovennevnte var et falskt syn framkalt av EGWs sinnsstemning overfor Fannie Bolton. Det hadde ingenting med Gud å gjøre.

Ved én anledning slo Ellen White til Fannie Bolton i ansiktet fordi hun hadde nevnt denne plagieringen. Dr. John Harvey Kellogg forteller om dette:

Fannie Bolton var sammen med henne på denne tiden [i Australia]. Ett eller to år senere vendte hun tilbake til Battle Creek. Hun forlot fru White som hadde satt inn i en av sine egne bøker noe Fannie Bolton hadde skrevet, uten å gi henne kredit for artikkelen. Hun fortalte at fru White hadde til vane å gjøre dette -- kopiere fra mange andre bøker, slik at hun og Mary Ann Davis måtte gå over stoffet og endre setninger og avsnitt og på andre måter prøve å skjule plagieringen. Hun snakket med fru White om det, og protesterte mot at hennes eget manuskript ble brukt uten å gi kredit. Fru White ble svært sint og slo henne i ansiktet. Hun nevnte hendelsen til en av predikantene, og ble øyeblikkelig avskjediget fra stillingen som en av Ellen Whites assistenter og sendt tilbake til Amerika (Brev, Dr. John Harvey Kellogg til E.S. Ballenger, 9. januar 1936. Uthevelser tilføyd).

Chicago-affæren

I 1900, det siste året Ellen White oppholdt seg i Australia, sendte hun ut et falskt syn som senere skulle skape problemer, både for seg selv og andre.

Hun hadde lest en avisartikkel som senere viste seg å være usann. Av denne gikk det fram at Dr. John Harvey Kellogg hadde brukt mange tusen dollar i Chicago for å opprette et hjem for fattige. På grunnlag av denne avisartikkelen fikk hun et syn der et ark med tall ble holdt foran henne, antakelig av den unge mannen. Hun sendte dette synet og et vitnesbyrd til Dr. Kellogg i Amerika.

Åtte år senere (1908), året etter at Dr. John Harvey Kellogg var blitt utstøtt av Adventistsamfunnet, skrev Merrit G. Kellogg (J.H. Kelloggs halvbror) en redegjørelse om saken:

EGW: Dr. Kellogg løy om denne saken for meg, for på samme tid jeg ba ham om penger, øste han ut tusener på tusener av dollar av sanatoriets penger for å bygge opp og drive et arbeid i Chicago for de uverdige fattige, et arbeid Gud aldri har kalt ham til å gjøre.

MGK: Str. White, jeg er helt sikker på at du tar feil i denne saken. . . .

Neste morgen fortalte søster White meg at jeg tok feil i mitt syn på den saken vi hadde diskutert. Hun sa: Jeg har beviser her for at Dr. Kellogg løy for meg da han sa at sanatoriet ikke kunne sende de pengene jeg ba om. Jeg har bevisene her for at han på samme tid brukte tusener av dollar av sanatoriets penger i Chicago. Deretter rakte hun meg et eksemplar av New York-avisen The Observer, der det sto en smigrende artikkel om et arbeid Dr. J.H. Kellogg utførte for de fattige i Chicago -- de som bodde i slummen. Artikkelen framstilte Dr. Kellogg som den store filantrop, sa at han hadde brukt mange av sine egne midler i arbeidet, og mange tusen dollar av Battle Creek-sanatoriets penger. Den sa videre at Battle Creek-sanatoriet aktet å bruke mange tusen dollar hvert år til dette arbeidet.

Etter å ha lest artikkelen igjennom, sa jeg: Søster White, du må ikke stole for mye på den uttalelsen som står i denne avisen, for det er helt klart at den som skrev dette enten er en avisreporter som prøver seg på en sensasjonsartikkel, eller en person som har en egen plan han prøver å iverksette ved hjelp av denne artikkelen.

Jeg kjenner Dr. J.H. Kellogg altfor godt til å tro at han med vitende og vilje vil la slikt smigrende stoff bli utgitt, verken om seg selv eller sitt arbeid i Chicago. Jeg tror ikke han engang har sett denne artikkelen eller kjent til den før den ble utgitt.

Til dette svarte fru White med en viss opphisselse: Jeg vet hva jeg snakker om. Artikkelen var skrevet av din brors egen mann, mannen som alltid reiser sammen med ham for å utføre skrivearbeidet hans. Din bror kjente til denne artikkelen før den ble utgitt, da han selv dikterte den og ga ordre til at den skulle utgis.

Jeg prøvde igjen å vise Str. White at hun tok feil i denne saken, men hun ble svært opphisset og lukket munnen min ved å hevde at hun aldeles ikke tok feil, og at hun visste godt hva hun snakket om. Hun sa: Din bror har brukt store pengesummer på å oppføre bygninger og lede et arbeid i Chicago, et arbeid Gud aldri har kalt ham til. Det var både hans og Battle Creek-sanatoriets plikt å hjelpe oss å opprette et sanatorium her nede i Australia. Han har alltid unnskyldt seg med pengemangel og gjeld for ikke å hjelpe oss. Likevel har han brukt tusenvis av dollar i sin egen virksomhet i Chicago, et arbeid Gud aldri har krevd av hans hånd. Han har opphøyd seg lik kong Nebukadnesar, og i likhet med Nebukadnesar må han ydmykes. Jeg skal skrive et kort vitnesbyrd til ham om denne saken, men jeg vil ikke at du skal skrive et ord til ham om hva jeg har sagt. . . .

Noen få måneder senere fikk M.G. Kellogg vite at hans bror hadde fått to brev fra Ellen White med beskyldninger om at han hadde brukt tusenvis av dollar i Chicago. M.G. Kellogg gikk til W.C. White i 1906, der han fikk se disse brevene. I disse vitnesbyrdene hevdet Ellen White at hun hadde sett i et syn en stor bygning i Chicago, og at det ble holdt et stykke papir foran henne med ordene: forbrukere, ikke produsenter, samt rekker med tall som viste hvor mange penger som var brukt. Disse vitnesbyrdene ble skrevet i Australia i 1900. Dr. J.H. Kellogg nektet bestemt å godta dem.

Jeg spurte ham [W.C. White] om han syntes det var rettferdig å anklage Dr. J.H. Kellogg for frafall og opprør fordi han nektet å godta vitnesbyrd som anklaget ham for å ha gjort noe han verken hadde gjort eller tenkt å gjøre -- et vitnesbyrd basert på en drøm eller et syn fru White sa hun antakelig hadde misforstått? W.C. White nektet å svare på dette spørsmålet. Jeg sa til ham: Br. White, sett deg selv i Dr. J.H. Kelloggs sted. Hvordan ville du ha følt det? Hva ville du ha trodd? Hva ville du ha sagt? Hvordan ville du gått fram? Hadde du fått et slikt vitnesbyrd, og deretter blitt tvunget til å vente i to år på en forklaring, og til slutt få en forklaring i likhet med den du ga Dr. Stewart i 1906? W.C. White kunne ikke svare på disse spørsmålene. . . .

Den tredje og viktigste ting som etter min mening bidro til forfølgelsen av Dr. J.H. Kellogg og at han ble utstøtt av menigheten, var det faktum at fru White hadde sendt ham -- som et vitnesbyrd fra Gud -- en anklage som viste seg ikke å være sann på noen som helst måte, en anklage som var basert på en drøm hun fikk etter å ha lest et nyhetsoppslag om arbeidet hans i Chicago, og etter å ha sett i noen av våre egne tidsskrifter et bilde av en leid bygning, der arbeidet i Chicago ble ledet. Etter å ha begått et feilgrep hun ikke var i stand til å forklare på tilfredsstillende vis, gjorde både hun selv og andre et feilgrep til ved å prøve å ødelegge hans innflytelse, ved å erklære ham som panteist; at han var under hypnose og en farlig person. Ikke tilfreds med det, prøvde de også å ødelegge sanatoriets virksomhet ved å hindre tilførselen av sykepleiere dit. Dette prøvde de ved å sirkulere alle mulige onde historier om doktoren og pasientene hans (Merritt G. Kellogg: A Statement, 1908. Uthevelser tilføyd).

Denne saken satte Dr. Kellogg i stor forlegenhet. Han visste at Ellen White påberopte seg himmelsk åpenbaring for noe som ikke var sant. I 1903 skriver hun et brev til Dr. Kellogg:

Gjentatte ganger er det blitt vist meg at du i mange tilfeller har prøvd å undergrave tilliten til Vitnesbyrdene. . . .folk må ikke få det inntrykk at du, etter å ha fått et vitnesbyrd, sier: 'Noen har fortalt henne om disse tingene, men det er ikke slik'.

Igjen og igjen har du fortalt andre om den gangen jeg sendte deg et vitnesbyrd som refset deg for å ha reist en stor bygning i Chicago, før det var noen bygning der. I nattens syner ble det vist meg en stor bygning. Jeg trodde den var blitt satt opp, og skrev med en gang til deg om saken. Jeg fikk greie på senere at den bygningen jeg så, ikke var blitt satt opp.

Da du fikk brevet mitt, ble du forbauset, og sa: 'Noen må ha feilinformert Str. White om vår virksomhet.' Men ikke noe dødelig menneske har noen gang skrevet til meg eller fortalt meg at denne bygningen var blitt satt opp. Det ble vist meg i et syn. Hvis jeg ikke hadde fått dette synet, og jeg ikke hadde skrevet til deg om saken, ville det blitt satt opp en slik bygning i Chicago, et sted der Herren har sagt vi ikke skal sette opp store bygninger. Budskapet ble mottatt i tide til å hindre at det ble satt i gang et slikt prosjekt.

Du burde hatt klarsyn nok til å se at Herren arbeidet i denne saken. Selve kjernen i budskapet som forbauset deg, burde overbevist deg om at opplysningene kom fra en høyere kilde enn menneskers lepper. Men i stedet har du igjen og igjen fortalt din versjon av saken, og hevdet at noen må ha fortalt meg det som ikke var sant (EGW til J.H. Kellogg, 28. oktober 1903. Uthevelser tilføyd).

Vi skal merke oss at Ellen White innrømmer at hun hadde hatt et syn der det ble vist henne at Dr. Kellogg hadde satt opp en stor bygning i Chicago, og at det ble vist henne et stykke papir med tall som viste hvor mange penger som var brukt. Det er mye som tyder på at det var den unge mannen, den ledsagende engel som viste henne en rekke tall som ikke var sanne.

Merritt Kellog forteller Ellen White at hun må ha misforstått, på grunnlag av et avisoppslag hun hadde lest mens hun var i Australia. Dette avisoppslaget var kilden til Ellen Whites syn. Ellen White ble sint og sa at hun visste hva hun snakket om. Overfor Merritt Kellogg førte hun falskt vitnesbyrd over sin neste -- Dr. John Harvey Kellogg.

Det tok Ellen White to år å finne ut hvordan hun skulle ro seg i land etter fadesen. Brevet til Kellogg fra 1903 er et slikt forsøk på å gi en forklaring.

På denne tiden anklager Ellen White Dr. Kellogg for å forkaste vitnesbyrdene. I 1899, ett år før hun så bygningen i Chicago, sier Ellen White at Dr. Kellogg ikke hadde forkastet vitnesbyrdene (se avsnittet Dr. Kellogg senere i dette kapitlet). Sannheten var at Dr. Kellogg ikke kunne akseptere vitnesbyrdet om Chicago-bygningen som ekte, da han visste at det ikke var sant. Dermed tenner Ellen White, som hun alltid gjorde når noen ikke ville godta hennes budskaper, og anklager Dr. Kellogg for frafall og at han ikke trodde på vitnesbyrdene.

Ellen White vektlegger at hun hadde sine opplysninger direkte fra himmelen, og ikke fra noe dødelig menneske. Dette var ikke sant. Det var det falske avisoppslaget fra 1900 som var kilden til et like falskt syn.

Ellen White ba aldri Dr. Kellogg om unnskyldning for den forlegenhet hun hadde stilt ham i, og for å ha løyet om ham.

I 1906 skrev Dr. Kellogg til G.I. Butler:

Seks uker før Generalkonferensen i 1901 hadde jeg en åpen samtale med Eldste Daniells, W.C. White og med Str. White om de tingene hun hadde skrevet til meg om. Jeg fortalte henne rett ut at det hun hadde skrevet til meg ikke var sant; at hun var blitt feilinformert, og jeg ba henne skaffe til veie beviser for at noe av det hun hadde skrevet, var sant. Jeg har aldri trukket tilbake et eneste ord av det jeg fortalte henne, og det kan jeg heller ikke, fordi jeg fortalte det som var sant. Jeg anklager henne ikke for misrepresentasjon, men at hun hadde basert sine uttalelser på gale opplysninger. Hun sa til meg: 'Du har tatt penger fra sanatoriet til å sette opp bygninger i Chicago for å hjelpe de fattige.' Jeg ba henne vise meg de bygningene. Hva ville du ha sagt, min venn, hvis du ble anklaget for noe slikt? (J.H. Kellogg til G.I. Butler, 16. mars. 1906. Uthevelser tilføyd).

På grunnlag av dette falske synet og falske vitnesbyrdet Dr. Kellogg selvfølgelig ikke kunne godta, ble doktoren anklaget for å forkaste vitnesbyrdene. Det er beklemmende at Ellen White aldri ba om unnskyldning for den forlegenhet hun påførte andre mennesker ved å anklage dem for ting de aldri hadde gjort. Hun gjør i dette tilfellet Gud til brødrenes anklager. Det er en alvorlig ting å anklage andre for noe de beviselig ikke har gjort, men det er langt mer alvorlig å sende ut en falsk anklage som et syn fra Gud og sende det ut som et så sier Herren!

Salamanca-synet

Den 3. november 1890 skal Ellen White fått et syn under et opphold i Salamanca, New York. Det blir ofte referert til dette synet som bevis på Ellen Whites profetiske gave fordi det tilsynelatende gikk i oppfyllelse på en slående måte. En nærmere granskning av omstendighetene rundt synet og den påståtte oppfyllelsen kaster imidlertid sterk tvil om Ellen Whites redelighet.

Synet går i korthet ut på at Ellen White den 3. november 1890 skal ha hatt et syn hun ikke maktet å gjenfortelle. Fire måneder senere (8. mars 1891) hevder hun at hun midt på natten ble vekket av en engel (den unge mannen?) og instruert om å skrive ned synet hun hadde hatt fire måneder tidligere, men som hun ikke kunne gjenfortelle.

Kvelden før, den 7. mars 1891, hadde det vært et stort møte bak lukkede dører i Generalkonferensen. Saken gjaldt tidsskriftet The American Sentinel, en forløper for dagens Liberty Magazine. Det ble hevdet fra enkelte at The American Sentinel burde tone ned bl.a. navnet syvendedags-adventist og sabbaten for å vinne gunst hos politikere og andre ledende menn i USA.

Tidlig på morgenen kl. 05.30 den 8. mars 1891, noen få timer etter at Ellen White angivelig var blitt vekket av en engel og instruert om å skrive ned det synet hun etter sigende hadde fått fire måneder tidligere, skulle Generalkonferensen ha et predikantmøte. Like etter at Generalkonferensens formann O.A. Olsen hadde åpnet møtet, kom Ellen White inn, ledsaget av sin yngste sønn William Clarence. Ellen White leste da det manuskriptet hun angivelig hadde skrevet ned etter engelens anvisning tidligere på natten. Her fortalte hun at hun hadde fått et syn i Salamanca, fire måneder tidligere, om hva som skjedde under møtet kvelden i forveien, og at det ble vist en ukristelig og hard ånd under dette møtet.

Da Ellen White var ferdig, reiste A.F. Ballenger seg som førstemann og bekjente at de hadde gått fram på feil vis. Andre kom med lignende bekjennelser. Dette ble sett på som en direkte inngripen av Gud for å hindre et feilgrep med The American Sentinel, og et mektig bevis for Ellen Whites profetiske gave. Hun hadde jo sett i et syn fire måneder tidligere hva som skjedde under kveldens møte, men ble først instruert om å skrive ned synet og lese det for predikantene noen timer før morgenmøtet.

En analyse av dette synet og omstendighetene rundt det sto å lese i en artikkel av Douglas Hackleman i Adventist Currents, september 1986. Konklusjonen er uunngåelig: Ellen White både løy og opptrådte som svindler med Salamanca-synet.

Ellen Whites dagbok fra den tiden hadde feildaterte opptegnelser, samt stoff av senere dato som helt klart var satt inn i tidligere opptegnelser i dagboken for å skape inntrykk av at det senere stoffet var av tidligere opprinnelse. Stoffet i dagboken som er feildatert den 21. november 1891 gir ingen som helst grunn til å hevde at det dreide seg om en åpenbaring fra Gud, og at det ble skildret et møte som først fant sted fire måneder senere. Hun hadde feildatert fire avsnitt i dagboken for å gi det inntrykk at hun visste om ting før hun egentlig fikk kjennskap til det. Ellen White hadde til vane å sette stoff av senere dato inn blant tidligere stoff i sine dagbøker. Douglas Hackleman uttaler:

At det her er snakk om svindel, er helt klart. Den falske dateringen av dette stoffet i dagboken er en alvorlig sak som bør danne grunnlag for et mer omfattende studium av manuskriptene i The White Estate for å fastslå hvor omfattende denne praksis var (Adventist Currents, september 1986).

I dagboken, under 4. november 1890 -- dagen etter synet -- skrev hun at hun var svært frustert over at hun ikke var i stand til å gjenkalle synet eller skrive ned det som ble vist henne. Men i et brev til W.P. Burke (oktober 1891) skriver hun om denne erfaringen, og at hun øyeblikkelig begynte å skrive det ned i sin dagbok. Dette kan ingen finne i dag -- i hvert fall ikke med klare referanser til Salamanca.

Ellen White gjør det meget klart at ingen hadde fortalt henne noe på forhånd før hun skrev ned synet fra 1890 om natten den 8. mars 1891. Idet hun gjenforteller denne erfaringen sier hun følgende:

Omstendighetene var slik at ved denne anledningen kunne ingen innvende at 'noen må ha fortalt henne'. Ingen hadde anledning til å snakke med meg i tiden mellom aftenmøtet [7. mars 1891] og morgenmøtet jeg var til stede ved [8. mars] Uthevelser tilføyd).

Siden Ellen White under morgenmøtet kunne beskrive omstendighetene rundt kveldsmøtet, er spørsmålet: Hvor hadde hun sine opplysninger fra? Det var bare to muligheter. Enten stammet de fra synet fire måneder i forveien, og som først ble skrevet ned noen timer før morgenmøtet, eller så hadde noen fortalt henne. Hun gjør imidlertid klart at ingen hadde hatt mulighet til å informere henne, da ingen hadde anledning til å snakke med meg i tiden mellom aftenmøtet og morgenmøtet jeg var til stede ved.

Tidspunktet da engelen vekket henne blir satt til mellom kl. 01.00 og 04.00 om natten. Edna K. Steele, som holdt til i rommet ved siden av Ellen White, forteller at Ellen ga beskjed til sin sekretær Sara McEnterfeer ved femtiden om morgenen, at hun ikke hadde til hensikt å være til stede ved morgenmøtet, og hun (Sara) bare kunne gå og legge seg igjen. Øyensynlig ønsket Ellen White ikke å ha sin sekretær i nærheten på det tidspunktet av en eller annen årsak.

Ellen Whites uttalelse om at ingen hadde hatt anledning til å snakke med henne mellom aften- og morgenmøtet, er i strid med hva som står i boken Life Sketches of Ellen White (1915) om den samme tildragelsen:

Søndag morgen klokken halv seks gikk brødrene A.T. Robinson, W.C. White og Ellery Robinson, mens de var på vei til møtet, forbi stedet der fru White oppholdt seg. De så lys på rommet hennes, og sønnen gikk opp for å høre om noe var galt.

Han fant henne travelt opptatt med å skrive. Hun fortalte ham at en Guds engel hadde vekket henne ved tretiden og bedt henne gå til predikantmøtet og fortelle de tingene som ble vist henne i Salamanca. Hun fortalte videre at hun sto raskt opp og hadde sittet og skrevet et par timer (s. 315).

Det er derfor helt klart at Ellen White motsier seg selv i denne saken. Hennes sønn William Clarence (Willie) var hos henne tidlig om morgenen og ledsaget henne til møtet.

Det er derfor et dokumentert faktum at W.C. White var hos moren før morgenmøtet, og hadde rikelig anledning til å snakke med henne og gi henne opplysninger om møtet kvelden i forveien, som han hadde vært til stede ved. Dette er i direkte strid med brevet fra Ellen White fra 1905, der hun tilbakeviser på det sterkeste at noen kunne ha informert henne, da ingen hadde anledning til å snakke med henne mellom aften- og morgenmøtet, som hun hevdet.

Omstendighetene rundt dette Salamanca-synet er så fullt av motstridende uttalelser, unøyaktigheter, udaterte og feildatert stoff i EGWs dagbok, samt senere stoff satt inn i tidligere stoff i dagboken, at hele denne beretningen, slik Ellen White framstiller den, må tas med store klyper salt. Det er et tynt halmstrå Ellen White-forsvarerne klynger seg til for å vise at hun forutså ting i syner som gikk nøyaktig i oppfyllelse.

Da Douglas Hackleman skrev til Arthur White i 1982 og ba om en kopi av Ellen Whites håndskrevne dagbok for tidsrommet 3. november 1890 til 8. mars 1891 (som dekket perioden mellom Salamanca-synet og det senere morgenmøtet i Generalkonferensen) fikk han aldri noe svar fra Arthur White. Han oppdaget imidlertid at forespørselen hans hadde skapt en viss aktivitet i The White Estate. Senere på året dro Hackleman til Washington og oppsøkte The White Etate for å få en anledning til å se denne dagboken, men først ringte han dit for å høre. Han fikk beskjed om at dagboken kanskje ikke var der når han kom. Noen skulle granske den, og hadde tatt den med seg, ble det sagt. Hackleman sa at slikt var i strid med gjeldende praksis. Originalmanuskripter ble aldri fjernet fra hvelvene, bare kopier. Hackleman tok likevel sjansen og dro til The White Estate. Da han kom dit, fikk han beskjed om at han ikke ville få tillatelse til å se dagboken. Han uttrykte sin forbauselse, og sa at alle som spurte om det var noe i The White Estate de ikke fikk lov til å se, hadde fått klar beskjed om at menighetsmedlemmer kunne komme inn og både ta i øyesyn og lese alt som var der -- selv Z-arkivet med det sensitive stoffet.

Tydeligvis hadde ikke hvelvenes fyrster rent mel i posen når det gjaldt denne dagboken -- og sikkert ikke andre ting der. Den som egentlig ikke hadde rent mel i posen, var dagbokens forfatter, Ellen White.

Charles Lee

I sin bok Three Important Questions for Seventh-Day Adventists to Consider, (1876) forteller Charles Lee om en erfaring han hadde med Ellen White. Redaktøren for det svenske Advent Herald, C. Carlstedt, var blitt alvorlig syk. Charles Lee, James og Ellen White og to andre dro for å se til Br. Carlstedt:

Vi knelte alle for å be for den syke mannen, og fru White priste Herren fordi han 'var til stede med sin helbredende kraft for å oppreise Carlstedt', hvis sykdom 'ikke var til døden, men til Guds Sønns ære.' . . .

På veien tilbake sa fru White til meg at Herren var der med sin helbredende kraft, og hun var fullt overbevist om at Carlstedt ville bli helbredet. Jeg sa til henne at jeg trodde ikke det, det så mørkt ut for meg. Da snakket hun ikke lenger til meg den kvelden. Jeg forlot dem for å dra videre til Chicago der jeg skulle holde møter. Noen dager etter at jeg var kommet til Chicago, sendte fru White meg et skriftlig vitnesbyrd, der hun sa at jeg var under innflytelse av djevler. Neste dag fikk jeg vite at Br. Carlstedt var død. Jeg leste dette vitnesbyrdet om og om igjen, og sa til meg selv: Hvis hun kunne se for tre år siden at Satan ville ta meg i besittelse fordi jeg ikke ville overgi meg til å bli ledet av henne og hennes mann, hvorfor kunne hun ikke se på forhånd at Br. Carlstedt ville dø, da hun ble spesielt gjort oppmerksom på hans tilfelle? Og hvis hun kunne se min bedrøvelige tilstand så lang tid i forveien, hvorfor advarte hun meg ikke før Satan fikk meg totalt under sin innflytelse? . . .

Brødrene ved Battle Creek skrev til meg for å hente meg tilbake til kontoret. Etter at jeg var kommet dit, satte Br. J. Sawyer meg i arbeid, og jeg trodde alt var i orden. Men da kom Eldste White og spurte meg i en svært skarp tone: 'Hvem har satt deg til å arbeide her? Har du tenkt å komme hit for å drive hele butikken?' etc. Jeg fortalte ham hvem som hadde satt meg i arbeid, men da gikk han ut. Dette førte til det som ble kalt 'arbeidermøter'. Da han ikke oppnådde det han ville, snudde han seg til sin kone og spurte: 'Hva så du med hensyn til Br. Lee?' 'Jeg så at vi vil møte spiritisme i Br. Lee', eller: 'Jeg så at hvis han ikke bøyer sin uavhengige vilje til å ble ledet av de ledende brødre, vil Satan ta hans sjel i besittelse.' 'Der har vi det!' sa han. 'Hvis Br. Lee ikke tar imot vitnesbyrdet, er han utenfor vår rekkevidde'. . . .

Hun sa ting jeg ikke ville trodd et levende menneske kunne si. Hun sa: 'Dere fremmede [Charles Lee var halvt svensk] må bli formet av oss for evigheten. . . .

Noen få dager før jeg giftet meg, sendte fru White bud etter min kone (daværende Miss Deedon) for å snakke med henne. Hun fortalte henne at jeg var 'den mest bedratte mann i hele verden', og advarte henne mot meg. . . .Noen få uker senere sendte hun dette vitnesbyrdet til meg, og jeg ble regnet som evig fortapt' (Uthevelser tilføyd).

Her har vi den samme ånden igjen: Hvis noen motsa Ellen White, fikk vedkommende ofte et vitnesbyrd fra himmelen der han/hun ble erklært som sataniske redskaper, ledet av djevler etc. Dette skjedde gang på gang.

Senere fikk Charles Lee vite av Br. P. Hanson at Ellen White hadde instruert Hanson om å advare de svenske brødrene mot Lee.

Charles Lee forteller videre:

Br. Hanson var svært vennlig innstilt mot meg før han kom under fru Whites innflytelse. Dagen før jeg begynte reisen til Chicago, høsten 1874, var han på så god fot med meg at han kom fem kilometer for å fortelle om en drøm han hadde hatt natten før. Han hevdet at Gud hadde gitt ham denne drømmen til beste for meg. Han drømte at jeg dro for å møte Miss Deedon, som nå er min kone, og han så at vi kom i store vanskeligheter. Men vi kom til slutt ut av disse vanskelighetene. Da kom en kortvokst kvinne, kledd i svart reformdrakt til ham, tok ham ved hånden og ledet ham av sted. Hun virket for ham som en lysets engel. Men snart hørte han en stemme som ropte på ham og sa: 'Ta deg i vare for hvem du lar deg lede av!' I samme øyeblikk ble kvinnens hånd kald som is i hånden hans, og hun framsto som en mørk demon. Dette var innholdet i den drømmen han fortalte meg.

Bror og søster Ericson ble lei seg over å høre slike dårlige nyheter om meg. De visste ikke hva de skulle tro. Det var vanskelig for dem å tro at jeg var ledet av Satan, for Str. Ericson var nettopp kommet seg etter en alvorlig sykdom på grunn av vår forbønn. . . .

Bror Ericson fortalte oss en drøm han hadde hatt i løpet av natten. Han sa han så en stor menneskemengde som ventet på Jesu komme. Midt i denne menneskemengden sto fru White. Han hadde aldri sett henne, men beskrev henne nøyaktig. Plutselig ble det mørke over jorden. Han så rundt seg, men så da bare en liten gruppe i forhold til den store mengden han først hadde sett. Han ropte ut i stor engstelse: 'Hvor er alle blitt av?' En stemme svarte ham: 'De er alle fortapt sammen med fru White.' Da våknet han skrekkslagen.

Moses Hull

I 1862 var adventistpioneren Moses Hull i ferd med å miste troen på adventismen. Ellen White skrev da et vitnesbyrd til ham:

Hvis du fortsetter på samme måten, vil vanskeligheter og elendighet ligge foran deg. Guds hånd vil stanse deg på en måte som ikke behager deg. Hans vrede vil ikke slumre (Testimonies, bd. 1, s. 430-431).

Dette slo aldeles feil. Han fortsatte på samme måten, men levde til en høy alder uten at han opplevde noen av disse truslene. Hvilken Gud er det forøvrig som blir presentert her? Fordi Moses Hull var i ferd med å miste troen på adventismen, ville ikke Guds vrede slumre. Er Gud hevngjerrig? Gud tvinger ingen. Det er ikke Bibelens Gud som ble presentert for Moses Hull. Det er hundretusener som har forlatt adventismen uten at de har merket Guds vrede og Ellen Whites trusler.

Bindingstid

I 1888 skrev Ellen White følgende vitnesbyrd:

Sanatoriet ved Battle Creek er blitt bygd opp under store vanskeligheter. Det var nødvendig med bestemte tiltak, og det var nødvendig at det ble undertegnet kontrakter av hjelperne om at de skulle binde seg et visst antall år. . . .På denne måten har det vært nødvendig for Battle Creek-sanatoriet å lage kontrakter som bandt de som knytter seg som personell til sanatoriet. Dette var nødvendig for at de som utdannet seg til sykepleiere og badeassistenter, ikke skulle forlate stedet fordi andre lokket dem (Loyalty to Our Institutions, i Health, Philanthropic, and Medical Missionary Work, s. 29-33 (1888). Uthevelser tilføyd).

Og i 1893 skrev hun det samme:

Før man tar inn elever ved vår misjonsskole, bør de undertegne en skriftlig erklæring om at de vil binde seg til virksomheten et visst antall år etter sin utdannelse. Dette er den eneste måte vår misjonsvirksomhet kan bygges opp på (vitnesbyrd i 1893 General Conference Bulletin, s. 162-163. Uthevelser tilføyd).

Men i 1903 skrev Ellen White:

Ingen mann eller kvinne må binde seg for et visst antall år under en helseinstitusjon. . . .Jeg vet at enkelte har ment at det er tilrådelig for arbeiderne å undertegne visse kontrakter. Men jeg vet at det ikke er i samsvar med Guds plan for arbeiderne å undertegne slike kontrakter (Testimony to Daniells, Prescott and W.C. White, 3. august 1903, s. 4. Uthevelser tilføyd).

I går sendte jeg et brev til deg med den advarsel jeg er kommet med gang på gang. Arbeiderne i våre institusjoner skal ikke undertegne kontrakter som binder dem til en institusjon et visst antall år. (Testimony to A.G. Daniells, 4. august 1903. Uthevelser tilføyd).

For riktig å gjøre forvirringen total, ble vitnesbyrdet fra 1888, der EGW tilrår arbeiderne å binde seg til helseinstitusjonen et visst antall år, utgitt på nytt i 1905.

I 1888 og 1893 var det Guds vilje at arbeiderne skulle undertegne kontrakter for å binde seg et visst antall år.

I 1903 var det ikke Guds vilje.

I 1905 var det Guds vilje.

Ikke til å undres over at Dr. Charles E. Stewart skrev:

Senere ble lederne ved sanatoriet alvorlig kritisert fordi de fulgte vitnesbyrdet fra 1903 (Brev fra Stewart til EGW, 1907).

Forstå det den som kan.

Dr. Kellogg

I 1899 skrev Ellen White følgende vitnesbyrd:

Jeg vet at når det er blitt gitt formaning og advarsler, har Dr. Kellogg ikke ringeaktet disse advarslene og satt dem til side. . . .Gud godkjenner hans virksomhet i denne grenen. La brødrene verdsette hans arbeid (Testimony, 21. februar 1899, side 7. Uthevelser tilføyd).

I 1902 skrev hun om Dr. Kellogg:

Jeg ble instruert om å gi Dr. Kellogg et budskap jeg mente ikke ville gjøre ham noe godt. Han tar ikke imot de budskapene jeg sender ham hvis de ikke harmonerer med hans planer (Testimony, 5. august 1902. Uthevelser tilføyd).

Tre måneder senere, i november samme år, skrev hun:

Du forteller meg at du ikke tror på de budskapene jeg har sendt deg, men jeg vet at dette ikke er sant (Testimony to Dr. Kellogg, 12. november 1902. Uthevelser tilføyd).

I 1905 skrev EGW om Dr. Kellogg:

Når Dr. Kellogg vil ta imot de advarselsbudskapene som er gitt de siste tyve årene. . .først da kan vi tro at han vandrer i lyset (Tacoma Park, Washington, 30. mai 1905. Uthevelser tilføyd).

Vi får da denne besynderlige situasjon: I 1899 hadde Dr. Kellogg ikke ringeaktet budskapene. Gud godkjente hans virksomhet. Han trodde på vitnesbyrdene.

I 1902 hadde Dr. Kellogg ikke tatt imot advarslene. Han trodde ikke på vitnesbyrdene

Tre måneder senere sa Dr. Kellogg at han ikke trodde, men EGW sa at han gjorde.

I 1905 hadde ikke Dr. Kellogg ifølge EGW tatt imot advarslene de siste tyve årene. Da kommer vi til 1885, fjorten år før han etter EGWs utsagn trodde på vitnesbyrdene. Men før 1899 omtaler Ellen White Dr. Kellogg i rosende ordelag. De tyve årene må derfor tas med store klyper salt.

I sitt brev til Ellen White skriver Dr. Charles E. Stewart:

I løpet av våren 1901, da du erklærte foran en stor forsamling i College-biblioteket at Gud var med i helsevirksomheten, og at han kalte Dr. Kellogg 'min tjener', og hadde valgt ham som 'min lege', anbefalte du også på samme tid (april 1901) at Dr. Kellogg ble ordinert til predikant, og i et vitnesbyrd til Dr. S--, datert 12. oktober 1901, sto det følgende: '. . .Gud sier om Dr. Kellogg: 'Han er min lege. Respekter ham og støtt opp om ham.'

I løpet av denne tiden holdt Dr. Kellogg på med å gjøre ferdig boken The Living Temple, med de lærdommer du to år senere hevdet Gud hadde vist deg ville 'feie over ende hele den evangeliske husholdning'.

Er det mulig at Herren ville støtte så helhjertet opp om en mann og hans arbeid, slik du hevder at Herren gjorde med Dr. Kellogg, på samme tid som han var opptatt med å forberede en bok som ville undergrave hele den kristne religion? (Uthevelser tilføyd). Dr. Stewart fikk aldri noe svar på dette brevet. Dette kan du lese mer om under kapittel 7, Brev fra A.T. Jones. Om The Living Temple, se kapittel 5 om Dr. Kellogg. Dette gir stoff til ettertanke i forbindelse med den panteistiske krise. Det bare styrker mistanken om at det hele var et spill, godt understøttet av EGW, som motsier seg selv, for å kvitte seg med den gode doktor.

Masturbasjon

I 1864 sendte Ellen White ut den lille boken Appeal to Mothers. Hensikten med denne boken var å advare verden mot de forferdelige lidelser og sykdommer av verste slag som ble forårsaket av masturbasjon (onani). Hun påberopte seg å se dette i et syn:

Tilstanden i verden ble presentert for meg, og min oppmerksomhet ble spesielt ledet til dagens ungdom. Overalt så jeg idioti, dvergvekst, forkrøplede lemmer, vanskapte hoder og alle mulige former for vanskapthet. Det ble vist meg at synder og forbrytelser og overtredelse av naturens lover var årsaken til disse veer og lidelser (Appeal to Mothers, s. 17. Uthevelser tilføyd).

Mange går ned i en tidlig grav, mens andre har tilstrekkelig livskraft til å holde seg i live. Hvis denne vane [masturbasjon] fortsetter fra femten års alder og oppover, vil naturen protestere mot det misbruk den har lidt, og fortsetter å lide, og de må betale straffen for overtredelse av dens lover, spesielt fra 30-45 års alder, ved utallige lidelser i systemet, som sykdommer i lever og lunger, nervesmerter, revmatisme, sykdommer i ryggmargen, nyrelidelser og kreftsvulster (samme, s. 18. Uthevelser tilføyd).

En herr ... bekjente seg til å være en Kristi etterfølger. Han var i meget dårlig helse. Vi hadde stor sympati for ham. Han kunne ikke holde hodet i ro. Øynene var glassaktige, hånden skalv, og knærne ristet når han gikk. Han sjanglet som en full mann, og holdt ofte på å falle. Han var nødt til å feste blikket på en gjenstand et stykke foran seg og gå mot den gjenstanden. Da ville han samle nok styrke til å gå dit han hadde tenkt seg.

Saken hans ble presentert for meg i et syn. Jeg så at han var selvbedratt, og at han ikke hadde Guds velbehag. Han hadde masturbert til han bare var et menneskevrak (samme, s. 24-25. Uthevelser tilføyd). Dette høres mer ut som et tilfelle av Parkinsons sykdom.

Kvinner har mindre livskraft enn menn, og blir ofte berøvet frisk og oppkvikkende luft ved sitt innendørsliv. Masturbasjon hos dem viser seg ofte som utallige sykdommer, som katarr, vatersott, hodepine, hukommelsessvikt, synssvikt, stor svakhet i rygg og korsrygg, lidelser i ryggraden, og hodet råtner ofte innenfra. Kreftsvulster, som har ligget latent i systemet gjennom livet, blir betent, og begynner sitt fortærende, ødeleggende verk. Sinnet blir ofte totalt ødelagt, og sinnssykdom tar dets plass (samme, s. 27. Uthevelser tilføyd).

Dette var skrekkelige saker, men EGW fikk se i flere syner at slik var det. Antakelig var det den unge mannen som viste Ellen White alt dette.

Da James White litt senere (1870) redigerte dette stoffet inn i boken A Solemn Appeal, fjernet han Ellen Whites ord om at hun hadde sett alt dette i syner.

Boken Solemn Appeal, utgitt i 1870 av James White fortsetter med enda verre beskrivelser, hentet fra forskjellige kilder:

Det er knapt noen ende på de sykdommer som blir forårsaket av masturbasjon: fordøyelsesbesvær, lidelser i ryggraden, hodepiner, epilepsi, svekket syn, hjerteflimmer, smerter i siden, blødninger i lungene, kramper i hjerte og lunger, sukkersyke, ufrivillig vannlating, hvit utflod fra skjeden, betennelser i urinveiene, revmatisme, pustebesvær, tuberkulose, astma, katarr, polypper i hjertet, sykdommer i skjelettet, febersykdommer, priapisme [kronisk og vedvarende reisning av det mannlige lem], prostatabesvær, polypper i livmoren, blodgang etc. etc. (A solemn Appeal, s. 12. Uthevelser tilføyd).

En gutt på ca. fire år led av svakhet og stive lemmer. Foreldrene gikk til slutt med ham til en lege et godt stykke unna. Etter at legen hadde forhørt gutten lenge nok, fortalte han foreldrene at barnet 'manipulerte seg selv for mye'. Foreldrene dro hjem igjen mens de lurte på hva legen mente. Etter å ha snakket med naboene, ble øynene deres åpnet. Vel, sa de, dette skal vi stoppe. Og de stoppet det ved å bandasjere guttens kjønnsorganer. Og se -- snart var ikke gutten lenger svak og lam. Nå er han en frisk og sunn gutt (samme, s. 12).

Høsten 1844 besøkte forfatteren sinnsykehuset i Massachusetts. Der ble vi oppmerksomme på det spesielt hulkinnete, rasende, ville, fiendtlige utseendet til en ung mann, der han skottet over skulderen sin. Vi ble slått av det sjokkerende synet og spurte vår ledsager, en ung lege, om hva som var årsaken til denne galskap. Masturbasjon, var det kjappe svaret. . . .det ødelegger styrken og skaper til slutt hos pasienten idioti, lungetuberkulose, avkreftelse og død (samme, s. 11. Uthevelser tilføyd).

Disse siste uttalelsene fra Solemn Appeal er ikke av Ellen White, men EGWs uttalelser fra 1864 i Appeal to Mothers reflekterer det samme synet. Ellen White trodde virkelig på alt dette. Til og med lungetuberkulose ble forårsaket av masturbasjon! Kan noen tenke seg årsaken til at disse to bøkene forsvant i glemselens mørke og aldri ble trykt opp igjen av Adventistsamfunnet?

Masturbasjon ['solitary vice'] dreper sine tusener og titusener (EGW: Testimonies, bd. 4, s. 97. Uthevelser tilføyd).

Det er et faktum at helsereformatorer i første halvdel av forrige århundre trodde at masturbasjon førte til slike skrekkelige lidelser. Ellen Whites syner om helsereform fra denne tiden var sterkt farget av selsomme myter og datidens overtro, men ble utgitt som Profetiens ånd.

Samuel Tissot skrev f.eks. i 1758 (Treatise on the Diseases Produced by Onanism) at masturbasjon førte til kviser, revmatisme, sinnsforvirring og hemorroider. Sylvester Graham (Lecture to Young Men, 1834) førte disse ideene videre. Graham skrev bl.a. at den som masturberer vokser opp . . .med en kropp full av sykdommer. Og med et sinn som ligger i ruiner, har den motbydelige last fremdeles taket på ham med det nådeløse grepet til mørkets makter. Masturbasjon førte også til kviser, ifølge Sylvester Graham:

. . .Ulcerøse sår bryter i noen tilfeller ut på hodet, brystet, ryggen og lårene, og disse sårene blir noen ganger til store, permanente, kreftlignende fistler, og fortsetter, kanskje i en årrekke, å gi fra seg store mengder tykk, motbydelig puss. Mange ganger ender dette med døden.

Ellen White hadde tilgang til disse skriftene, der hun hentet stoff til sine egne bøker, mens hun hevdet at det dreide seg om himmelske syner. De forferdelige lidelsene som skyldtes hemmelig last ble enda mer påsmurt i EGWs helsebøker fra den tid. At dette stoffet ikke kom fra himmelske syner, bør ethvert tenkende menneske forstå, til tross for Ellen Whites påstander om det motsatte. Det 19. århundre var blomstringstiden for myter av ovennevnte art, spesielt i Amerika, og EGW var sterkt farget av samtidens overtro, men fordi Appeal to Mothers og lignende bøker bærer EGWs navn, ble de plutselig til Profetiens ånd, et så sier Herren.

Andre helseråd

Ved innsnøring blir de indre organer hos kvinner flyttet ut av stilling. Det er knapt en kvinne som er fullstendig frisk. De fleste kvinner lider av tallrike sykdommer. . . .Mange kvinner er født med smale midjer. Men i stedet for å betrakte slike former som vakre, bør de heller betraktes som mangelfulle. Disse smale midjene kan ha blitt overført til dem fra deres mødre på grunn av mødrenes syndige trang til å snøre inn midjen (Ellen White i The Health Reformer, november 1871. Uthevelser tilføyd).

En kvinne med naturlig, smal midje er altså en mangelfull kvinne, ifølge EGW. På den tiden trodde man at tilegnede egenskaper kunne gå i arv fra foreldre til barn. Denne forløperen til darwinismen (lamarckisme) forklarte f. eks. giraffens lange hals ved at den stadig måtte strekke seg høyere etter mat i tretoppene. På denne måten ble halsen lengre, og avkommet arvet den lengre halsen. Før arvestoffet ble kjent, trodde man -- Ellen White innbefattet -- slike villfarelser. Vil en mann som har mistet den ene hånden i en ulykke få en sønn med en hånd for lite? På den tiden trodde man at slikt gikk an, og Ellen White var farget av dette synet. Men når denne overtroen kom på trykk under Ellen Whites navn, var den ikke lenger overtro, men et så sier Herren.

Selvsagt er det ikke bra å snøre inn midjen på denne måten, men at den innsnørte midjen går i arv til døtrene, er en myte fra forrige århundre.

Her er et annet eksempel på genetikk på avveier, denne gang om de forferdelige konsekvensene av å bruke ammer til sine barn:

En fremmed utfører morens plikt og gir fra sitt bryst føden som skal opprettholde livet. Men dette er ikke alt. Hun deler også videre sitt temperament til det ammende barn. Barnets liv er knyttet til hennes. Hvis ammen er en grov kvinnetype, følelsesladet og ufornuftig -- hvis hun ikke er forsiktig med sin moral, vil det ammende barn etter all sannsynlighet bli en lignende mennesketype. Den samme grove blodkvaliteten som løper rundt i ammens blodårer, er også barnets (EGW i The Health Reformer, september 1871. Uthevelser tilføyd).

Etter denne teorien skulle man forvente at spebarn som får kumelk, utvikler kuas egenskaper og ender opp som grasetere eller kvegoppdrettere!

Det var ikke bare genetikk på avveier som ble trykt under Ellen Whites navn. Også lunger på avveier bar hennes stempel:

På hotel Dieu, det store sykehuset i Paris, kom nylig en ung kvinne på atten år til Dr. Breschet for å få råd. På høyre side av halsen hadde hun en svulst som forandret størrelse, men aldri var større enn en knyttet hånd. Den rakk fra kravebenet, og så høyt som skjoldbruskkjertelen. Når den ble presset nedover, forsvant den fullstendig. Den var størst når brystkassen ble snørt inn med korsett. Ved å legge øret mot svulsten, kunne man høre åndedrettslyder i selve svulsten. Dette beviser at det var skjedd en lungeforskyvning -- med andre ord: den stakkars piken var blitt snørt så kraftig med korsett at lungene ikke lenger fikk plass i brystkassen, men ble presset ut av den og helt opp i halsen (Ellen White i Health Reformer, desember 1871. Uthevelser tilføyd).

Vi har hørt det symbolske uttrykket hjertet i halsen, men her er også lungene kommet dit -- bokstavelig. Noe mer er ikke å si om det. Disse helseartiklene under Ellen Whites navn, utgitt som Profetiens ånd forsvant raskt i glemselens hav.

Mange har mistet sin forstand og blitt håpløst sinnssyke ved å følge denne vanartede mote [parykk og tupé]. Likevel vil moteslavene fortsette å kle hodet sitt på denne måten og heller lide forferdelige sykdommer og tidlig død enn å være ute av mote (Ellen White i Health Reformer, oktober 1871. Uthevelser tilføyd).

Alle disse uttalelsene fra tidsskriftet The Health Reformer, som var adventistsamfunnets sunnhetsblad på den tiden, gjenspeiler datidens myter og overtro, og ikke medisinske fakta. Disse artiklene under Ellen Whites navn viser helt klart at hun var farget av sin samtid, men enkelte gjør slike uttalelser til et så sier Herren, bare fordi de bærer EGWs signatur. Det er også mye som tyder på at disse artiklene var plagiert fra andre forfattere.

Svinekjøtt og spedalskhet

I boken How to Live (kopiert fra andre forfattere og utgitt som Profetiens ånd i 1865), skriver Ellen White:

Spising av svinekjøtt forårsaker skrofulose, spedalskhet og kreftsvulster (kap. 1, s. 58. Uthevelser tilføyd). Det er merkelig at Adventistsamfunnet fremdeles setter slike foreldete uttalelser inn i sine nyere kompilasjoner av EGW, som Counsels on Diet and Foods, s. 393. Svin får verken spedalskhet, eller overfører slike sykdommer til mennesker, noe ledende autoriteter på sykdommer hos dyr kan bevitne.

Ingen flere barnefødsler etter 1885

I 1885 fikk Ellen White et vitnesbyrd med spesielt lys fra himmelen om at tiden var kommet, den var NÅ (1885) da det ikke skulle settes flere barn til verden. De barn som ble født etter 1885 hadde Gud svært lite med å gjøre. Dette vitnesbyrdet ble skrevet til pastor Isaac D. Van Horn og hans hustru Adelia:

Hvis verkets byrde skal være i samsvar med vår tro, kreves at vi skal ofre alt for sannhetens skyld. I denne tid, midt under de siste dagers prøvelser, er det ikke i samsvar med vår tro eller Guds vilje at våre misjonærer fyller hendene med bekymring og byrder som ikke er viktig for verket, men som i stedet svekker evnen til å arbeide. Budskapet vi har å forkynne vil kreve mye selvfornektelse, og hvis arbeiderne ikke forandrer sine vaner og skikker mer enn de verdslige i sin alminnelighet, så lar de ikke gjerningene være i samsvar med sin tro. Det ble vist meg at Br. og Str. Van Horn vek bort fra Guds formaning ved å bringe barn til verden. Gud krevde alt av dem i sitt verk, og begge kunne ha utført et godt arbeid for Mesteren, men fienden kom, og hans råd ble i stedet fulgt, og Guds sak ble berøvet den oppmerksomhet det burde hatt. Og i stedet for å bringe mange sønner og døtre til Gud, utførte de et arbeid som heller brakte bekymring og byrder over dem og hindret dem i det arbeid Gud hadde satt dem til å gjøre. Gud vil si til dem: Hvem krevde dette av deres hender?

Da jeg fikk vite at dere snart ville få en familieforøkelse, visste jeg at dere ikke gjorde Guds vilje, men fulgte deres egne innskytelser for å tilfredsstille selvet. Jeg har spesielt lys med hensyn til disse ting, men vet knapt hvordan jeg skal legge det fram for vårt folk. Misjonærene burde heller gått foran med et godt eksempel i disse tingene, et eksempel som står i samsvar med vår tro. Gud sendte ikke Eldste Van Horn hit for å oppdra en familie, heller ikke har han sendt deg hit for å følge hans eksempel. Jeg er blitt kalt til å skrive vitnesbyrd til den enkelte om hvor inkonsekvent det er å dra til fjerne misjonsmarker og på samme tid bringe barn til verden, noe som bare i stor grad vil øke byrdene og bekymringene. Jeg er bekymret når jeg ser denne tingenes tilstand blant våre arbeidere.

Br. og Str. Enoch forega å vie seg til misjonsarbeidet, men har hele tiden arbeidet iherdig som om deres sjelers frelse var avhengig av hvor mange barn de kunne sette til verden. Hvor langt større ville ikke deres innflytelse vært hvis de ikke hadde giftet seg, og begge i stedet hadde viet sine interesser til Guds sak. Og etter at de giftet seg, hvor mye bedre hadde det ikke vært for dem hvis de med ettertanke hadde vurdert situasjonen og bestemt at Gud skulle få alle de kreftene han har gitt dem til å frelse dyrebare sjeler.

Br. Cutney kunne utført et stort arbeid for Mesteren hvis han hadde viet seg til dette arbeidet som Herrens tjener. Men som gift mann var hans arbeid bare halvparten av det det kunne vært. Og så måtte han bringe et barn til verden. Og nå kan han bare utføre en tredjepart av det han kunne greid hvis han hadde studert hvordan han best kunne tjent Gud, som kalte ham til å være en soldat for Kristi kors. Hans tilfelle tjener som eksempel for alle. Utgiftene øker i betydelig grad, og uten virkelig evne til å styre dem, vil det bare være en tredjepart igjen til Guds sak i forhold til det det kunne vært. Og tiden er nå, og har vært i årevis, at det å bringe barn til verden er mer en kilde til sorg enn glede. Selve luften blir besmittet, Satan kontrollerer disse barna, og Herren har svært lite med dem å gjøre.

Hvis våre arbeidere hadde holdt seg nær til Gud, ville de sett situasjonen og følt at det ikke var noen grunn til glede å bringe et barn til verden. Det er ingen glede å bringe et barn til verden, en velsignelse blir uttalt over evnukkene [kastrerte personer]. Tiden er nå kommet da de som har hustruer skal være som de som ingen har. Gud vil at vi skal være et konsekvent folk, og at våre gjerninger skal være i samsvar med vår tro.

Jeg er svært misfornøyd med hvordan våre forkynnere og arbeidere går fram. Det virker som de tror at den viktigste gren av verket er å bringe så mange barn til verden som mulig, og at de deretter kan gi det som er tilbake av deres tanker og evner til verket og tro at det var det Gud krevde av dem. Vi trenger røsten til en Døperen Johannes som kan vise vårt folk deres overtredelser og Israels hus deres synder (Testimony DF 97 B, 15. februar 1885, manuskript 34, 1885. Uthevelser tilføyd).

Man må med rette kunne spørre: Hva slags Gud er det som blir presentert i dette vitnesbyrdet? Det er neppe Bibelens Gud, som sa: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til (Matt 19,14).

Dette vitnesbyrdet fikk stadig nye arkivnummere i The White Estate, slik at de som eventuelt måtte spørre etter det kunne avvises med et beklager, det finnes ikke noe vitnesbyrd under det og det arkivnummeret. Det ble brakt for dagen i 1934 i boken God's Love, The Remnant Church av Sherman A. Nagel, som øyensynlig fikk problemer fordi han hadde offentliggjort dette pinlige vitnesbyrdet.

Det ble vist meg, Jeg har spesielt lys om dette, sa Ellen White -- og hun ble vist at i 1885, for 114 år siden, var tiden kommet da de som hadde hustruer skulle være som de som ingen hadde, og at det ikke skulle settes flere barn til verden. Var det igjen den unge mannen som viste henne dette?

Er det noen som har en aldri så liten anelse om hvorfor et vitnesbyrd som dette stadig fikk nye arkivnummere i hvelvene?

Man vet knapt om man skal le eller gråte over fruktene av dette vitnesbyrdet. Under årsmøtet i Portland, Oregon, samme år (1885), ble arbeidere og forkynnere sammenkalt til et voksenmøte der ingen barn skulle være til stede. Str. White skulle tale til arbeiderne og gjøre det klart at det skulle ikke settes flere barn til verden. Arbeiderne, misjonærene og forkynnerne skulle sette et eksempel i dette for resten av menighetene. Men sabbats morgen kom to eller tre forkynnere på plattformen med tårer nedover kinnene og bekjente foran forsamlingen at de hadde syndet mot Gud og ligget med sine hustruer. De ba folket be for dem, slik at de kunne være trofaste mot vitnesbyrdet. Men neste sabbats morgen sto de igjen foran sine respektive forsamlinger og bekjente at de igjen hadde syndet og ligget med sine hustruer.

Dette vitnesbyrdet og dets frukter skapte slik bestyrtelse at en gruppe kvinner -- predikantkoner -- marsjerte til Str. White og forlangte å få vite hva hun egentlig mente.

Det var tross alt et vitnesbyrd fra Profetiens ånd, et spesielt lys fra himmelen om at tiden er NÅ -- 1885 -- da det ikke skal settes flere barn til verden, og hvis du gjør det, synder du mot Gud.

Vitnesbyrdet gjaldt øyensynlig ikke EGWs yngste sønn William Clarence, Willie. Han hadde to barn med sin første kone, Mary Kelsey, og fikk fem barn med sin andre hustru, Ethel May Lacey, som han giftet seg med i Australia i 1895, ti år etter at moren hadde fått spesielt lys om saken. Til sammen fikk han syv barn. Tvillingene deres ble født mens han arbeidet i misjonsmarken i Australia (1891-1900), mange år etter morens vitnesbyrd fra 1885 om at tiden var NÅ, og at det ikke skulle settes flere barn til verden, og at de som hadde hustruer skulle være som de som ingen hadde. Ifølge hans mor hadde Gud svært lite å gjøre med de barna både han og andre satte til verden etter den tid.

Det er liten tvil her vi sitter i dag, 114 år etter at tiden var kommet da det ikke skulle settes flere barn til verden, om at dette spesielle lyset fra himmelen var mer enn tvilsomt. Det var kort og godt et falskt vitnesbyrd. I tillegg må det stilles prøvende spørsmål ved en person som kunne prestere å sende ut slike ting i Guds navn.

Early Writings

Boken Early Writings (Budskaper til menigheten) ble utgitt i 1882. I forordet kan vi lese:

Fotnoter som gir datoer og forklaringer, samt et tillegg som gjengir to svært interessante drømmer, som ble nevnt, men ikke gjengitt i den opprinnelige utgaven, vil styrke verdien til den nåværende utgave. Bortsett fra det, er det ikke blitt gjort noen endringer i denne utgaven. Det eneste kan være et nytt ord, eller endringer i en og annen setningsbygning for bedre å kunne meddele den underliggende tanke, og ingen del av boken er blitt utelatt. Ikke den minste skygge av endring er blitt gjort i noen som helst ide eller tanke i forhold til den opprinnelig utgaven, og de verbale endringer er blitt gjort under forfatterens egen overvåkning og med hennes fulle godkjennelse (Uthevelser tilføyd).

Denne løgnen hadde altså Ellen Whites og Adventistsamfunnets fulle godkjennelse. At det er en løgn, hersker det ingen tvil om. La oss heller si at det er en halv løgn. I Early Writings fra 1882 var det ikke gjort noen endringer i forhold til originalutgaven (Experience and Views, 1851), hevdet de, og dette var noenlunde riktig. Men det de ikke fortalte, var at 1851-utgaven bygde på stoff fra tidligere skrifter, stoff som var redigert i forhold til disse. En rekke setninger av tvilsom natur fra synet var blitt fjernet.

Originalutgaven av Early Writings kom ut i 1851, kort etter at James og Ellen White hadde lukket opp den lukkede dør (se kapittel 4 om dette emnet). Boken hadde da tittelen Experience and Views, og var basert på stoff fra heftet A Word to the Little Flock (1847) og Present Truth-artiklene fra 1849-50. Begge disse publikasjonene fremmet villfarelsen om den lukkede dør og andre ubibelske ting. Alt dette ble redigert bort før det fant veien inn i den nye boken Experience and Views.

Allerede i det første synet fra desember 1844, som er gjengitt i Early Writings, er det fjernet fire linjer etter 33 linjer. Etter 72 linjer er det igjen 22 linjer som er fjernet. Litt lenger ned er det fjernet to linjer, og enda lenger ned er det fjernet åtte linjer, og deretter ni linjer. Noe av det som er fjernet hadde med den lukkede dør å gjøre, men også andre ubibelske ting.

Da Experience and Views ble utgitt i 1851, var det enkelte som klaget over at alle synene ikke var tatt med der. James White forklarte at de hadde ikke hatt midler nok til å ta med alle synene i boken, men at han ville utgi en komplett utgave av synene i bokform så snart de fikk midler til det (se Selected Messages, bd. 1, s. 53).

Midlene kom, men han holdt aldri sitt løfte, og hadde heller aldri hatt til hensikt å gjøre det. Ellens bilde i menigheten som Guds sanne profet måtte opprettholdes, og de tidlige synene som inneholdt villfarelser måtte glemmes.

Det var fjernet 22 linjer, der EGW forteller at hun så Abraham, Isak, Jakob Noa, Daniel og andre i himmelen, og at hun så paktens ark med mannakrukken og Arons stav. Hun nevner ingen ting om at hun så lovtavlene i paktkisten. Øyensynlig var ikke Ellen White klar over på det tidspunktet at lovtavlene lå i paktkisten. Senere fikk hun syner der hun så lovtavlene i paktkisten, men nevner ingen ting om mannakrukken og Arons stav. De fant det derfor tryggest å utelate de 22 setningene fra dette første synet. Det er fjernet en setning som fremmet teorien om den lukkede dør, og fem linjer om at de som en gang hadde holdt sabbaten, men gitt slipp på den, stengte seg selv ute fra Staden.

I et annet syn, er det fjernet ni linjer om at dyrets tall 666 var ferdigstilt på den tiden hun hadde synet, rundt 1847.

Så er spørsmålet: Har en profet som hevder at han/hun er en Guds profet rett til å manipulere synene og fjerne ting fra disse? Ellen White hevder selv at synene hennes var fra Gud, og Adventistsamfunnet hevder at de er inspirert på samme måten som tilfellet var med Bibelens profeter. Har da Ellen White rett til å fjerne ting hun så i disse synene? Ellen White har gjort det ingen andre profeter har gjort før henne. Johannes fikk klar beskjed: Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok (Åp 22,19). Dette er rene ord for pengene. En profet har ingen som helst rett til å fjerne et eneste ord fra det Gud viste dem i syner. Ellen White fjernet stoff fra sine syner, da det etter hvert ble klart at det ikke stemte, og likevel hevder hun at synene hennes var fra Gud. I så fall kommer hun under trusselen i Åp. 22,19. En rimeligere forklaring er at synene ikke var fra Gud, da de inneholdt villfarelser. I så fall lyver Ellen White og Adventistsamfunnet om hennes syner.

Og uansett lyver forordet i Early Writings, med Ellen Whites godkjennelse, da det var hun som overvåket det hele.

Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste (Det niende bud i Guds lov, 2 Mos 20,16).bf12eb59-6d72-40ec-a8b4-47237e30b591

Feilslåtte syner

I 1856 gjengir Ellen White et syn hun hadde fått om noen personer hun kjente, og som var samlet til et møte:

Det ble vist meg den gruppen som var samlet ved konferensen. Engelen sa: 'Noen skal bli føde for ormer, noen vil falle under de syv siste plager, mens andre igjen vil leve til Jesus kommer og bli forvandlet. Alvorlige ord var disse som engelen talte

(Testimonies, bd. 1, s. 132 (1856). Uthevelser tilføyd. Også gjengitt i Spiritual Gifts, bd. 2, s. 208 (1860) og bind 4b (1864)).

Dette er nå 143 år siden, og alle som var i denne gruppen er forlengst blitt føde for ormer. Verken de syv siste plager eller Jesu gjenkomst skjedde i deres levetid. Den ledsagende engel, den unge mannen forutsa med andre ord noe som beviselig slo feil. Dette var enda et falskt syn av Ellen White, og den unge mannen må også finne seg i noen prøvende spørsmål.

Enkelte av de 67 personene som var til stede under dette møtet hadde sterk tro på at de ville leve til Jesus kom. Troen var så sterk at navnene på alle de tilstedeværenede ble skrevet ned, til stor forargelse for Ellen White!

I 1862 profeterte hun at England ville erklære krig mot De forente stater under den amerikanske borgerkrigen:

Det ble vist meg. . . .Engelen sa: . . .Når England erklærer krig [mot nord, under borgerkrigen], vil alle nasjoner tjene sine egne interesser, og det vil bli alminnelig krig og forvirring. Følgene vil bli at dette landet [USA] blir. . .ydmyket i støvet (Testimonies, bd. 1, s. 258-259. Uthevelser tilføyd).

Profetien slo feil. England erklærte ikke krig, og USA ble ikke ydmyket i støvet. Igjen er vi nødt til å stille den unge mannen noen prøvende spørsmål.

EGW profeterte også -- ifølge syn fra himmelen -- at det gamle Jerusalem aldri ville bli bygd opp:

Deretter ble jeg vist noen som befant seg i den store villfarelse at det var deres plikt å dra til det gamle Jerusalem, og at de hadde et arbeid å utføre der før Herren kommer. . . .Jeg så at Satan til de grader hadde forført enkelte i denne saken. . . .Jeg så også at det gamle Jerusalem aldri ville bli gjenoppbygd, og at Satan gjorde sitt ytterste for å lede tankene til Guds barn inn på disse tingene nå, i denne innhøstningstiden (Early Writings, s. 75. Uthevelser tilføyd).

Også denne profetien slo feil. Etter at staten Israel ble proklamert i 1948, er Jerusalem blitt både gjenoppbygd og modernisert.

I tillegg er denne uttalelsen i strid med Bibelen, som sier: Se, dager kommer, sier Herren, da byen [Jerusalem] skal bygges for Herren, fra Hananels tårn like til Hjørneporten (Jer 31,38).

Denne tiden refererer ikke til dagens Jerusalem. Tiden i Jer. 31 er ennå ikke kommet, men vil ganske sikkert komme. Bibelen slår ikke feil.

Oppfylte profetier

Adventister hevder at Ellen Whites profetier er gått i oppfyllelse, og at mange av dem går i oppfyllelse i disse dager. Det er spesielt det som står i boken Mot historiens klimaks man hevder går i oppfyllelse, så som pavemaktens innflytelse etc.

Dette er det mange andre kristne trossamfunn som også hevder, uten at de har noen tilknytning til Ellen White. Deres observasjoner er basert på et studium av Guds ord og det som skjer i tiden. Uttalelsene hennes om bl.a. pavemakten er farget av datidens syn på paven i Rom og Den romersk-katolske kirke. Vi skal senere se hvordan boken Mot historiens klimaks ble til, og at den i hovedsak er hentet fra andre forfattere. At man tilskriver Ellen White æren for at profetier går i oppfyllelse er derfor sterkt overdrevet. Andre har også forutsagt det Ellen White får æren for.

Ellen Whites forutsigelser i de siste kapitlene i Historiens Klimaks er ikke så mye forutsigelser som de er tolkninger av endetidsbegivenheter hun regnet som uoppfylte. Uriah Smith hadde også skrevet det samme i sin bok Daniel og Åpenbaringen. Ellen White profeterte i høy grad det Smith og andre hadde tolket før henne.

I boken Selected Messages, bd. 2, s. 77-78 sier Ellen White om andre som hevdet å ha syner på den tiden (1890):

Det hele var en farse, et bedrag. Likevel gikk mange av de tingene de forutsa, i oppfyllelse. Det ble spurt meg hvordan dette kunne ha seg hvis synene alle var falske. Jeg fortalte dem at det var Satans hensikt å blande sannhet med villfarelse, og at han gjennom disse forføreriske knepene kunne ødelegge virkningen av Guds sanne verk. Fra den tid opphørte alle deres mange syner (Uthevelser tilføyd).

Og med Guds sanne verk mente Ellen White seg selv og sine egne syner. Her setter hun seg i dommersetet og avsier en knusende dom over alle og enhver som har drømmer og syner: de er alle av Satan. Bare hennes egne syner er ekte. Vi setter oss ikke til doms over de andres syner og åpenbaringer, men det er altfor tydelig at Ellen White ikke tålte rivalinner eller rivaler i sin virksomhet. Hun ønsket å ha full monopol på syner, drømmer og åpenbaringer.

Vi skal likevel merke oss følgende: Hun sier at mange ting som disse andre hadde forutsagt, gikk i oppfyllelse. I så fall var disse andre til tider mer nøyaktige i sine forutsigelser enn Herrens budbringer selv hadde vært. Hvis de personer Ellen White stemplet som falske profeter gjorde en like god jobb som hun selv, er dette noe tenkende adventister bør bite seg merke i.

Ellen White sier videre:

De som drister seg til å forkynne tidspunkt [for Jesu komme], behager sjelefienden, for de fremmer vantro i stedet for kristendom. De kommer med skriftsteder, og ved falske tolkninger legger de fram en kjede av argumenter som tilsynelatende støtter deres syn. Men deres fiasko viser at de er falske profeter (Testimonies, bd. 4, s. 307. Uthevelser tilføyd).

I kapitlet om den lukkede dør ble det gjengitt et vitnesbyrd av Lucinda Burdick. Hun sa bl.a.:

I løpet av året 1845 møtte jeg Miss Ellen Harmon flere ganger hjemme hos min onkel i syd Windham, Maine. Det første av disse møtene var i mai, da jeg hørte henne erklære at Gud hadde åpenbart for henne at Jesus Kristus ville komme til vår jord i juni, neste måned. Under høyonna møtte jeg henne igjen sammen med James White på samme sted og hørte min onkel spørre henne hvorfor Herren ikke kom i juni, slik hun hadde sett i synet. Hun svarte at hun var blitt fortalt i Kanaans språk, som hun ikke forsto, men at hun etterpå var kommet til den forståelse at Kristus ville komme i september, ved den andre gras-veksten i stedet for den første (Uthevelser tilføyd).

Her erklærte Ellen White at Jesus ville komme, først i juni 1845, men da det slo feil, rettet hun det til september samme år. Dette var på den tiden da hun var oppslukt i villfarelsene rundt den lukkede dør. Alt dette slo grundig feil, og Ellen White feller dom over seg selv med uttalelsen fra Testimonies som ble gjengitt ovenfor: Men deres fiasko viser at de er falske profeter.

Når Ellen White hevdet å se i syner ting som ikke var riktige, var da synene fra Gud?

Når det ord profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt. Det er et ord som profeten i overmot har dristet seg til å tale, og du skal ikke være redd ham

(5 Mos 18,22).

4. Den lukkede dør

Gjennom flere år trodde både Ellen White, hennes mann og mange av de andre adventistpionerene at nådens dør ble lukket for verden den 22. oktober 1844, og at det etter den tid ikke lenger var nåde å få for de ugudelige. Ellen White hevdet å ha hatt syner fra Gud som bekreftet dette.

Dette var den såkalte lukkede dør. I hele syv år virket de første adventister utelukkende innenfor sin egen snevre krets. Det finnes ingen dokumentasjon på at de virket for en eneste utenforstående i denne lange tiden. Det hadde ingen hensikt, mente de, fordi nådetiden for verden var forbi.

I begynnelsen av 1850-årene begynte det imidlertid å knirke i den lukkede dør, og Ellen og James White gløttet på døren for andre personer, først for barna til pionerene, deretter for enkelte andre som ønsket å slutte seg til adventfolket, og til slutt for resten av verden. Den lukkede dør var omsider åpnet, men episoden hadde skapt problemer, ikke minst for Ellen White, da det var hennes syner som hadde stadfestet denne villfarelsen. Hva skulle man nå gjøre med synene hennes som bekreftet den lukkede dør, og som var nedskrevet bl.a i A Word to the Little Flock (1847) og Present Truth fra 1849-1850?

Disse tidlige skriftene dannet bl.a grunnlag for senere bøker, og løsningen var ganske enkelt å redigere bort -- fjerne -- alle uttalelser om den lukkede dør. De måtte for all del ikke forekomme i bøker som Early Writings, som var bygd på stoff fra disse tidligere skriftene der den lukkede dør florerte. Denne pinlige saken måtte glemmes hurtigst mulig. Det var jo åpenbart at nådens dør ikke ble lukket i 1844, og at det hele var en stor villfarelse. Men hva med synene til EGW som bekreftet den lukkede dør i 1844? Var senere syner fra Gud, var også de tidlige synene om den lukkede dør fra Gud.

Ellen White kunne ikke godt gjøre retrett og si: Jeg tok feil. Disse synene fortalte ikke sannheten. Da ville man si: Men da var jo synene dine ikke fra Gud. Det ville gå på stolthet og troverdighet løs.

Derfor var det enklest å redigere bort alle tvilsomme uttalelser og la det hele forsvinne stille og rolig i glemselens hav.

Vi skal se litt på noen vitnesbyrd fra forskjellige personer på den tiden.

Vi har utført vårt arbeid med å advare syndere og prøve å vekke en formell kirke. Gud i sitt forsyn har lukket døren. Vi kan bare formane hverandre til å være tålmodige (William Miller i Advent Herald, 11. desember 1844. Uthevelser tilføyd).

I desember 1844 fikk Ellen G. Harmon (White) sitt første syn, som bl.a. støttet teorien om den lukkede dør. Dette synet ble imidlertid ikke utgitt på trykk før i begynnelsen av 1846. Her forteller Ellen G. Harmon, idet hun beskriver den smale stien de vandret på mot himmelen. De ugudelige gikk det verre med:

Lyset bak dem sloknet, og de befant seg i totalt mørke. De snublet og falt fra stien og ned på den mørke, ugudelige verden under dem. Det var like umulig for dem å komme opp på stien igjen som hele den ugudelige verden Gud hadde forkastet (A Word to the Little Flock (1847), s. 14. Early Writings (1882), s. 15, der setningen Det var like umulig for dem å komme opp på stien igjen som hele den ugudelige verden Gud hadde forkastet, er fjernet. Uthevelser tilføyd).

Dette var det første synet. Senere fikk EGW flere syner som støttet den samme oppfatningen.

En av dem som var vitne til slike syner i sitt hjem, var John Megquier:

Vi kjenner godt hvordan Ellen White, visjonæren, holdt på mens hun var her i Maine. Noen av de første synene hun hadde var i mitt hus i Poland [Maine], Hun sa at Gud hadde fortalt henne i et syn at nådens dør var lukket, og at det ikke var mer nåde for verden, og hun fortsatte med å fortelle hvem som hadde (blod)flekker på klærne, og de flekkene kom fordi man tvilte på synene hennes -- om de stammet fra Herren eller ikke. Og så ville hun fortelle dem hva de skulle gjøre, eller hvilke plikter de måtte utføre for igjen å oppnå Guds velbehag. Da ville Gud vise henne i et syn hvem som som gikk fortapt, og hvem som ble frelst på de forskjellige stedene i staten -- alt etter som de godtok eller forkastet synene hennes (John Megquier, sitert i Miles Grant: An Examination of Mrs. Ellen White's Visions (1877). Uthevelser tilføyd).

Dette forteller ikke Bibelen noe om. Guds ord sier ikke noe sted at mennesker går fortapt eller blir frelst på grunnlag av Ellen Whites syner.

Lucinda Burdick kjente Ellen White svært godt. Hun hadde ved flere anledninger holdt EGWs hode i fanget mens hun hadde syner. Lucinda Burdick skrev følgende i to forskjellige skrifter:

Jeg ble kjent med James White og Ellen Harmon (nå fru White) tidlig på året 1845. . . .Ellen hadde såkalte syner. Hun fortalte at Gud hadde vist henne i syner at Jesus Kristus reiste seg på den tiende dagen i den syvende måned 1844, lukket nådens dør og hadde for alltid forlatt nådens trone. Hele verden var dømt og fortapt, og ingen syndere kunne mer bli frelst (The True Sabbath, s. 72. Uthevelser tilføyd).

Ellen hadde såkalte syner; hun sa at Gud hadde vist henne i syner at Jesus Kristus hadde reist seg den tiende dagen i den syvende måned i 1844 og lukket nådens dør; at han for alltid hadde forlatt nådens trone, at hele verden var dømt og forlatt, og at syndere aldri mer kunne bli frelst. . . .Hvis de synene hun nå har er fra Gud, var også de første synene fra Gud. Og hvis de første synene var fra Gud, ble nådens dør lukket i 1844, og ve de stakkars syndere på denne siden av årstallet. Vi vet at Gud ikke lyver, og jeg vet at enkelte av synene løy. Gud motsier ikke seg selv, og synene hennes har vært selvmotsigende. Jeg er blitt fortalt at enkelte benekter på det sterkeste at hun hadde syner som gikk ut på at nådedøren ble lukket, men det er tusener av vitner som vet at en svartere løgn er aldri blitt laget, og jeg hører til dem (Lucinda Burdick i The World Crisis, 1874. Uthevelser tilføyd).

I 1908 gjentok Lucinda Burdick på nytt det hun tidligere hadde sagt, denne gangen bekreftet av Notarius Publicus:

Første gangen jeg hørte om Miss Ellen G. Harmon (senere fru Ellen White), var tidlig på vinteren (januar/februar) 1845, da min onkel Josiah Little kom til min fars hus og meldte at han hadde sett en viss Ellen Harmon mens hun hadde et syn hun hevdet var fra Gud. Hun sa at hun erklærte at Gud hadde åpenbart for henne at nådens dør var lukket for evig, og at det ikke var mer frelse å finne for syndere.

Dette gjorde meg svært urolig, da jeg ikke var døpt, og mitt unge hjerte ble svært urolig over min frelse hvis nådens dør var lukket.

Høsten 1845 besøkte jeg igjen min onkel Josiah Little i syd Windham, Maine. En fredag kveld kom en gruppe på seks personer til min onkels hus for å være over helgen. Blant dem var James White og Ellen Harmon.

Den natten delte jeg rom med Miss Mary E. Bodge og Miss Harmon. Ellen snakket mye om synene sine, og jeg uttrykte ønske om å se et. Neste morgen (søndag), der jeg og andre var til stede, refset Miss Bodge James White offentlig for å reise rundt med Ellen Harmon, og anklaget ham for å bringe skam og skandale over Kristi sak ved å gå fram på en slik måte. Han forsvarte det ved å hevde at det var hans plikt å frakte henne rundt så hun kunne fortelle om synene sine. Han ble sint og tilbakeviste Miss Bodges irettesettelser, og benektet at han overhodet tenkte på å gifte seg med 'den lille krøplingen', som var nøyaktig ordene hans mens han pekte på henne der hun satt i en stol. . . .

Like etter at kveldsandakten var over, gikk Mary E. Bodge, Ellen G. Harmon og jeg til en lund for å holde bønn. Mens jeg holdt på å be, ble plutselig Ellen Harmon liggende stiv og utstrakt på bakken. Miss Bodge sendte øyeblikkelig bud på James White, som hun sa var den eneste som kunne snakke med henne mens hun hadde disse anfallene. Han og mange andre skyndte seg til stedet og begynte å stille henne mange forskjellige spørsmål. . . .I løpet av denne trance-tilstanden hørte jeg Ellen G. Harmon erklære at Jesus Kristus hadde reist seg fra nådens trone og var gått inn i Det aller-helligste i himmelen; at nådens dør var lukket for evig, og at verden var hjelpeløst fortapt. Hun erklærte også at djevelen hadde tatt nådens trone i besittelse og bedro folk som ba om Den Hellige Ånd ved å kaste på dem forskjellige stimulerende erfaringer de trodde var Den Hellige Ånds kraft. Alt dette gjentok hun flere ganger.

Denne trance-tilstanden varte mer enn en time, og enkelte begynte å antyde at duggen som begynte å komme ville gjøre dem forkjølet. White sa: 'Jeg tror det nå er Herrens vilje å bringe henne ut av synet', og øyeblikkelig reiste hun seg opp og var helt normal (Lucinda Burdick, 26. september 1908. Uthevelser tilføyd).

Otis Nichols trodde på Ellen Whites syner, og var også vitne til flere av dem. Han skrev:

Hennes budskap. . . .oppmuntret dem til holde fast på troen og den syvende måneds bevegelse; at vårt arbeid for de nominelle kirkesamfunnene og verden var avsluttet, og det som nå gjensto å gjøre, var for troens husholdning (Otis Nichols til William Miller, 20. april 1846. Uthevelser tilføyd).

Gilbert Cranmer var en annen av pionerene som hevdet det samme:

Læren om 'den lukkede dør' utgjorde en del av menighetens lære, dvs. fru White hadde sett i et syn at frelsens tid for syndere var forbi, og de som trodde helt og fullt at synene hennes var fra Gud, godtok også denne læren (Gilbert Cranmer, 1858. Sitert i R. Coulter: The Story of the Church of God, s. 12-13. Uthevelser tilføyd).

Også Owen R.L. Crosier, som var opphavsmannen til adventistenes helligdomslære, bekrefter dette:

Jeg holdt den syvende dag nesten et helt år, rundt 1848. I 1846 redegjorde jeg for ideen om helligdommen i en artikkel i et ekstranummer av the Day Star, Cincinnati, Ohio. Hensikten med denne artikkelen var å støtte teorien om at nådens dør var lukket, en teori både jeg og nesten alle adventister som hadde adoptert William Millers syn, holdt fast på fra 1844 til 1848. Ja, jeg vet at Ellen G. Harmon -- nå fru White -- trodde på teorien om den lukkede dør på den tiden (O.R.L. Crosier til D.M. Canright, 1. desember 1887. Uthevelser tilføyd).

Israel Dammon forteller:

Vi var tidligere bekjent med herr og fru White, og en tid hadde vi tiltro til synene hennes, men i mange år har vi ikke lenger hatt det. Da vi så at de var i strid med hverandre, forkastet vi dem helt og fullt, og vendte oss til Guds ord.

Det er nå gått tyve år siden vi var assosiert med fru White, men vi husker svært godt at hennes første syner, eller syn, ble gjenfortalt både av henne selv og av andre (spesielt fru W) i forbindelse med forkynnelsen av den lukkede dør, og at synene var for å bekrefte denne lære. Mens hun var under denne innflytelse, og forkynte synene sine, så hun i et syn at brødrene N.G. Reed og I. Damman var i Guds rike, der de var kronet og udødeliggjort. Men etter det, så hun dem evig fortapt. Hvordan kan begge deler være sant? Jeg tror at det ene var like riktig som det andre, og at Gud aldri fortalte henne noe slikt (Israel Dammon, sitert i An Examination of Mrs. Ellen White's Visions (av Miles Grant, 1877). Uthevelser tilføyd).

Pastor Isaac C. Wellcome forteller:

Jeg var ofte på møter med Ellen G. Harmon og James White i 1844 og 1845. Flere ganger fanget jeg henne idet hun falt i gulvet -- til tider da hun svimte av i et syn. Jeg har hørt henne gjengi synene sine om disse datoene. Flere av dem ble utgitt i form av ark [han refererer trolig til den tidlige folder To the Little Remnant Scattered Abroad] der det gikk fram at alle som ikke tok imot 1844-bevegelsen -- at Kristus hadde forlatt nådens trone og at alle var blitt beseglet, og ingen andre kunne omvende seg. Både hun og James forkynte dette ett eller to år (sitert i Adventist Currents, Vol. 3, nr. 1, 1988. Uthevelser tilføyd).

I 1980 ble det oppdaget et brev fra Ellen White til Joseph Bates. Deler av dette brevet var frigitt tidligere av the White Estate, men resten var hemmeligholdt av åpenbare grunner. Hele det møtet som beskrives i brevet bærer preg av fanatisme:

Mens jeg var i Exeter, Maine, i et møte med Israel Dammon, James og mange andre, trodde mange av dem ikke på den lukkede dør. Jeg led meget ved begynnelsen av møtet. Vantroen var overalt. Det var en søster der som ble kalt svært åndelig. Hun hadde reist rundt og vært en mektig forkynner mesteparten av de siste tyve årene. Hun hadde virkelig vært en mor i Israel. Men det hadde oppstått splid i spørsmålet om den lukkede dør. Hun nøt stor sympati, men men kunne ikke tro at døren var lukket (jeg kjente ikke til disse meningsforskjellene). Str. Durben reiste seg for å tale. Jeg var svært lei meg. Til slutt var jeg i sterk sjelekval, og mens hun talte, falt jeg fra stolen og ned på gulvet. Det var da jeg hadde et syn der jeg så Jesus reiste seg fra nådens trone og gikk til Det Aller-helligste som brudgom for å motta kongeriket. De var alle interessert i synet. De sa alle at det var helt nytt for dem. Herren virket med mektig kraft for å prege sannheten inn i hjertene deres. Str. Durben kjente godt til Herrens kraft, for hun hadde selv følt den mange ganger. Kort etter at jeg falt, ble også hun slått i gulvet mens hun ropte til Gud at han måtte være henne nådig. Da jeg kom ut av synet, ble jeg hilst ved at Str. Durben sang og ropte med høy røst. De fleste godtok synet og ble stadfestet i troen på den lukkede dør (Ellen White til Joseph Bates, 13. juli 1847. Brev 3, 1847. Uthevelser tilføyd. For en nærmere beskrivelse av møtene med Israel Dammon, se kap. 2).

Her går det meget klart fram at EGW fikk et syn for å stadfeste de tilstedeværende -- inklusive Israel Dammon, som vi har hørt om før -- i troen på en villfarelse: at nådens dør ble lukket for verden den 22. oktober 1844. Var disse synene fra Gud? Noen vil kanskje si: Ellen White misforsto synet, og meddelte denne misforståelsen til de andre. Hun så at Jesus reiste seg fra nådens trone og gikk inn i Det Aller-helligste. Derfor trodde hun også at nådetiden var forbi. Bortsett fra at Bibelen ikke sier noe om at Jesus gikk inn i Det Aller-helligste i 1844, var hensikten med flere av synene å stadfeste den lukkede dør og føre andre inn i villfarelsen. Dette er ikke fruktene av et ekte, himmelsk syn fra Gud. Det reviderte synet på den lukkede dør finner man i boken Early Writings, der de tidlige synene er revidert. At synene er revidert, kaster et merkelig lys over dem: Syner fra Gud trenger ingen revisjon og utelatelser.

Lignende uttalelser om den lukkede dør finner man i andre brev:

Den første sabbaten vi tilbrakte i Topsham [24. mars], var en interessant tid. . . .Ånden kom over meg, og jeg ble rykket bort i et syn. Jeg så mange viktige ting. Enkelte av disse vil jeg fortelle om før jeg avslutter dette brevet. Jeg så at Bror Stowell fra Paris [Maine] vaklet i troen på den lukkede dør. Jeg følte at jeg måtte besøke dem. . . .Vi hadde frie, kraftige møter sammen med dem. Gud ga meg to syner mens jeg var der, til stor trøst og styrke for brødrene og søstrene. Bror Stowell ble stadfestet i troen på den lukkede dør og all den nærværende sannhet han hadde tvilt på (Brev 5, 1849, EGW til Br. og Str, Hastings, 24.-30. mars 1849. Uthevelser tilføyd).

Også her, i 1849, fikk Ellen White syner som gikk ut på å stadfeste andre i troen på at nådens dør var lukket.

Ellen Whites artikler i The Present Truth fra 1849-1850 er fulle av hentydninger til den lukkede dør. Her er et eksempel, hvor EGW faktisk plasserer denne villfarelsen som en sentral del av menighetens lære:

Der ble det vist meg at Guds bud og Jesu Kristi vitnesbyrd som hadde med den lukkede dør å gjøre, ikke kunne skilles. . . . Min ledsagende engel ba meg å speide etter syndernes sjelekvaler som tidligere, men jeg kunne ikke se det, for tiden for deres frelse er forbi (Present Truth, august 1849. Uthevelser tilføyd).

I 1847 utga James White heftet A Word to the Little Flock. Her finner vi noen av EGWs tidligste syner -- uredigert. Hun ser bl.a. adventfolket gå på en smal sti mot himmelen. Enkelte falt av stien, og hun sier:

Det var like umulig for dem å komme opp på stien igjen og gå mot Staden som hele den ugudelige verden som Gud har forkastet (s. 14. Uthevelser tilføyd).

Den siste setningen ble behendig redigert bort da dette synet ble gjengitt i boken Early Writings i 1882.

I det såkalte Camden-synet fra 1851, finner vi igjen den lukkede dør, og i tillegg så Ellen White hvordan vi skulle tolke Jesu ord om å elske vår neste:

Da så jeg Jesus be for sine fiender, men at det ikke bør lede oss til å be for den ugudelige verden som Gud har forkastet. Da han ba for sine fiender, var det håp for dem, og de kunne ha nytte og bli frelst ved hans bønner. Også mens han var en midler i den ytre avdeling for hele verden, men nå er hans Ånd og sympati trukket tilbake fra verden, og vår sympati må være med Jesus og trekkes vekk fra de ugudelige. Jeg så at de ugudelige ikke hadde noen nytte av bønnene våre nå. Da så jeg mht. å elske vår neste. Jeg så at Skriften ikke mente at vi skulle elske de ugudelige, som Gud har forkastet, men han mente vår neste i husholdningen, og at det ikke strakk seg utenfor husholdningen. Men vår neste, som vi skulle elske, var de som elsker Gud og tjener ham (Camden-synet, 29. juni 1851. Uthevelser tilføyd).

Ikke til å undres over at dette synet blir regnet som tvilsomt av personer som ønsker å skjule de lite flatterende deler av adventismens historie. Men synet lanserer de samme ideer som de andre synene hennes fra den lukkede dør-perioden.

I juni 1865 -- fjorten år etter at den lukkede dør var åpnet på vidt gap -- var det et privat møte mellom James White og hans kone, og B.F. Snook. Emnet gjaldt Camden-synet. James og Ellen White innrømmet da at det var ekte, men prøvde å bortforklare det med at det bare hadde begrenset anvendelse. På vinteren 1865 hevdet de at det bare var delvis ekte, og i 1867 hevdet de bestemt at synet ikke var ekte (H.E. Carver: The Claims of Mrs E.G. White). Dette var den vanlige prosedyren med å redigere bort alle tidligere uttalelser i syner og skrifter som hadde med den lukkede dør å gjøre.

The White Estate hevder at dette synet er tvilsomt, men både J.N. Andrews og Uriah Smith gikk god for dets ekthet. Det er i hvert fall i full harmoni med hva EGW og andre pionerer trodde på den tiden.

Oktober 1851

I 1850 utga Joseph Bates traktaten The Typical and Anti-typical Sanctuary, der han hevdet at Jesu forsoning i himmelen ville vare i syv år fra oktober 1844, og følgelig ville ende i oktober 1851 -- og kulminere med Jesu annet komme. De siste seks månedene av disse syv årene, hevdet han, var innsamlingen av de hellige.

Fordi både James og Ellen White hadde stor tiltro til Bates' kunnskaper, og trengte hans innflytelse, godtok de uten videre teoriene hans. Dette blir gjenspeilet i Ellen Whites syner mellom 1850-1851.

I september 1850, ett år før de syv årene var til ende, fikk EGW et syn som gjenspeiler hennes tro på Bates' teori:

Enkelte ser for langt fram etter Herrens komme. Tiden har fortsatt noen få år lenger enn de forventet, derfor tror de at den kan fortsette noen år til. . . .Jeg så at tiden for Jesu opphold i Det Aller-helligste var nesten forbi, og at tiden bare kan vare litt til (Early Writings, s. 58. Uthevelser tilføyd).

Siden de trodde at Jesus gikk inn i Det Aller-helligste i oktober 1844, var det gått seks år da hun fikk dette synet. Det var derfor bare rundt ett år igjen av tiden. Dette er ganske i tråd med teoriene til Joseph Bates, som ble utgitt noen måneder før hun fikk dette synet. Det hun så, var ikke en åpenbaring fra himmelen, men hva hun hadde lært av Joseph Bates.

I et annet syn fra 1850 (27. juni), er hun mer spesifikk:

Min ledsagende engel sa: 'Tiden er omtrent forbi. Bli rede, bli rede, bli rede. . . .Enkelte av oss har hatt tid til å lære sannheten og gå framover skritt for skritt, og for hvert skritt har vi fått styrke til å ta det neste. Men nå er tiden omtrent forbi. . .og det vi har brukt flere år på å lære, blir de nødt til å lære på noen få måneder (Early Writings, s. 64-67. Uthevelser tilføyd).

Det er ganske innlysende at Ellen White var forført av Bates' feilaktige teorier om at tiden var forbi i oktober 1851, og at hun fikk syner som stadfestet disse teoriene.

Det var rundt denne tiden -- i 1849 -- mens de var forført av lukket dør-teorier, at James White begynte å utgi et tidsskrift, The Present Truth, som var krydret av disse villfarelsene.

Omtrent på denne tiden begynte han å utgi et lite tidsskrift ved navn Present Truth. . . .Vi pleide alltid å legge dem fram for Herren og be for dem før vi tok dem til posthuset (Testimonies, bd, 1, s. 88).

Senere, da den lukkede dør var åpnet, måtte disse Present Truth-tidsskriftene fra 1849-1850, som de hadde lagt fram for Gud og bedt for, samt traktaten A Word to the Little Flock fra 1847 glemmes så fort som mulig, da de forkynte grov villfarelse. Noen få måneder før Bates' syv år sluttet i oktober 1851 ble både James og ellen White overbevist om at teoriene var gale og måtte begraves. Nå satt de med to tidligere skrifter som hevdet den lukkede dør, med støtte fra himmelske syner. Hva skulle de gjøre? A Word to the Little Flock og The Present Truth måtte gravlegges snarest mulig.

I september 1851 utga de den lille boken Experience and Views, der de kopierte stoff fra The Present Truth, uten å nevne med et ord hvor de hadde kopiert fra. Alt stoffet om den lukkede dør ble også fjernet.

A Word to the Little Flock fra 1847 og Present Truth-bladene fra 1849-1850 var blitt gravlagt så godt at ikke engang Uriah Smith kjente til Present Truth før 28 år senere, og førstnevnte ikke før i 1868, 17 år senere. Skriftene var blitt skjult så godt at bare få av de ledende brødre kjente til dem, mens resten av menigheten aldri hadde hørt om dem i det hele tatt. Det var viktig å tie om dem, fordi de inneholdt grov vranglære, som ble støttet av Ellen Whites syner. Ingen måtte få vite om dette, av hensyn til Ellen Whites renommé som Guds profet.

Early Writings

Boken Early Writings (Budskaper til menigheten) ble utgitt av Review and Herald i 1882. I Advent Review, 26. desember 1882, skrev Generalkonferensens formann, G.I. Butler:

Fiendene av denne saken, som ikke har spart på noe for å bryte ned troen hos vårt folk på vitnesbyrdene til Guds Ånd, og interessen for skriftene til Søster White, har gjort et så stort nummer som mulig av det faktum at disse tidlige skriftene ikke var tilgjengelige. De har sagt mange ting om at vi har 'holdt tilbake' disse skriftene, som om vi skulle skamme oss over dem. Enkelte har prøvd å gi det inntrykk at det var noe tvilsomt ved dem, noe vi fryktet ville komme fram i lyset, og at vi derfor holdt dem skjult. Disse løgnaktige insinuasjonene har bedratt enkelte som ikke var stadfestet. Men nå opptrer de i sin virkelige skikkelse ved flere tusen eksemplarer av den 'tilbakeholdte boken' våre fiender hevdet vi var så ivrige etter å skjule. De påsto at de var oppsatt på å få tak i disse skriftene for å påvise deres såkalte feil. Nå har de anledningen.

Kort etter at Early Writings ble utgitt, utga A.C. Long en traktat med tittelen Comparison of the Early Writings of Mrs. White with Later Publications. Her skriver han bl.a.:

Fra ovennevnte sitater kan vi slå fast: For det første ble Early Writings av fru White utgitt under hennes overvåkning og med hennes fulle godkjennelse. For det andre inneholder den alle hennes tidlige syner. For det tredje opptrer de som løgnere som hevdet at visse deler av hennes tidlige syner var blitt 'holdt tilbake', siden alle nå er utgitt på nytt (Uthevelser tilføyd).

Vi skal se at det er A.C. Long og G.I. Butler som her opptrer som løgnere -- antakelig av uvitenhet.

Allerede i det første synet, som er gjengitt i Early Writings, er det fjernet fire linjer etter 33 linjer. Etter 72 linjer er det igjen 22 linjer som er fjernet. Litt lenger ned er det fjernet to linjer, og enda lenger ned er det fjernet åtte linjer, og deretter ni linjer. Noe av det som er fjernet hadde med den lukkede dør å gjøre, men også andre ubibelske ting. Originalsynet finner man i A Word to the Little Flock fra 1847.

Camden-synet fra 1851 er fullstendig utelatt fra Early Writings. Dette synet forkynte i sin helhet den lukkede dør. Et syn som ble gjengitt i Present Truth for august 1849 er tatt med i Early Writings, men åtte linjer som hadde med den lukkede dør å gjøre, er fjernet.

I Present Truth for november 1850 er det nesten tre spalter som gjengir et annet av EGWs syner. To hele spalter fra dette synet er ikke tatt med i Early Writings.

G.I. Butlers og A.C. Longs uttalelser om at Early Writings inneholdt alle de tidlige synene, og at ingen ting var fjernet, er derfor helt feilaktige. Dette kan den som har A Word to the Little Flock og Present Truth-bladene fra 1849-1850 selv konstatere ved å sammenligne. Men hvor mange har hørt om disse skriftene, langt mindre har dem i eie? Undertegnede har dem i sitt bibliotek.

Ellen White nekter

I 1874 og senere nektet Ellen White bestemt for at hun hadde hatt syner om noen lukket dør:

Jeg vitner herved i all gudsfrykt om at de anklagene som Miles Grant, fru Burdick og andre har utgitt i the Crisis ikke er sanne. Uttalelsene med hensyn til min handlemåte i 1844 er falske. Etter at tiden gikk forbi i 1844 trodde både jeg og andre av mine brødre og søstre at syndere ikke lenger kunne bli omvendt. Men jeg hadde aldri et syn om at syndere ikke lenger kunne bli frelst. Og jeg føler meg helt fri til å si at ingen har noen gang hørt fra min munn eller penn uttalelser som kan styrke dem i de anklager de har rettet mot meg på dette punktet (Brev 2, 1874. Uthevelser tilføyd).

Her snakker ikke Ellen White sant. Det var nøyaktig det hun hadde skrevet, f. eks. i Word to the Little Flock og Present Truth. Disse uttalelsene var basert på syner:

Der ble det vist meg at Guds bud og Jesu Kristi vitnesbyrd som hadde med den lukkede dør å gjøre, ikke kunne skilles. . . . Min ledsagende engel ba meg å speide etter syndernes sjelekvaler som tidligere, men jeg kunne ikke se det, for tiden for deres frelse er forbi (Present Truth, august 1849. Uthevelser tilføyd). Her sier hun uttrykkelig at syndere ikke lenger kan bli frelst. Ellen White forteller ikke sannheten, og tar himmelen til vitne på dette i sin uttalelse fra 1874.

Gud har vist meg i hellige syner. . . .Det var like umulig for dem å komme opp på stien igjen og gå mot Staden som hele den ugudelige verden som Gud har forkastet (s. 14. Uthevelser tilføyd). Dette var hennes første syn, slik det står i Word to the Little Flock fra 1847. Hvorfor ble setningen om den ugudelige verden som Gud hadde forkastet fjernet fra synet da det ble satt inn i boken Early Writings i 1882? Hvorfor ble alle uttalelser fra EGWs syner som hadde med den lukkede dør å gjøre redigert bort fra hennes skrifter? Vi kan ikke finne noe om dette, vil man si. Nei, men gå til de originale skriftene fra 1846-1850, så vil du finne det der. Hvorfor ble det fjernet i senere skrifter, hvis EGW hadde rent mel i posen? Et syn fra Gud skal ikke manipuleres på denne måten. Når Gud gir syner, skal hans profet gjengi det tydelig, så ikke andre blir ført inn i villfarelser på grunn av synet, og det blir nødvendig å redigere det. Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene, så det er lett å lese det! (Hab 2,2.)

I tillegg har Ellen White en hel skare av vitner mot seg, som alle sier det samme, og sikkert mange flere som ikke er kommet til orde eller blitt spurt. Det er på grunnlag av to eller tre eller flere vitners utsagn at en sak skal stadfestes: Det skal ikke stå bare ett vitne fram mot en mann, når det gjelder noen misgjerning eller noen synd, hva synd det så er han har gjort. Etter to vitners utsagn eller etter tre vitners utsagn skal en sak stå fast (5 Mos 19,15).

Den lukkede dør var en svært pinlig sak for Ellen White og Adventistsamfunnet. Denne saken måtte for enhver pris begraves under seks fot jord. Hennes troverdighet, og hennes syner sto på spill. I slike tilfeller helliget hensikten midlet.

L.L. Howard beretter følgende:

Jeg var i hjemmet til Geo. Barker, i Norridgewock, Maine, i 1869. Der spurte jeg fru Ellen White, mens flere andre pastorer var til stede, om hun noen gang hadde hatt et syn om at nådens dør var lukket? Hun svarte: 'Det har jeg aldri hatt'.

Like etterpå kom Eldste C. Stratton inn i rommet og stilte henne det samme spørsmålet, og fikk det samme svaret. Jeg bekrefter at dette er sant (L.L. Howard, Boston, 28. september 1874. Uthevelser tilføyd).

Vi skal merke oss at Ellen White aldri var villig til å komme med en offentlig avkreftelse av anklagene fra alle disse vitnene -- bare privat, i private brev. Derfor går troverdigheten i favør av vitneskaren.

Det tjener en person til ære når han åpent innrømmer sin feiltakelse etter å ha blitt vist hva som er sannhet. Ellen White gikk aldri til det skritt. Hun var i en lei klemme, da en slik innrømmelse ville stille troverdigheten til synene hennes på en sterk prøve. Hun innrømmet aldri at synene om den lukkede dør var falske, og nektet til og med for at hun hadde hatt slike syner. I stedet tillot hun sin mann og andre å redigere disse synene og fjerne alle jeg så-uttalelsene om den lukkede dør. Hennes bilde og posisjon blant adventister som Herrens profet måtte bevares for enhver pris.

Egentlig stammet ikke ideen om den lukkede dør fra Ellen White. Hun fikk bare syner for å bekrefte det hun allerede kjente til. I desember 1844 utga Joseph Turner og Apollos Hale en traktat der de prøvde å tolke skuffelsen i oktober samme år, og i januar 1845 utga de en traktat ved navn The Advent Mirror, der de proklamerte at døren var lukket, og at det ikke var mer nåde for verden. Dette hadde neppe Turner og Hale fra EGW. Hun hadde sitt første syn i desember 1844, men det ble først offentliggjort på trykk i februar 1846 (The Day Star Extra, februar 1846). Turner og Hale utga sitt Advent Mirror i januar 1845, en snau måned etter at EGW fikk sitt første syn. Joseph Turner var forøvrig en venn av familien White. Han var også en leder av fanatisme, og ble faktisk arrestert i huset til John Megquier i april 1845.

I sitt brev til Joseph Bates (13. juli 1847) skriver Ellen White:

Jeg visste ikke når J. Turner hadde gitt ut skriftet sitt. Jeg visste at han hadde sendt ut et, og at vi hadde det i huset, men jeg visste ikke hva som sto i det, for jeg hadde ikke lest i det. . . .

Tidlig neste morgen sendte Joseph Turner bud etter meg og sa at han hadde det travelt, fordi han måtte til byen om et øyeblikk, men at han ville jeg skulle fortelle ham alt det Gud hadde vist meg i syn. Det var med skjelvende frykt jeg fortalte ham alt. Etter at jeg var ferdig, fortalte han at han hadde sagt det samme forrige kveld. Jeg ble så glad, for jeg trodde at han ville gå imot meg (Uthevelser tilføyd).

Her skal vi merke oss følgende:

1. EGW sier at hun kjente til Joseph Turners skrift, og at de hadde det liggende i huset.

2. Hun nektet for å ha lest det.

3. Joseph Turner kjente ikke til EGWs syn, derfor sendte han bud etter henne for å spørre henne ut om synet.

4. Etter å ha hørt EGW fortelle om synet, sa han at han hadde sagt akkkurat det samme forrige kveld.

5. Ellen White gledet seg da hun fikk høre at Joseph Turner også trodde det samme som henne.

Som vi har sett, beskriver resten av brevet et møte der flere var til stede. Enkelte av de tilstedeværende trodde ikke på den lukkede dør. EGW får da et syn som bekrefter denne teorien, og de fleste av de vantro godtok synet og ble stadfestet i troen på den lukkede dør.

At Ellen White nektet for å ha lest Turners skrift betyr ikke mye i denne sammenhengen. Læren om den lukkede dør i 1844 var grov vranglære, og det syn EGW hadde, som stadfestet de vantro i troen på denne vranglære, var ganske visst ikke av Gud. Joseph Turner hadde proklamert denne vranglæren tidligere. Siden EGW ikke fikk dette synet fra Gud, må hun ha fått ideene annet steds fra. Enten hadde hun likevel lest Turners Advent Mirror, eller så hadde hun hørt andre i huset snakke om det. Hun bekreftet at de hadde skriftet til Turner liggende i huset. Det hevdes også at mormonprofeten Joseph Smith egentlig var den første som forkynte læren om den lukkede dør, og at millerittene lukket den i 1844.

I 1883 prøvde Ellen White å forklare fadesen i 1845-51:

En tid etter skuffelsen i 1844 trodde jeg, sammen med resten av adventfolket, at nådens dør var lukket for verden til evig tid. Dette trodde jeg før det første synet ble gitt meg. Det var det lys Gud ga meg for å rette på feiltakelsen, og ledet oss inn på rett spor (Selected Messages, bd. 1, s. 63. Uthevelser tilføyd).

Her blir igjen Ellen White grepet i usannhet. Vi har sett at det nettopp var det første synet som førte til at EGW trodde på villfarelsen om den lukkede dør fram til 1851. Det er ikke sant at det første synet rettet på feiltakelsen, slik hun hevder. Det var det første synet som forårsaket villfarelsen! Dokumentasjonen for dette er helt klar.

Vi har også sett at flere senere syner stadfestet troen på den lukkede dør. Jfr. brevet til Joseph Bates fra 1847 (ett syn), brev til Br. og Str. Hastings fra 1849 (to syner), samt syner gjengitt i The Present Truth fra 1849-50. Alt dette er nevnt ovenfor. Alle disse synene, som hun fikk etter det første synet, gikk helt klart ut på å stadfeste tvilende sjeler i troen på den lukkede dør. Det er helt på det rene at Ellen White ikke forteller sannheten i sin uttalelse fra 1883. Synene om den lukkede dør var blitt en svært pinlig sak for Ellen White, og for å bevare sin troverdighet gikk hun ikke av veien for å fortelle direkte usannheter. Dette bidrar imidlertid til å svekke hennes troverdighet enda mer.

Et annet spørsmål som dukker opp hvis vi skal godta uttalelsen fra 1883, er dette: Hvis det første synet (desember 1844) rettet på feiltakelsen, som hun hevder, hvorfor fortsatte Ellen White og de første adventister å holde fast på feiltakelsen, dvs. den lukkede dør i hele syv år etter det første synet, fram til 1851? Dette er vel verd å merke seg. I dette spørsmålet er det helt på det rene at Ellen White er i strid med selv og dokumenterte fakta, og ikke forteller sannheten.

I ettertid har Ellen White-apologister prøvd å forklare den lukkede dør-fadesen og Ellen Whites feilslåtte syner om dette fra adventismens barndom ved å omtolke synene om den lukkede dør. Det heter at Ellen White feiltolket disse synene. Hun trodde at det hun så i synet var at nådedøren ble lukket for verden i 1844, mens det i virkeligheten var døren til den første avdeling i den himmelske helligdom som ble lukket, og døren til den annen avdeling som ble åpnet på den tiden. Ellen White misforsto, blir det sagt og skrevet fra Ellen White-apologister. Dette gjør ikke saken bedre, da en ny villfarelse blir lansert for å slå den gamle i hjel. Det står ingen steder i Skriften at døren til den første avdeling ble lukket i 1844 og at Jesus gikk inn i Det Aller-helligste i 1844. Dette er en feiltolkning av Åp. 3,7 og 11,19. Dette synet er bl.a. i strid med Paulus i Hebreerbrevet.

Synene om den lukkede dør var en tabbe som ikke kom fra himmelens Gud, men fra mer eller mindre fanatiske milleritter. Denne tabben fra Ellen Whites side fikk tenkende mennesker i ettertid til å stille prøvende spørsmål ved synene hennes. Men når slike spørsmål ble reist, nektet alltid Ellen White å ha lest eller kjent til skriftlig materiale som hun beviselig enten må ha lest eller hørt andre snakke om. Et annet eksempel på dette er omstendighetene rundt helsereform-synet fra 1863. Mer om dette senere.

5. Kellogg-affæren og panteisme

Dr. John Harvey Kellogg (1852-1943) var i sin tid en av Adventistsamfunnets mest lysende skikkelser. Som leder for Battle Creek-sanatoriet i Michigan, USA, ble han verdenskjent både som lege, kirurg og helsereformator. Han var oppfinneren av cornflakes og lignende frokostblandinger, så vel som protose og andre kjøtterstatninger. I tillegg var han en flittig skribent, som utga over 50 bøker.

I syvendedags-adventistenes offisielle historie er Dr. John Harvey Kellogg også kjent for andre ting av mindre flatterende natur. Han regnes som hovedpersonen bak det såkalte alfa-frafallet rundt århundreskiftet, der han ble anklaget for å spre panteistisk lære via sin bok The Living Temple (1902), en bok som omhandler enkle hygieniske prinsipper, fysiologi og enkel sykdomsbehandling i hjemmet. Det er blitt sagt at panteistisk filosofi gikk som en rød tråd gjennom denne boken, som i dag er omtrent umulig å få tak i. Ellen White skrev en rekke brev og vitnesbyrd med sterke advarsler både mot boken og Kelloggs panteistiske filosofi. Hun skrev bl.a.:

De oppfatninger som kommer til uttrykk i Living Temple med hensyn til Guds personlighet, er blitt mottatt av selv de menn som har lang erfaring i sannheten. . . .At de som vi trodde sto fast i troen ikke klarte å skjelne den besnærende, dødelige innflytelsen til den ondes vitenskap, burde i høy grad bekymre oss. . . .Når disse doktriner blir fulgt til sin logiske konsekvens, feier de over ende hele den kristne husholdning. . . .De gjør de himmelske sannheter virkningsløse og fratar Guds folk deres tidligere erfaring, og gir dem i stedet en falsk vitenskap (Special Testimonies, Series B, nr. 7, s. 37).

I boken Living Temple blir de dødelige villfarelsers alfa presentert. Omega vil komme etter og vil bli mottatt av dem som ikke er villige til å gi akt på de advarsler Gud har gitt. . . .Living Temple inneholder disse teorienes alfa. Jeg visste at Omega ville følge om ikke så lenge, og jeg skalv for vårt folk (Special Testimonies, Series B, nr. 2, s. 50, 53).

De som er interessert, kan lese mer om dette i Selected Messages, bd. 1, s. 193-200. Dette er Ellen Whites og Adventistsamfunnets framstilling av saken.

Kellogg ble også anklaget for å ville tilrane seg kontrollen over en rekke av Adventistsamfunnets helseinstitusjoner. Her er Adventistsamfunnets offisielle versjon i et nøtteskall av Kellogg-frafallet:

Kort etter århundreskiftet kom Dr. Kellogg i konflikt med lederne i Generalkonferensen på grunn av sine forsøk på å tilrane seg kontrollen over alle de av Adventistsamfunnets helseinstitusjoner han hadde vært tilknyttet. Til slutt lyktes han i å få kontroll over Battle Creek-sanatoriet, helsekostfabrikken i Battle Creek og helseinstitusjonen i Mexico. Han begynte også å forkynne fremmed lære. Boken hans, The Living Temple, var gjennomsyret med panteistiske prinsipper.

Alt ble gjort for å hjelpe ham til å innse sitt bedrag. Ellen White virket personlig for ham, og han mottok mange budskaper fra henne, men forgjeves. I 1907 ble han fratatt sitt medlemskap i menigheten. Bare noen få nære venner fulgte ham (SDA Bible Commentary, bd. 10: SDA Encyclopedia, s. 723, art. Kellogg, John Harvey. Uthevelser tilføyd).

Så langt Adventistsamfunnets egen versjon av frafallets alfa og Kelloggs ønske om kontroll og diktatur. Som vanlig framstår Generalkonferensen som snill onkel i hvite klær. Det er alltid de andre som framstilles som suspekte, frafalne personer, men merkelig nok får vi aldri høre deres versjon av det Adventistsamfunnet setter på trykk. Er det fordi Generalkonferensen hadde sine svin på skogen som de ikke ønsker almuen skal få kjennskap til, f.eks. fra Dr. Kellogg eller andre impliserte parter, hvis disse fikk komme til orde? Vi skal sammenligne denne offisielle versjonen av frafallets alfa med Dr. Kelloggs beretning om hva som skjedde bak kulissene på den tiden, spesielt i forbindelse med boken The Living Temple.

En annen side

En sak har som kjent to sider, det samme har en mynt. I en rettsstat må ikke bare anklageren komme til orde. Også anklagede må få anledning til å uttale seg til sitt forsvar. Det er uhørt å felle dom uten at anklagede har fått anledning til å uttale seg. Men når det gjelder Kellogg-affæren, har adventister i snart hundre år utelukkende blitt fortalt den ene siden av saken -- Adventistsamfunnets versjon. Slik praksis er vanlig i lukkede, autoritære sekter. Det som nå blir fortalt, er et stykke adventisthistorie som er ukjent for det store flertall adventister, nemlig Dr. John Harvey Kelloggs egen versjon av den panteistiske krise -- og litt til. Dette vil i det minste balansere det bildet vi er blitt hjernevasket med i en menneskealder. Jeg mener bestemt at Dr. Kelloggs versjon av saken i rettferdighetens navn fortjener å bli hørt. Det dukker til stadighet opp bøker og artikler om frafallets alfa og omega, der ensidigheten råder. Med Ellen White som hovedanklager, støttet av himmelske syner, blir anklagede kategorisk dømt uten å ha fått anledning til å uttale seg.

Sannheten var at Ellen White prøvde å herske over Dr. Kellogg på samme måte som hun hersket over så mange andre. Men Kellogg var for sterk for henne, derfor fordømte hun ham og tok himmelen til vitne på dette komplottet mot den gode doktor.

Nå skal vi se hvordan Dr. Kellogg oppfattet Ellen Whites og Generalkonferensens forsøk på å hjelpe ham til å innse sitt bedrag.

Den 7. oktober 1907 kom to brødre fra Generalkonferensen, G.W. Amadon og A.C. Bourdeau, på besøk til Dr. Kellogg i hans hjem i Battle Creek, Michigan. Hensikten med besøket var å intervjue doktoren før han ble utstøtt av menigheten. Dette intervjuet ble ordrett stenografert av J.T. Case og R.V. Ashley. Kellogg ønsket å ha denne overhøringen i skriftlig form, med behørig bekreftelse, da han kjente brødrenes sluhet. Det stenograferte intervjuet ble senere (30. desember 1907 og 7. desember 1954) behørig dokumentert som ekte av Notarius Publicus i Calhoun, Michigan. Hele intervjuet ble gjenfunnet og tørket for støv og spindelvev i 1986 og utgitt av The Omega Historical Research Society. Det kaster lys over en dunkel side av Adventistsamfunnets historie. Fra dette manuskriptet (108 sider), skal vi trekke fram en rekke uttalelser av Dr. John Harvey Kellogg om frafallets alfa, maktovertakelse og Generalkonferensens hjelpsomme hånd. Plasshensyn tillater naturligvis ikke å sitere alt dette stoffet. Det kan bare bli snakk om utvalgte sitater, nok til at man kan danne seg et bilde av hvordan Kellogg selv oppfattet krisen.

Generalkonferensen kom aldri til Kellogg

Alt ble gjort for å hjelpe Kellogg ut av sitt 'bedrag', lyder samfunnets versjon, som vi har lest.

J.H. Kellogg: [1907, flere år etter den panteistiske krise]: Dette er faktisk det første offisielle besøket jeg har hatt av noen som er tilknyttet menigheten i Battle Creek. Det er første gang ledende brødre i menigheten har tatt kontakt med meg for å diskutere mitt forhold til menigheten. . . .

Jeg har i lang tid invitert dem til å komme og snakke ut om sakene, men de kom aldri. . . .I Berrien Springs mottok Br. Daniells [Generalkonferensens formann], Prescott og andre som var fiendtlig innstilt mot meg, et brev fra søster White der de ble bedt om å komme til meg for å rekke ut broderskapets hånd både til meg selv og W[ill K[Keith] Kellogg [bror av John Harvey Kellogg] uten noen betingelser. De kom aldri. De gjorde overhodet aldri noen forsøk på å ta kontakt med meg. I lys av hva Str. White hadde skrevet, tenkte jeg derfor at det kanskje var min plikt å gå til dem, og at jeg burde gjøre det før jeg forlot stedet. Derfor gikk jeg til telefonen og snakket i to timer med disse brødrene -- Br. Butler, Str. Druillard, og andre, der jeg ba dem innstendig om å komme for å snakke ut om sakene. Jeg sa til dem at hvis de bare ville komme, trodde jeg ganske sikkert at alt ville vært oppklart i løpet av en halv times tid, og at vi var villige til å gjøre alle mulige innrømmelser. Men de ville ikke komme. De hadde andre avtaler, sa de. En hadde en avtale her, en annen der. Professor Prescott stakk likevel innom på vei til østkysten, sammen med Br. Evans. Vi snakket litt sammen, og i samtalens løp kom han med flere uttalelser jeg mente var usanne, noe jeg beviste på flekken. Jeg fortalte ham hvordan jeg så på det, og at jeg ikke bare mente det var usant, men at han bevisst fortalte løgner. Det hele var så meningsløst, så absurd at det ikke kunne være sant. . . .Det jeg mener, er å si at han selv var klar over at han ikke fortalte sannheten, og da jeg sa det til ham, ble han ganske målløs -- han kunne ikke komme med noe motsvar. Det dreide seg i første rekke om det jeg blir anklaget for -- da boken Living Temple ble utgitt første gang.

Living Temple

A.C. Bourdeau: Jeg har lest hvert ord i Living Temple, også deler av den, flere ganger.

J.H. Kellogg: Den er nok blitt lest, tror jeg, spesielt deler av den. Da jeg forberedte Living Temple, gjorde jeg det i harmoni med en plan prof. Prescott og jeg selv hadde utarbeidet, og det hele var i harmoni med Str. White. Det gikk ut på å lage en opplysningskampanje for syvendedags-adventister om helsespørsmålet. . . .Denne boken skulle være kampanjens lærebok, derfor gjorde jeg mitt beste for å skrive den i harmoni med den undervisning prof. Prescott ga her ved sanatoriet og i Review. . . .

De synspunktene jeg satte inn i boken, presenterte jeg ved denne konferensen [i 1901]; de ble trykt i de daglige bulletiner fra konferensen, jeg prekte dem ved forskjellige sammenkomster, og det har aldri vært noen dissens fra de ledende brødre om noe av det jeg forkynte. Jeg presenterte også synspunktene mine om Det levende tempel ved et møte i kapellet her ved Battle Creek. . . .Jeg presenterte akkurat de samme synspunktene som jeg kom med i The Living Temple. Str. White leste senere rapporten om hva jeg hadde prekt der, og sa at det var 'helt riktig.' . . .

De synspunktene jeg kom med der, gikk ut på at når et menneske ble sykt, og ble friskt igjen, var det Gud som helbredet ham. Det er bare guddommelig kraft som kan helbrede; helbredelsen av syke er alltid guddommelig helbredelse. Gud kan arbeide raskt, eller han kan arbeide over sikt, men denne helbredende kraft er skapende kraft, og det er ikke annet enn skapende kraft som kan helbrede et sykt menneske. . . .

La meg tilføye at prof. Prescott var en av dem som satt i komiteen som skulle se igjennom boken, så han gjorde det og kom med sine kommentarer i en skriftlig rapport. I denne skriftlige rapporten kritiserte han ikke noe av det han senere uttalte seg negativt om. . . .

Det var seks og en halv maskinskrevne sider, og det var ikke et ord der om det som boken nå blir kritisert for -- ikke i det hele tatt. Jeg har denne rapporten i mine arkiver. Etter at jeg kom tilbake fra Europa, oppdaget jeg at boken var lyst i bann, og den ble nedslaktet fordi jeg ikke ville støtte Generalkonferensens økonomiske politikk. . . .

Da jeg så oppdaget at boken var lyst i bann, og den var klar til trykking, lot jeg trykk-matrisene ligge et helt år mens jeg ventet på utkommet av disse diskusjonene. Og da boken til slutt ble offentlig nedslaktet av Prescott og andre, sendte jeg dem et eksemplar før den ble sendt ut på markedet. Jeg sendte også et eksemplar til Str. White, eller rettere: to eksemplarer -- et til Sarah [McEnterfeer] og et til Str. White. . . .

Deretter ventet jeg til Str. White hadde fått anledning til å lese boken, for å høre hennes kommentarer. Derfor ventet jeg helt til høsten før jeg sendte boken ut på markedet. Og på den tiden, i oktober, noen måneder etter at jeg hadde sendt henne boken, sendte jeg også flere eksemplarer til konferense-formennene og ba dem å lese den igjennom og si hva de mente om den, og om de ønsket å bruke den for å hjelpe oss med å nedbetale sanatoriet, kvitte oss med gjeld, og støtte andre sanatorieprosjekter. Og jeg fikk flere svært positive svar. . . .

Jeg fikk aldri en linje fra Str. White der hun kritiserte boken eller ga meg et hint om at alt ikke var som det burde være med den. Jeg fikk aldri en linje fra henne der hun kom med et eneste hint om at jeg forkynte villfarelse, selv etter at jeg hadde prekt om disse tingene i over femten år. Jeg fikk aldri en linje fra henne om at disse doktrinene var falske. De var flere ganger blitt utgitt i Generalkonferensens bulletiner, og utgitt i minst en av bønneukelesningene, og jeg har aldri fått det minste hint om at noe av dette var galt -- helt til denne artikkelen dukket opp i Review. Jeg hadde sendt boken til henne for at hun skulle komme med sin kommentar, og jeg ventet i seks måneder før jeg sendte den ut på markedet. Likevel fikk jeg aldri noen personlig irettesettelse fra henne, eller noe brev i det hele tatt, og det første som dukket opp om saken, var denne artikkelen i Review.

Jeg så denne artikkelen en dag eller to før den ble trykt i Review. Den ble ikke sendt til meg, men det traff seg slik at jeg var i Washington, og noen av brødrene der hadde et eksemplar av den, og de lot meg lese den. Hadde det ikke vært for det, ville jeg ikke ha sett denne artikkelen i det hele tatt før den kom på trykk i Review. Men hun hadde ikke til hensikt at den skulle komme der. Det vet jeg. Det ble gjort med list. Jeg kjenner personlig til alt dette her. Hun sendte aldri denne artikkelen for at den skulle komme på trykk i Review. Hun bare sendte den som en personlig opplysning til disse brødrene, og den ville heller ikke kommet på trykk i Review, hadde det ikke vært for et listig knep fra Prescotts side. De telegraferte til henne at det var en stor krise, og at artikkelen måtte utgis. De sendte henne et telegram, og hun samtykket.

Men det var ingen stor krise i det hele tatt, det var et bedrag fra ende til annen. Jeg reiste meg foran dette rådsmøtet, og for hele konferensen, og med tårer rennende nedover kinnene sa jeg: 'Jeg aksepterer det som er blitt sagt om disse tingene som et budskap fra Herren, og jeg vil straks trekke boken tilbake fra omsetning.' Jeg forsto ikke alt dette her, men jeg sa: 'Jeg ser at Herren ikke ønsker at denne boken skal omsettes, så jeg vil øyeblikkelig sende et telegram med beskjed om at boken skal trekkes tilbake fra omsetning, pakkes i kasser og stoppes.' Dette gjorde jeg straks. Jeg sendte telegram om at boken skulle pakkes ned i kasser og lagres i skolens kjeller, der de befinner seg nå. Men dette er en ganske annerledes versjon enn den som for tiden sirkulerer om saken. Jeg forteller dere disse tingene fordi jeg vil at dere skal vite om det.

Etter dette møtet gikk jeg til prof. Prescott og spurte ham: 'Professor Prescott, hva er i veien? Hva er det som er problemene?' Jeg hadde en privat samtale med ham, der jeg sa: 'Jeg trodde jeg skrev denne boken i harmoni med hva både du og jeg tror på, og det de fleste andre tror på, og hva jeg har prekt i mange, mange år, og hvis jeg har uttalt meg uheldig på noe som helst punkt, er jeg straks villig til å trekke det tilbake.' Under rådsmøtet som ble holdt høsten før, ba jeg formannen om å oppnevne en komite som kunne revidere boken, og hver gang de fant noe som ikke stemte, kunne de bare fjerne det. Jeg sa: 'Alt som ikke er i harmoni med Bibelen og hva samfunnet står for, vil jeg fjerne fra boken hvis dere bare vil gjøre meg oppmerksom på disse punktene.' Alt dette er stenografert og arkivert. Dere kan finne det der svart på hvitt. Jeg tilbød meg å gjøre dette helt fra begynnelsen, både før boken ble trykt, og etter at den var trykt og sendt til Str. White for hennes anmerkninger -- men fikk aldri et hint om at noe var galt med den.

Og etter at den var trykt og lyst i bann, sa jeg: 'Vel, jeg vil trekke den tilbake fra sirkulasjon og pakke den ned.' . . .Jeg kunne ikke annet enn å føle at den holdning dere hadde mot boken, var del av en kampanje for å tvinge meg i kne og dermed hindre mitt arbeid ved sanatoriet. Jeg kunne ikke annet enn å oppfatte det på den måten. . . .

Så jeg sa: 'Professor Prescott, ta denne boken for deg og revider den. Gå igjennom den fra perm til perm og sett et merke i margen og understrek alt du mener er galt i den, og jeg vil fjerne det. . . .

Professor Prescott svarte: 'Jeg ønsker ikke å drive sensur overfor noen.' 'Vel,' sa jeg, 'jeg ber deg likevel om å gjøre det. Du trenger ikke komme med noen kommentarer. Bare sett et merke i margen ved alt som er galt, og jeg vil fjerne det.' Så han svarte da: 'OK, jeg vil gjøre det.' . . .

Deretter dro jeg opp for å snakke med Br. Haskell, og han sa seg enig i å gjøre det samme. Prof. Magan ble tilbake i Washington, og han fortalte meg etterpå at Prescott likevel ikke ville revidere boken og sende den til meg. Så jeg svarte: 'Men han sa jo at han ville.' 'Vel,' svarte Br. Magan, 'han vil ikke nå, for jeg hørte ham fortelle til Br. Daniells at han skulle revidere boken, og jeg hørte også at Daniells øyeblikkelig svarte: 'Det skal du ikke gjøre!' . . .

Jeg ventet helt fram til søndag, uten at boken kom i retur, og på tirsdag fikk jeg et brev der det sto at han ikke ville revidere boken i det hele tatt. Han ba også om at boken ikke måtte bli trykt. Det neste jeg nå la merke til, var denne artikkelen [fra EGW] i Review. . . .

Etter noen få dager fikk jeg et brev fra Haskell, der han skrev at han ville sende meg noen forslag til endringer. Jeg antar at han sendte noen slike. Deretter skrev jeg til Will [William Clarence White, EGWs yngste sønn] og fortalte Will White hele affæren og sa: 'Mitt forslag er å fjerne fra boken enkelte sider som inneholder de ting det er slik strid om, og å forandre bokens tittel til The Miracle of Life. Jeg vil gjerne vite hva din mor synes om det.' Så jeg skrev et brev til henne, der jeg fortalte at jeg hadde godtatt som et budskap fra Gud det hun hadde skrevet [artikkelen i Review] om boken, og at jeg hadde stoppet salget av den.

Will sendte brev tilbake og skrev at dette syntes å være greit for ham, og tilføyde: 'Jeg skal snakke med mor om det, og hvis du ikke hører noe annet, så er det bare å sette i gang.' Jeg hørte aldri noe annet, så jeg satte i gang. Jeg følte meg aldeles sikker på at hvis jeg fjernet alt det var strid om, så ville de ikke lenger finne noen feil med den. Derfor sendte jeg ut et rundskriv, som jeg fikk gode tilbakemeldinger på. . . .

Når det gjelder prof. Prescott, så er saken følgende: Det ble kjent at han ville revidere boken, men så kom Br. Daniells inn og snakket til ham og ba ham om ikke å gjøre det. Derfor kom han mellom barken og veden. Han måtte gjøre eller si noe, fordi det nå så ut til at disse problemene de selv hadde skapt i den hensikt å tvinge oss til underdanighet overfor dem, var i ferd med å løse seg. Men dette var det siste de ønsket. De ønsket nemlig å fortsette denne affæren til sanatoriet var tvunget i kne, slik at helsevirksomheten var blitt underlagt dem. Det var derfor denne kampanjen mot meg ble planlagt. Br. Daniells fortalte prof. Sutherland følgende etter det første rådsmøtet vi hadde her: 'Vi gjorde et feilgrep da vi angrep teologien i boken.' . . .

Jeg er ingen panteist, og jeg tror heller ikke på panteisme. Dere hørte godt hva jeg sa i Berrien Springs, der jeg sto opp og sa i alles påhør at hvis det var noe i det jeg hadde skrevet om dette spørsmålet, denne såkalte panteismen, så ville jeg trekke det tilbake og fordømme det som villfarelse og løgn. . . .Jeg er slett ingen panteist, og det er dere godt klar over. Hvis jeg var en panteist, ville jeg vært der ute og tilbedt morgensolen. . . .

Hvis jeg er kommet med noen uheldige formuleringer i boken The Living Temple, så er jeg straks villig til å rette på det. Dette har jeg vært hele tiden -- jeg har bare bedt om at det blir vist meg hvor disse tingene står. Men hver gang noen kommer og sier: 'Du sier slik og slik', og jeg ber dem om å vise meg det, så kan de plutselig ikke finne det. Derfor kan jeg heller ikke fjerne det. Jeg kan bare fjerne ting som blir vist meg. Jeg ville at de fra Generalkonferensen, samt konferense-formennene, skulle komme hit til Battle Creek og ta saken opp i sin fulle bredde -- og avgjøre den. Hvis dere vil ha et slikt rådsmøte her, vil vi også bøye oss for rådets avgjørelser, men vi må ta saken opp i sin fulle bredde og gå den etter i sømmene på en åpen måte. Disse brødre påstår at det har foregått lyssky ting her. La dem komme og påvise det. . . .

G.W. Amadon: Det som søster White sendte hit engang. Jeg ønsket at du skulle lese det for deg selv før det ble lest i Tabernaklet. Jeg tenkte med meg selv at, sannelig, sannelig, dette må smelte litt av hvert. Str. White sa om det møtet at det virket som om det ville skje en sønderriving av sjel og ånd, og hun sa at Herren Jesus Kristus kom personlig ned og ville ha tatt deg ved hånden -- både du og din bror Will, og at han ville løftet deg ut i lyset og friheten. Men det skjedde ikke. Uttalelsen din kaster --

Dr. Kellogg: Jeg vil gå videre og fortelle dere litt mer. Og det jeg forteller dere, er sannhet for Guds åsyn. Det var en del brødre som kjente til alt dette. Jeg kjenner til det du sier, og at de to versjonene ikke samstemmer. Jeg kan ikke svare for det på annen måte enn at det var enkelte ting Herren ikke viste Str. White. Men jeg vil fortelle dere noe jeg tror hun ikke har greie på i det hele tatt. Morgenen etter at jeg hadde vært der -- etter at jeg hadde vært der i flere dager -- satt jeg i huset rett overfor det huset W.C. White oppholdt seg, og jeg la merke til at han var utenfor og satt på en stokk eller noe lignende med hodet i hendene. Så jeg sa til meg selv: 'Det virker som Will ikke har det så godt med seg selv.' Og det burde han ha grunn til, for da Prescott prekte på fredagskvelden, holdt han en hel preken mot meg og The Living Temple, der han ikke siterte en eneste linje fra boken. Men han siterte ut fra spiritistbøker, hedenske bøker, panteistiske bøker og teosofiske bøker -- siterte alle disse forferdelige tingene for å skape det inntrykk blant folk at han hele tiden leste ut fra min bok. Dette var forferdelig. Jeg kunne nesten ikke greie det, og det kom til et punkt da jeg var nær ved å rope ut hele tiden.

Det var noen som spurte ham hvilken bok han siterte fra, men det ville han ikke opplyse om. Han bare fortsatte med sine forferdelige eventyr, disse motbydelige hedenske doktrinene og sa: 'Dette er de doktriner som blir forkynt blant oss via den boken som er blitt sirkulert.' Og i College View erklærte han foran hele forsamlingen at vi hadde sirkulert 50 000 eksemplarer av boken. Dette var løgn, og han visste godt at det var løgn da han fortalte forsamlingen det -- om The Living Temple. . . .

Da Br. Evans vendte tilbake, kom han opp til meg og sa: 'Professor Prescott, W.C. White og Daniells har sammensverget seg for å ødelegge deg, og jeg har brev her som beviser det. . . .

Han [W.C. White] er en renkesmed, og han ønsket å få i stand dette angrepet på meg, og brødrene -- Sutherland og andre, kjente til det. De hadde sett dette brevet Str. White hadde gitt til W.C. White -- de hadde fått en kopi av det fra Maggie og andre. I dette brevet hadde Str. White bedt Prescott om ikke å holde denne tiraden mot meg, og heller ikke si noe ufordelaktig om meg, men i stedet for å sende brevet, beholdt W.C. White det i lommen. Derfor kom Prescott den kvelden med denne diabolske tiraden mot meg, der han anklaget meg for alle slags djevelske ting, siterte fra andre bøker og sa: 'Dette er de doktriner Dr. Kellogg forkynner.' Nå var prof. Prescott kommet i en forlegen situasjon. Br. [A.T.] Jones satt der under prekenen og noterte de tingene jeg ble anklaget for. Han noterte ned alt sammen, og neste søndag morgen sto Br. Jones opp klokken seks om morgenen i det samme rommet og leste ut fra Review, fra prof. Prescotts egen penn, hver enkelt av de tingene han anklaget meg for, og han kunne ikke finne noen av dem i The Living Temple. Dette var nå situasjonen han [Prescott] befant seg i. Han måtte nesten rømme til skogs. Ikke så rent få her i byen vet at dette er sant. Br. Jones begynte klokken seks om morgenen, og møtet sluttet ikke før klokken ett. De sløyfet til og med frokosten. Og da Br. Jones var ferdig med å lese fra Review de de tingene prof. Prescott hadde skrevet, og det ble oppdaget at han selv hadde gjort seg skyldig i det han anklaget meg for, og at jeg ikke hadde gjort noe av dette -- da han hadde motbevist Prescott, sank Will White stadig mer sammen. Br. Daniells sa: 'Vel, jeg er målløs. Jeg vet ikke hva jeg skal si.'

Under dette samme møtet reiste jeg meg og sa rett til dem, at jeg hadde ingen planer om å skrive noe i The Living Temple som ikke var i harmoni med hva Str. White hadde skrevet, det som Review utga, og det som var godtatt av samfunnet. Jeg sa til dem: 'Jeg er klar til å gjenkalle disse tingene med det samme, og tilbakekalle alt som ikke er i harmoni med hva Str. White selv nylig har skrevet i Review. Det er akkurat det jeg tror. Hvis det er noe i denne boken som ikke er i harmoni med det, så vil jeg både tilbakekalle og avvise det.' Kunne de bedt meg om noe mer? Str. White hadde bedt disse personene om å komme til meg med broderskapets utstrakte hånd, men de kom ikke. Jeg oppholdt meg der så lenge jeg kunne. Deretter måtte jeg skynde meg tilbake for å utføre noen operasjoner. Denne morgenen så jeg W.C. White der. Jeg visste at Will drev disse slue manipulasjonene. . . .

Bror Evans kom hit frivillig og fortalte meg at Daniells, Prescott og [W.C.] White hadde fått i stand en sammensvergelse, slått seg sammen for å ruinere meg -- noe de ville gjøre hvis de kunne. Og Evans sa: 'Jeg tror nok jeg har brev som kan bevise det.' . . .

Jeg har fått tak i et dokument, en rapport fra et møte som viser hvordan vitnesbyrd blir fabrikert. Det viser hvordan dette skjer. Det blir laget et vitnesbyrd, de får Str. Whites underskrift på det -- og vitnesbyrdet ble laget der og da. . . .

Det var på denne tiden de begynte kampanjen mot oss, for jeg var der sammen med Ed. Men dette ble de ikke klar over før etterpå. Daniells satt der, og det er rapporter om ting som ble fortalt Str. White -- ting som er direkte løgn og oppspinn, Br. Amadon. Og hun kom og tok sitt standpunkt -- fortalte disse menn hva de skulle gjøre. Grunnen til at de kom hit og slaktet ned boken The Living Temple, var kort og godt at de da kunne slippe å skaffe til veie de 200 000 dollar de ellers hadde forpliktet seg til å skaffe. Da de fortalte Str. White alle disse historiene, ba hun dem om ikke å gjøre det. Derfor måtte de klekke ut en plan for å slippe å skaffe disse pengene. Den eneste måten var å lyse boken i bann, og deretter fortalte Daniells til Sutherland at de hadde begått et feilgrep da de fordømte teologien i boken. . . .

Jeg vil gjerne fortelle dere, at da Str. White skrev i sin artikkel at denne boken, The Living Temple, forkynte læren om 'fri kjærlighet', da skrev hun noe som var ærekrenkende, og slett ikke sant. Det er ingen slik lære i The Living Temple. Du har lest boken fra perm til perm, og har du funnet noe slikt der?

A.C. Bourdeau: Jeg tror ikke jeg gjorde det.

Dr. Kellogg: Du kan ikke finne det, og det er ikke noe slikt der. Jeg tror ikke på noen doktrine om fri kjærlighet, og jeg har aldri vært på den siden av gjerdet. Jeg prøver å stå for det som er rent og redelig, og jeg prøver å gjøre min del ved å løfte de riktige bannere her i verden. Disse personene kommer for å prøve å sverte oss på alle mulig måter.

A.C. Bourdeau: Dette er et av de punktene jeg har ønsket å snakke med deg om, nemlig hva som står i boken.

Dr. Kellogg: Jeg vil fortelle deg det. Det vil bare ta et minutt eller så å fortelle alt jeg har å si om det, og det er følgende: Jeg tror på Guds allestedsnærværelse. Hvordan Gud kan være allestedsnærværende, vet jeg ikke. Tror dere på Guds allestedsnærværelse?

A.C. Bourdeau: Det gjør jeg. Allestedsnærværelse, Allmektig og Allvitende.

G.W. Amadon: Til stede som en Hellig Ånd.

Dr. Kellogg: Det er også hva jeg tror.

A.C. Bourdeau: Jeg tror vi er i Guds lignelse så vel i intellekt som i legeme, men på samme tid er Hans kunnskap ubegrenset, mens den er begrenset hos oss. Og Hans kraft er ubegrenset, mens den hos oss er begrenset.

Dr. Kellogg: Visst, visst. Og jeg hører brødrene si når de er på et møte: 'Jeg føler at Guds nærvær er til stede.' Jeg går til laboratoriet, ser i mikroskopet, legger merke til cellene, og hvordan de arbeider, og jeg sier til meg selv: 'Gud er i virksomhet her.' Jeg kan ikke se hvordan Guds Ånd kan skilles fra Hans nærvær. Men jeg mener ikke dermed at 'Herren selv er der.' Hans Ånd er der. Jeg har ingen problemer med det. Det jeg ønsket å forklare i The Living Temple, var at dette arbeidet, denne virksomheten som hele tiden pågår i et menneske, ikke foregår av seg selv som et opptrukket urverk, men at det er Guds Ånd og kraft som utfører arbeidet. Jeg trodde virkelig jeg hadde utelatt den teologiske siden ved dette -- det med treenigheten og det hele. Jeg hadde ikke til hensikt å ta med noe slikt i det hele tatt, og jeg tok meg bryet med å si dette i forordet. Jeg hadde aldri drømt om at noen teologiske spørsmål skulle bringes inn i boken. Jeg ville bare vise at hjertet ikke slår av seg selv, det er Guds kraft som opprettholder hjerteslagene. Str. White skrev en artikkel der hun sa: 'Det er galt å si at Gud selv er i treet.'

Men det var heller ikke det jeg mente å si, det var slett ikke det jeg hadde til hensikt å si -- at Gud selv, Den Allmektige, adskilt fra sin kraft, adskilt fra sin Ånd som et separat vesen -- at Han var i treet. Det var ikke det jeg mente å si. Jeg mente ganske enkelt at Ånden, kraften, Den Allmektiges intelligens viste seg i disse levende skapningene som omgir oss.

G.W. Amadon: Ja, i alt planteliv og i alt dyreliv.

A.C. Bourdeau: I alt.

Dr. Kellogg: Ja visst. Jeg hadde aldri drømt om at det jeg skrev skulle bli tolket på denne måten. Men da jeg oppdaget at det ble tolket slik, sa jeg til meg selv: 'Jeg vil endre på det, jeg vil gjøre alt som står i min makt for å endre på det.' Og som dere vet, ville de ikke la meg få endre på det. . . .

Og hvis dere vi vise meg -- som jeg sa til prof. Prescott: Hvis du vil vise meg hvordan jeg skal endre på dette, så vil jeg gjøre det straks. Men de ønsket ikke å la meg gjøre det. Hvis de gjorde det, ville spillet vært over der og da, hele spillet, hele denne kampanjen som pågikk. Hvis de bare ville vise meg hvordan jeg skulle rette på denne boken så den ikke på noen måte skulle skape det feilaktige inntrykket de sa de fikk av den -- bare vis meg hvordan jeg skal ordne det hele, og jeg vil legge hele min sjel i det. Jeg hadde aldri tenkt å forkynne noe som kunne lede folk på avveier. Så der er de -- bøkene står i kjelleren.

Jeg ba Generalkonferensen om å gjøre det, jeg ba Haskell om å gjøre det, jeg ba Prescott om å gjøre det. Jeg ba dem om å stryke over alt som ifølge dem selv kunne bli misforstått, og at jeg ville fjerne det. Prof. Prescott sa at det hele var så gjennomvevd fra perm til perm, at det ikke lot seg fjerne. Dette var så latterlig og meningsløst, og jeg visste at det ikke var sant. Jeg visste også at han selv var klar over at det ikke var sant, fordi størsteparten av boken går ut på hva man skal spise, hva man skal drikke, hvordan man skal kle seg og hvordan man skal mosjonere -- samt en mengde andre ting som ikke blir berørt av dette spørsmålet i det hele tatt. . . .

Jeg vil ganske enkelt godta det som skjer etter hvert, men jeg vil ikke trekke mitt medlemskap tilbake fra menigheten, eller be om å bli strøket, for det vil stille meg i en lite ønskelig situasjon. Jeg ønsker å stå for sannheten, og jeg har ikke forandret meg. Jeg vil heller ikke gi andre noe påskudd til å hevde slikt. Jeg ønsker at de personer som bare fortsetter med sine løgner, selv skal stå ansvarlige for disse (1907-intervju. Uthevelser tilføyd).

Renkespill og løgnhistorier

Så langt Dr. John Harvey Kellogg om den panteistiske krise, frafallets alfa, ifølge Ellen White. Dette er hans versjon av saken. Vi ser hva som var hans syn på panteisme, og at det hele kan ha berodd på noen misforståelser, og at Kellogg var den første til å ville rette opp slike -- men samfunnets ledelse ville ikke. Det passet ikke inn i deres renkespill. De blåste saken opp til en uhyrlighet, og Ellen White ble både feilinformert og manipulert av sin egen sønn og de andre lederne, i tillegg til at hun fikk syner som støttet ledernes renkespill. Frafallets alfa var kort og godt et bedrag fra ende til annen -- det var ikke noe frafall i det hele tatt.

Som vi har sett tidligere, sendte Ellen White ut vitnesbyrd der hun sa at Dr. Kellogg hadde forkastet vitnesbyrdene på den tiden. Dette stemmer lite med Dr. Kelloggs egne utsagn.

Dette Kellogg-intervjuet forteller hvordan Generalkonferensens ledere spredte de groveste løgnhistorier om Dr. Kellogg, bl.a. at sanatoriet ved Battle Creek egentlig var et bordell, at Dr. Kellogg hentet skjøger fra Vest-India til sanatoriet og forkledte dem som sykepleiersker, og at Dr. Kellogg selv var en kvinneforfører. Vi får vite hvordan Ellen White ble manipulert og feilinformert, hvordan EGW sendte ut falske vitnesbyrd fra Gud mot Kellogg som senere viste seg å være basert på feilopplysninger. Vi får vite hvordan Generalkonferensens ledere beskyldte Kellogg for svindel, og for å ville overta makten, mens det i virkeligheten var anklagerne som var de skyldige.

Hele tiden taler Kellogg varmt og respektfullt om Ellen White som menneske, noe som også står i sterk kontrast til småligheten, renkespillet og løgnhistoriene til de ledende brødre den gangen. Men Ellen White var selv skyldig, med sine falske syner. Hun påberopte seg lys fra himmelen for å delta i et renkespill for å knekke en uskyldig mann.

Det finnes også en rekke manuskripter og brev av A.T. Jones fra den tiden som bekrefter Generalkonferensens renkespill mot Dr. Kellogg.

Skal man danne seg et helhetsbilde av den panteistiske krise, er det viktig at begge parter får uttale seg: både anklageren (Adventistsamfunnet og Ellen White) og den anklagede (John Harvey Kellogg). Vi kjenner Adventistsamfunnets og Ellen Whites framstilling. Den kan vi finne i en rekke utgitte bøker. Den anklagedes versjon er av innlysende grunner blitt fortiet, ingen har noen gang hørt den. Dr. Kellogg er blitt dømt in absentia. Dommen er avsagt på grunnlag av en ensidig framstilling av saken, uten fellende beviser.

Dr. Kellogg ble utsatt for hets og personforfølgelse den gangen (og han var ikke den eneste, A.T. Jones var en annen som på den tiden ble utsatt for renkespill og løgnhistorier fra Generalkonferensens ledere), og vi skylder ham en rettferdig høring. Vi har ikke tatt parti verken for den ene eller den andre. Spørsmålet om hvorvidt Kellogg virkelig var en panteist overlater vi til Gud. Det er han som skal dømme. Det er bare han som kjenner hjertene. Vi har bare prøvd å balansere bildet ved også å la den anklagede part komme til orde.

Den 10. november 1907, 34 dager etter ovennevnte intervju, ble Dr. John Harvey Kellogg kastet ut av menigheten i Battle Creek, uten at den bibelske regel ble fulgt. Han fikk ikke lov å stå fram for menigheten og forsvare seg. Var de ledende brødre redd for hva han ville si? Var de redd for avsløringer? Var de redd for Ellen Whites integritet hvis hennes navn ble trukket inn i denne skitne saken?

I 1974 utga Donald R. McAdams et manuskript der han bl.a. uttaler:

Hele beretningen bak Kelloggs brudd med samfunnet er aldri blitt fortalt, og vil kanskje aldri bli fortalt. Richard Schwartz har gjort det klart at anklagene om at Kellogg var en panteist, bare var toppen av isfjellet, og at det var andre konfliktområder. Men selv om alt materiale var tilgjengelig, vil det bli vanskelig å rekonstruere motivene til de involverte parter. For å si det med ett ord: Jeg tror det dreide seg om makt (s. 11).

Dette skrev McAdams flere år før Kellogg-intervjuet ble gjenfunnet. Når det gjelder Kelloggs brudd med samfunnet, har vi sett at han gjorde det uttrykkelig klart at han ikke aktet å melde seg ut frivillig. Han ble kastet ut uten å få anledning til å forsvare seg i noe menighetsmøte.

M.G. Kellogg

I 1908 skrev Dr. Kelloggs eldste bror, Merritt G. Kellogg, et 33-siders håndskrevet manuskript, der han kommer med sin oppfatning av situasjonen. For ordens skyld vil jeg sitere litt fra dette manuskriptet.

Slik jeg forstår saken, er det flere ting som ligger bak denne forfølgelsen som er blitt ført mot Dr. J.H. Kellogg, og som til slutt kulminerte med at han ble kastet ut av menigheten i Battle Creek. Noen av disse tingene var av mer fjern og tilfeldig natur, mens andre ting var langt mer aktuelle. Jeg vil nevne tre av disse forholdene som klart skiller seg ut fra de andre.

For det første er Dr. Kellogg en mann som W.C. White har fryktet i mange år. Ved flere anledninger har han fortalt meg at han var redd ham -- redd for hans innflytelse og store organisatoriske evner. Han har sagt til meg mer enn én gang: 'Jeg er redd for å møte Dr. Kellogg. Han har en måte å si tingene på som gjør meg målløs.'

For det andre er Dr. Kellogg blitt overlatt til seg selv i sitt strev med å gjenoppbygge sanatoriet. Det er blitt gjort forsøk på å ødelegge hans troverdighet, og Dr. Kellogg bestemte å forære boken sin, The Living Temple, til sanatoriet for at de skulle selge den og bruke midlene av salget til et byggefond. Planen var også å trykke en stor utgave som skulle selges på abonnementsbasis.

Så snart dette ble kjent, satte de som arbeidet imot Dr. Kellogg i gang tiltak for å stoppe boken ved å erklære den som kjettersk. Den virkelige grunnen til at de ønsket å stoppe salget, var at et slikt salg ville legge beslag på mange av kolportørene som var opptatt med å selge både Str. Whites bøker og andre av Adventistsamfunnets bøker. For å stoppe salget av The Living Temple, ble boken derfor anklaget for å forkynne panteisme. Denne anklagen stammer fra enkelte av mennene i Generalkonferensen, til tross for det faktum at teologien i The Living Temple er helt i harmoni med teologien til Str. White og de ledende forkynnere i samfunnet, samt redaktørene for samfunnets tidsskrifter.

I 1904, da boken The Living Temple ble så alvorlig kritisert, hadde jeg en samtale med Str. White om disse tingene. Hun fortalte meg at boken forkynte panteisme. Jeg fortalte henne at jeg hadde lest boken omhyggelig flere ganger, og at jeg ikke var i stand til å finne noen annen teologi der enn jeg kunne finne i flere av hennes egne bøker. Jeg spurte henne om hun hadde lest boken. 'Nei', svarte hun. 'Willie har gjort meg oppmerksom på visse avsnitt, men jeg har aldri gransket boken nærmere. Det var ikke nødvendig for meg å gjøre det. To ganger ble det vist meg ting i nattens syner som gjør det nødvendig for meg å si at boken ikke må selges. I et av disse nattesynene sto en verdig person -- han som vanligvis er til stede når jeg er i et syn -- [Dette var den unge mannen, den ledsagende engel, som vi er kommet inn på tidligere] foran meg med et eksemplar av The Living Temple i sin hånd. Han holdt boken opp og sa: 'Denne boken må ikke selges.' Kort tid etter dette, eller kanskje det var før, hadde jeg lest en beretning om en damper som på sin vei over Atlanteren hadde kurs mot et isfjell og fikk problemer med å unngå å kollidere med det. . . .

Jeg må bare fortelle deg på nytt at din bror John ikke er sannferdig. Han har løyet for meg. Da jeg skrev til ham at han ikke måtte selge The Living Temple, lovte han meg å ikke gjøre det. Men han har brutt sitt ord, for han har solgt flere tusen eksemplarer siden han ga meg dette løftet. Det er umulig for din bror å fortelle noe som er sant. Å tale løgn har vært en vane for ham hele hans liv. I likhet med Nebukadnesar har din bror John opphøyd seg, og i likhet med ham må han bli ydmyket. Jeg forventer at han i likhet med Nebukadnesar vil bli sinnsyk.'

Det tredje forholdet, og det som etter min mening bidro mest til forfølgelsen av Dr. J.H. Kellogg, og som førte til at han ble kastet ut fra menigheten, berodde på det faktum at Str. White hadde sendt ham, som et vitnesbyrd fra Gud, der han ble anklaget for noe som senere viste seg ikke å være sant. Dette gjaldt spesielt en anklage som var basert på en drøm som kom til henne etter at hun hadde lest en avisartikkel om Dr. Kelloggs virksomhet i Chicago, og etter å ha lest et eller annet i noen av samfunnets tidsskrifter, ble det foretatt nedskjæringer ved den leide bygningen i Chicago der virksomheten foregikk.

Etter å ha begått et feilgrep hun ikke kunne gjøre skikkelig rede for eller rette opp, prøvde både hun selv og andre å ydmyke doktoren og bringe ham på linje ved å forsøke å ødelegge hans innflytelse, ved å erklære ham som panteist, en hykler og en farlig mann. Som om ikke dette var nok, prøvde de å lamme sanatoriets virksomhet ved å prøve å hindre rekrutteringen av sykepleiere ved å sirkulere alle slags nederdrektige historier om doktoren og assistentene hans. De prøvde også å lamme misjonsskolen der, i den utstrekning det var mulig, ved å advare elevene mot å dra dit. Dette arbeidet med å prøve å lamme sanatoriet og misjonsskolen ble utpønsket av noen av lederne ved Generalkonferensen. Man ble enig om at den tryggeste, raskeste, og trolig eneste måten å knuse og ydmyke Dr. Kellogg på, ville være å avskjære tilgangen på elever, assistenter og sykepleiere. De sanksjonerte denne planen, og var enige i at den eneste måten var å påvise at han var en panteist -- og stort sett en ond mann. De utformet planen skriftlig, sendte den til str. White for å få hennes samtykke, og for at hun skulle skrive en artikkel til Review.

Alt dette har jeg fra Br. Osborne, som fortalte meg at han var til stede under det møtet der saken ble diskutert av Generalkonferensens komite. Han fortalte meg også at han selv var sekretær for komiteen. Jeg har nettopp hørt at Br. Osborne døde for ca. ti dager siden.

For å oppsummere, er kommet til den konklusjon at forfølgelsen og utkastelsen av Dr. J.H. Kellogg, hovedsakelig skyldtes en tabbe av Str. White, der hun sendte ham et kort, irettesettende vitnesbyrd, og anklaget ham for å ha gjort ting han slett ikke hadde gjort. For det andre skyldtes det frykten for at doktoren ville bruke dette falske synet mot henne for å skade hennes innflytelse i samfunnet, og mot hennes påstand om at hun var Guds talerør til sitt folk.

For det tredje skyldtes det frykt for at hvis han ikke ble ydmyket, knust, eller drevet ut av menigheten, slik Nebukadnesar ble fra menneskene, ville hans store organisatoriske evner til slutt vende kolportørene bort fra salget av Str. Whites bøker til fordel for sine egne bøker -- og på den måten redusere inntektene hun fikk fra salget av bøkene sine, som jeg ble fortalt av W.C. Whites svigersønn beløp seg til 5000 dollar i året.

Det er flere grunner til at jeg er helt på det rene med at fru White har sendt ut mange falske vitnesbyrd mens hun trodde hun fortalte sannheten. Jeg kjenner personlig to slike vitnesbyrd der en person ble skarpt irettesatt for å ha gjort ting denne person ikke hadde gjort, men faktisk hadde gjort det motsatte (Merritt G. Kellogg, 1908. Uthevelser tilføyd).

Renkesmedene i Generalkonferensen rotter seg altså sammen i et skittent komplott mot Dr. Kellogg ved å spinne sammen løgner. Deretter går renkesmedene til Ellen White og får Profetiens ånd med på komplottet. Ellen White sender ut et falskt syn, nærmest bestilt for anledningen. Det er sterke ord hun bruker når hun sier: Det er umulig for din bror å fortelle noe som er sant. Å tale løgn har vært en vane for ham hele hans liv. Dette utsagnet av EGW er selvfølgelig ikke riktig. Alt tyder på at at Ellen White gjentatte ganger var langt mer lettferdig med sannheten enn Dr. Kellogg.

I tråd med EGWs skrifter

W.H. Grotheer forteller følgende om boken The Living Temple:

Det er få i dag som vet hva boken dreier seg om, for det er få som noen gang har sett et eksemplar av den. Jeg husker, etter å ha hørt om boken, at jeg fikk låne den fra en historieprofessor ved Andrews University. Til min overraskelse dreide størsteparten av boken på 568 sider seg om fysiologi, anatomi og helse og hygiene. De første femti sidene inneholdt filosofiske tanker det var stilt spørsmål ved, og selv her var det vanskelig å skjelne 'de dødelige villfarelser'. Da jeg leverte boken tilbake til Dr. Vande Vere, kommenterte jeg dette, og han svarte at med mindre man ikke kjente til det Ellen White hadde skrevet om boken, ville den tilfeldige leser ikke kunne se noen villfarelser.

Da boken skulle utgis i 1903, hevdet de som gjerne ville at den skulle få en bred utbredelse, at den inneholdt de samme tanker Str. White hadde skrevet. Kellogg hevdet selv at tankene i boken var i harmoni med kapitlet 'Gud i naturen' i boken Education. Jeg har personlig ledet forsøk med flere forsamlinger om dette. Jeg samlet en rekke sitater fra Education og Living Temple, og mens jeg leste, ba jeg tilhørerne om å fortelle fra hvilken bok sitatene var hentet. Men det var ingen som noen gang klarte å identifisere sitatene riktig (Watchman, What of the Night, nr. 12-94, s. 5-6).

Ellen White innrømmet at det var riktig at de tvilsomme uttalelsene i The Living Temple nærmest samstemmet med hva man fant i hennes egne skrifter (Special Testimonies, Series B. nr. 2, s. 53). For å ro seg i land, hevdet hun da at de var desto farligere. Men når man ikke klarer å skjelne Ellen Whites uttalelser i boken Education (som i stor grad er plagiert fra John Harris) fra uttalelsene i The Living Temple, som ovenstående forsøk viste, må man jo med full rett kalle boken Education like farlig som The Living Temple! Dette var et dillemma Ellen White ikke helt klarte å komme ut av, desto sterkere ble derfor fordømmelsene av Kelloggs bok.

Ellen White kalte boken The Living Temple for de dødelige villfarelsers alfa (frafallets alfa). Vi har nå sett hva som lå til grunn for anklagene om kjetteri mot Dr. John Harvey Kellogg. Det var mange bøker både om panteisme, spiritisme og annen hedenskap i sirkulasjon på den tid. Hvorfor øremerke Dr. Kelloggs bok på en slik måte? Vi har fått svaret. Ellen Whites syn om frafallets alfa og Living Temple var et falskt syn, nærmest på bestilling fra sterke ledere som ønsket å knekke Dr. Kellogg. Kellogg-affæren var en særdeles mørk plett på Ellen Whites renommé som Herrens budbringer.

Brann

I februar 1902 brant sanatoriet i Battle Creek, og i desember samme år brant også forlagshus og trykkeri i Battle Creek ned til grunnen. Enkelte antyder at brannene var påsatt av krefter som ønsket å knekke Kellogg. I 1903 skrev Ellen White et vitnesbyrd der hun sier at brannene var Guds straffedommer. Trykkeriet hadde nemlig trykkplatene til Dr. Kellogs bok Living Temple liggende der, en bok EGW hevdet inneholdt dødelige lærdommer.

Men i 1906 brant samfunnets trykkeri og forlaghus i California -- Pacific Press -- ned, og denne gangen var Ellen White den skadelidende. Illustrasjoner hun hadde betalt kunstnere i New York flere tusen dollar for å få laget, og som skulle brukes i bøkene hennes, brant opp. Etter dette hadde ikke Ellen White så mye å si om branner som var Guds straffedommer.

6. Ballenger-affæren

Fra tid til annen har det stått fram kjettere innenfor Adventistsamfunnet som etter flittig bibelstudium konkluderte med at grunnleggende elementer i samfunnets etablerte lære hadde problemer med Guds ord.

A.F. Ballenger, D.M. Canright, E.J. Waggoner, L.R. Conradi, W.W. Fletcher, R.A. Greive, D. Ford -- bare for å nevne noen av de mest kjente. At E.J. Waggoner fra 1888-konferensen hører til denne kategorien, kommer kanskje som en overraskelse på de fleste. Men skal man dømme etter hans siste bekjennelse fra 1916, kan man trygt plassere ham der. Waggoner var -- i hvert fall privat -- blitt en kjetter allerede på 1890-tallet. Eller kanskje han, som så mange andre kjettere, hadde oppdaget noe i Bibelen som ikke stemte med etablissementets offisielle lære? Var det ikke derfor kjettere ble brent på bålet i Middelalderen?

I denne artikkelen skal vi ta for oss en av disse uglesette adventister og høre hans egen framstilling av de anklager som ble rettet mot ham, både i hans samtid og i ettertid. A(lbion) F(ox) Ballenger (1861-1921) ble tildelt så mange hugg og slag fra både EGW og Adventistsamfunnets ledelse at det kan være nyttig å høre hva han egentlig forkynte som vakte slik vrede. I ettertid er Ballenger blitt en førsterangs syndebukk i adventisters øyne, en formidabel kjetter som forkastet helligdomslæren. Det er jo det vi har fått høre gjennom EGW og offisiell SDA-litteratur. Men hvor mange har lest Ballengers bok Cast Out for the Cross of Christ fra 1909, og på den måten fått anledning til å høre anklagedes forsvarstale?

Det niende bud i Guds lov har denne ordlyden: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. Jeg er redd mange, også i dag, gjør seg skyldig i overtredelse av det niende bud når de går rundt og forteller hvilken frafallen kjetter A.F. Ballenger var. Hvor har de det fra? De har hørt det fra tredjemann, dvs. fra Ellen Whites utfall og fra offisiell SDA-litteratur som taler sin egen sak. Kan du forestille deg en rettssak der saken går sin gang og dommen blir felt, uten at anklagede har fått anledning til å forklare seg? Slikt forekommer nok bare der retten har snublet på tingstedet. John Harvey Kellogg var en annen kjent adventistkjetter som har lidd samme skjebne.

Det er enkelte som ynder å trekke fram Ballengers navn i visse sammenhenger, uten å ha den ringeste formening om hva han underbygget sine påstander med. Kanskje hadde han mer rett enn vi tror i enkelte av sine hovedargumenter.

Jeg sier ikke at A.F. Ballenger var korrekt i alle sine påstander, men vi skylder ham den rettferdighet å lytte til hva han hadde å si.

Hva forkynte A.F. Ballenger, og hvordan bevisførte han sine påstander? Ut fra konvensjonell adventisme stilte han nok store spørsmålstegn ved viktige elementer i adventistenes helligdomslære, men hvordan harmonerte hans bevisføring med Bibelen? Det er det som er det avgjørende.

Brev til Ellen White

La oss se på et brev A.F. Ballenger skrev til EGW, et brev som ikke ble besvart. I dette brevet analyserer han bl.a. uttrykket forhenget, slik det blir brukt i Bibelen.

Kjære Str. White. Jeg har i lengre tid følt trang til å skrive til deg om mine overbevisninger når det gjelder helligdommen. Mange av vennene mine har bedt meg å gjøre det, mens andre mente det var nytteløst fordi brevet etter deres mening aldri ville nå fram til deg.

Likevel har jeg bestemt meg for å skrive, og på en åpen måte gi uttrykk for mine problemer.

Det første problemet har å gjøre med den tolkning du legger i følgende skriftsted -- Heb. 6,19.20: 'Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.'

Jeg er overbevist om at uttrykket 'innenfor bak forhenget' betyr Det Aller-helligste i den himmelske helligdom, og de skriftstedene som har overbevist meg kommer nedenfor.

På den ene siden har jeg satt den tolkning Guds ord gir oss av dette skriftstedet, og på den andre siden den tolkning du har gitt det. Du vil se at du utelukkende hevder at dette uttrykket gjelder den første avdeling av den himmelske helligdom, uten at du henviser til et eneste skriftsted der dette uttrykket blir brukt i forbindelse med den første avdeling. Det jeg ber om i dette brevet, er at det må foreligge et 'så sier Herren' til støtte for uttalelsen din, og at du i din medfølelse for min sjel må gi meg et slikt skriftsted.

'Innenfor bak forhenget'

slik Bibelen tolker det

'Du skal henge forhenget under krokene og føre vitnesbyrdets ark dit og sette den innenfor forhenget. Og forhenget skal være for dere en skillevegg mellom Det hellige og Det aller helligste' (2 Mos 26,33).

'Og Herren sa til Moses: Si til Aron, din bror, at han ikke til enhver tid må gå inn i helligdommen innenfor forhenget, fram til nådestolen som er over arken, for at han ikke skal dø. For jeg vil åpenbare meg i skyen over nådestolen' (3 Mos 16,2).

'Så skal han fylle ildkaret med glør fra alteret for Herrens åsyn, og han skal fylle sine hender med finstøtt, velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget' (3 Mos 16,12).

'Deretter skal han slakte den bukken som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget. Han skal gjøre med bukkens blod likesom han gjorde med oksens blod, og stenke det på nådestolen og foran nådestolen' (3 Mos 16,15).

'Men du og dine sønner skal ta dere av prestetjenesten i alt som vedkommer alteret og gjerningen innenfor forhenget, og utføre tjenesten. Prestetjenesten gir jeg dere som en gave. Men den fremmede som kommer nær, han skal dø' (4 Mos 18,7).

'Innenfor bak forhenget'

slik du tolker det

'Den tjenesten presten utførte gjennom året i Det hellige 'innenfor forhenget' som var inngangsdøren og skilte Det hellige fra forgården, viser den tjenesten Kristus begynte ved sin himmelfart. I den daglige tjenesten skulle presten komme frem for Gud med blodet av syndofferet og med røkelsen som steg opp sammen med folkets bønner. På samme måte brakte Kristus sitt blods fortjeneste frem for Faderen sammen med sin egen rettferdighet og de botferdige troendes bønner. Slik har tjenesten foregått i Det hellige i den himmelske helligdom.

Dit fulgte disiplene Kristus i tro da han fór opp og forsvant av syne. Der hadde håpet deres funnet feste. 'Dette håpet er et fast og trygt anker for vår sjel. Det når gjennom forhenget inn i helligdommen, dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss, han som er blitt øversteprest til evig tid.''

Str. White, du anvender uttrykket 'innenfor forhenget' på den første avdeling, mens Herren bruker andre uttrykk -- 'utenfor forhenget' og 'foran forhenget' på den første avdeling, slik vi vil se av følgende skriftsteder:

'Du skal sette bordet utenfor forhenget, og lysestaken midt imot bordet ved den søndre siden av tabernaklet. Bordet skal du sette ved den nordre siden' (2 Mos 26,35).

'Og du skal befale Israels barn at de skal la deg få ren olje av knuste oliven til lysestaken, så lampene alltid kan holdes brennende. I sammenkomstens telt, utenfor forhenget som henger foran vitnesbyrdet, skal Aron og hans sønner holde lampene i stand fra kveld til morgen for Herrens åsyn. Det skal være en evig gyldig lov for Israels barn, fra slekt til slekt' (2 Mos 27,20-21).

'Så satte han bordet i sammenkomstens telt ved nordveggen i tabernaklet, utenfor forhenget' (2 Mos 40,22).

'Så satte han det gullkledde alteret i sammenkomstens telt, foran forhenget' (2 Mos 40,26).

'Så skal han -- den salvede prest -- ta av oksens blod og bære det inn i sammenkomstens telt. Og han, presten, skal dyppe fingeren i blodet, og han skal stenke av blodet sju ganger for Herrens åsyn, like foran helligdommens forheng' (3 Mos 4,5-6).

'Og han, presten, skal dyppe fingeren i blodet og stenke sju ganger for Herrens åsyn, like foran forhenget' (3 Mos 4,17).

'Herren talte til Moses og sa: Byd Israels barn at de skal la deg få ren olje av knust oliven til lysestaken, så lampene kan settes opp til enhver tid. Utenfor vitnesbyrdets forheng i sammenkomstens telt skal Aron alltid holde dem i stand fra kveld til morgen for Herrens åsyn. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt' (3 Mos 24,1-3).

Fem ganger bruker Herren uttrykket 'innenfor bak forhenget', og i hvert enkelt tilfelle gjelder det den annen avdeling av helligdommen, og ikke den første. Syv ganger bruker Herren uttrykket 'utenfor forhenget' og 'foran forhenget', og i hvert enkelt tilfelle bruker han uttrykket i forbindelse med den første avdeling, eller 'sammenkomstens telt', og aldri på forgården utenfor sammenkomstens telt. Men hvis 'innenfor bak forhenget' gjelder den første avdeling av tabernaklet, slik du lærer i din tolkning av Heb. 6,19.20, da må jo uttrykket 'utenfor forhenget' gjelde forgården utenfor tabernaklets inngang. Men hvert enkelt av disse syv skriftstedene forteller tydelig og klart at 'utenfor forhenget' og 'foran forhenget' er i den første avdeling. Dette er et guddommelig vitne til den sannhet at 'innenfor bak forhenget' i Heb. 6,19.20 må gjelde den annen avdeling.

Det er derfor tolv vitner -- et tolvfoldig 'så sier Herren' -- som bevitner at uttrykket 'innenfor bak forhenget' peker på Det Aller-helligste, og ikke den første avdeling av den himmelske helligdom, slik du hevder.

Under den private overhøringen av meg for fire år siden, ble tre brødre satt til å svare på argumentene mine. (Det er interessant at to av disse tre brødre engang var, og fremdeles befinner seg under din fordømmelse fordi de begge lærer at det 'daglige' i Dan. 8,13 peker på den himmelske tjeneste i stedet for hedenskapet, slik du lærer i Early Writings.) I privat samtale med meg mente den ene at 'innenfor bak forhenget' betød inn i selve helligdommen, uten at det pekte på noen bestemt avdeling. En annen hevdet at uttrykket gjaldt den første avdeling, slik du har tolket det. Under vekten av ovenstående vitner, måtte den tredje innrømme at uttrykket 'innenfor bak forhenget' gjelder Det Aller-helligste, men at det står i profetisk betydning, og selv om Skriften sier at Kristus var gått 'innenfor bak forhenget', må vi forstå det i den betydning at han vil gå inn dit i 1844. Dette Babel av røster var ikke til stor hjelp for å vise meg hvor jeg tok feil -- hvis jeg i det hele tatt tok feil.

Før jeg utga manuskriptet mitt, sendte jeg det til flere ledende pastorer som var absolutt lojale mot samfunnet, og jeg spurte dem om de ut av kjærlighet til sannheten og min sjel kunne vise meg fra Skriften hvor jeg tok feil. Jeg lovte at hvis de gjorde det, ville jeg aldri utgi manuskriptet. Ikke én av disse brødre gjorde forsøk på å vise meg fra Ordet hvor jeg tok feil. Én svarte på denne måten:

'Oppriktigheten tvinger meg til å si at jeg ikke kan finne noen feil ut fra et bibelsk standpunkt. Argumentet virker uangripelig.'

En annen svarte:

'Jeg har alltid ment at det var tryggere å holde seg til de bibeltolkninger Profetiens ånd har manifestert gjennom Str. Ellen Whites skrifter enn å stole på sin egen dømmekraft eller sine egne tolkninger.'

Dette siste sitatet uttrykker holdningen til alle dem som måtte innrømme at argumentene mine så ut til å ha bibelsk støtte, men som ikke var villige til å godta dem.

Oppriktig talt, Str. White, jeg våger ikke å handle etter slike forslag, fordi det vil sette tusener på tusener av sider i dine skrifter, bøker og artikler mellom et Guds barn og Guds bok. Hvis dette er riktig, kan ingen edel berøer våge å tro på noen som helst sannhet, uansett hvor klart den måtte stå i Skriftene, uten at de først sammenlignet med dine skrifter for å se om den harmonerte med dine tolkinger. Det er nettopp dette prinsippet som alltid er blitt hevdet av Den romersk-katolske kirke, og som kommer til uttrykk i følgende sitat:

'Lik to hellige vannstrømmer som flyter fra Paradiset, inneholder Bibelen og guddommelig tradisjon Guds ord. Selv om disse to guddommelige strømmer i seg selv er like hellige på grunn av sitt guddommelige opphav, og begge er fulle av åpenbarte sannheter, står tradisjonen for oss som den klareste og tryggeste' (Catholic Belief, s. 54).

Det var mot denne plasseringen av en ufeilbarlig fortolker mellom mennesket og Bibelen at Reformasjonen kjempet sin kompromissløse krig.

Romerkirken berøvet individet Bibelen og fordømte retten til 'privat tolkning', mens Reformasjonen ga Bibelen tilbake til individet og fordømte den pavelige dogme som krever en ufeilbarlig fortolker mellom Guds barn og Bibelen.

Brødrene ber meg om å godta din tolkning av Skriften som klarere og tryggere enn det de kaller min tolkning. Men jeg har ikke tolket Skriften. Jeg har latt Herren gjøre det, og har godtatt hans tolkning. La meg illustrere:

Første gang sabbaten blir nevnt i Det nye testamente er i Matt. 12,1. Det står ikke der hvilken dag som er sabbat, det forutsettes at leseren vet hvilken dag det dreier seg om. Hvis ikke, vil han kunne se i Det gamle testamente hvilken dag det er. Når man går til 2 Mos. 20,8-12 og leser: 'Den syvende dag er sabbat for Herren din Gud,' er det ikke da Guds egen tolkning? Har noen rett til å si: 'Det er bare din egen tolkning?' Nei.

Det første og eneste sted uttrykket 'innenfor bak forhenget' blir brukt i Det nye testamente, er Heb. 6,19, og det forutsettes at leseren vet hvilken avdeling Den Hellige Ånd refererer til. Hvis ikke, kan leseren finne ut i Det gamle testamente hvilken avdeling det dreier seg om. Når jeg da går til Det gamle testamente og oppdager der at dette uttrykket i hvert eneste tilfelle blir brukt om Det Aller-helligste, er det da rettferdig å anklage meg for å komme med min egen tolkning? Jeg har ikke tolket det, men har gitt denne æren til de hellige orakler. Og nå, Str. White -- hva kan jeg gjøre? Hvis jeg godtar Skriftens eget vitnesbyrd og følger min omhyggelige overbevisning, da befinner jeg meg under din fordømmelse. Du kaller meg en ulv i fåreklær og advarer både mine brødre og min familie mot meg. Men når jeg i min sorg vender meg til Guds ord, så står det klart og tydelig der, og da våger jeg ikke å forkaste Guds tolkning og godta din. Å, om jeg bare kunne godta begge! Men hvis jeg må godta den ene, skal jeg ikke da godta Herrens? Hvis jeg forkaster hans ord og godtar din, kan da du frelse meg i dommen? Når vi står side ved side ved den store hvite tronen, og hvis Mesteren da spør meg hvorfor jeg lærte at 'innenfor bak forhenget' var i den første avdeling av helligdommen -- hva kan jeg da svare? Skal jeg si: 'Det var fordi søster White, som hevdet å ha autoritet til å tolke Skriftene for meg, fortalte at dette var den riktige tolkningen, og at jeg ville komme under din fordømmelse hvis jeg ikke godtok den (Cast Out for the Cross of Christ. Uthevelser tilføyd).

Så langt A.F. Ballengers brev til Ellen White. I dette brevet er det en rekke ting vi skal merke oss. Det saken i første rekke dreier seg om, er at Syvendedags-adventistene lærer at Jesus gikk inn i den første avdeling av den himmelske helligdom ved sin himmelfart for der å påbegynne en 1800-årig tjeneste i tråd med forbildet. Som støtte for dette synet bruker de Heb. 6,19.20, og tolker det dithen at innenfor bak forhenget betyr forhenget foran den første avdeling -- at Jesus gikk inn bak dette forhenget og inn i den første avdeling etter sin himmelfart.

Men som vi har sett av Ballengers brev, brukes uttrykket innenfor forhenget i GT utelukkende om det annet forheng som skilte Det hellige fra Det Aller-helligste, og aldri om det første forheng. Her ble konsekvent uttrykket foran forhenget og utenfor forhenget brukt i forbindelse med tjenesten i den første avdeling. Innenfor forhenget var alltid i Det Aller-helligste.

Det skulle vel ikke være så vanskelig å forstå hvilken avdeling Jesus gikk inn i ved sin himmelfart ut fra uttrykket innenfor bak forhenget i Heb. 6,19.20. Men adventister må manipulere verset for å finne støtte for sin helligdomslære. Det hevdes f.eks. at verset er profetisk og fra Paulus' ståsted peker fram til 1844. Andre hevder at Jesus ganske visst gikk inn i Det Aller-helligste ved sin himmelfart, men gikk ut derfra igjen og påbegynte en 1800-årig tjeneste i den første avdeling. Slikt er uttillatelige fiksfakserier med et ellers klart bibelvers.

Mot historiens klimaks

Ballenger siterer fra s. 420-421 i boken The Great Controversy av Ellen White. I disse to korte avsnittene i boken finner vi tre grove feil.

1. EGW hevder at innenfor forhenget er den første avdeling i den himmelske helligdom. Som vi har sett, er ikke dette riktig.

2. EGW hevder at presten hver dag kom fram til alteret i den første avdeling med synderens blod. Dette er heller ikke riktig. blodet fra den vanlige israelitt ble alltid helt ut ved brennofferalterets fot, noe enhver kan finne ut av ved å granske sin Bibel.

3. Skriftstedet fra Heb. 6,20 blir kuttet av med et punktum, antakelig for å finne støtte for adventistenens tolkning av Kristi prestetjeneste i himmelen. MHK siterer: . . .dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss, han som er blitt øversteprest til evig tid. (The Great Controversy, s. 421: Mot Historiens Klimaks (papirutgave) s. 325; Mot Historiens Klimaks, s. 246.) Men Bibelen sier klart: . . .der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. (Heb. 6,20.) MHK har satt punktum etter til evig tid, og utelatt ordene etter Melkisedeks vis -- antakelig fordi de ikke passer inn i adventistenes helligdomslære. Paulus gjør det helt klart at Jesus ikke ble prest etter Arons vis, men etter Melkisedeks vis, og at prestedømmet ble omskiftet (Heb. 7,11). Det er også andre skriftmanipulasjoner i ovennevnte bok.

Det første forheng

I sin bok Cast Out for the Cross of Christ påpeker Ballenger at i GT blir selve inngangen til tabernaklet, inn til den første avdeling, aldri kalt forheng, langt mindre forhenget. Det blir kalt teltdøren (2 Mos. 26,31-36; 36,35.37), dekket for inngangen (2 Mos. 35,12.15), inngangen til sammenkomstens telt (2 Mos. 38,27.39), teppet for inngangen til teltet (2 Mos. 39,34.38), teppet for inngangen til tabernaklet (2 Mos. 40,3.5.21.22.26.28) etc. -- aldri forheng, i motsetning til skillet mellom Det hellige og Det Aller-helligste, som alltid blir kalt forheng. Uttrykket forhenget blir brukt 25 ganger i GT, og betyr alltid forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste. Dette er et klart så sier Herren! Er det så vanskelig å akseptere?

Septuaginta

Enkelte hevder at i den greske oversettelsen av Det gamle testamente (Septuaginta) blir inngangen til tabernaklet enkelte ganger kalt forheng. Til dette sier Ballenger:

Det er blitt gjort forsøk på å svekke styrken av dette klare skillet de hebraiske skrifter setter mellom de to forheng ved å henvise til Septuaginta, som alle mine brødre kjenner til er en oversettelse av Det gamle testamente fra hebraisk til gresk. Det hevdes at i Septuaginta blir det første forheng av og til kalt 'forheng'. Dette er riktig. Og at det første forheng virkelig var et forheng, både i konstruksjon og bruk, er aldri blitt nektet for. Men jeg har svart at Gud på en så klar måte har skjelnet mellom de to forheng at når han bruker uttrykket 'innenfor bak forhenget' i Hebreerbrevet, blir leseren tvunget til å anvende det på Det Aller-helligste i den himmelske helligdom. I Septuaginta blir det første forheng aldri kalt 'forheng' bortsett fra de tilfeller der det gjelder retningslinjene for konstruksjonen og transporten av tabernaklet, og da alltid i en slik sammenheng at det aldri er tvil om hvilket forheng det gjelder. . . .Overalt der uttrykket 'forheng' blir brukt i Septuaginta uten forbehold, betyr det alltid det forheng som skilte Det hellige fra Det Aller-helligste. I 3 Mos., der man finner lovene om offersystemet, refererer Septuaginta aldri til det første forheng som 'forheng'. I Septuaginta betyr 'innenfor forhenget' alltid Det Aller-helligste. 3 Mos. 16,3.12.15. I Septuaginta blir aldri uttrykkene 'foran forhenget' og 'utenfor forhenget' brukt på andre steder enn den første avdeling. 3 Mos. 24,3 (Cast Out for the Cross of Christ).

Forhenget i Det nye testamente

Hebreerbrevet sier uttrykkelig at Jesus gikk innenfor bak forhenget, dvs. inn i Det Aller-helligste ved sin himmelfart og satte seg ved Guds høyre hånd. Dette kan ikke adventister akseptere, da det går på tvers av deres helligdomslære. I sin bok går Ballenger nærmere etter i sømmene uttrykket innenfor bak forhenget i NT.

Når vi nå går fra Det gamle testamente og inn i Det nye, oppdager vi at Den Hellige Ånd fremdeles omtaler forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste som 'forhenget'. Det greske ordet som er oversatt med 'forhenget', er katapetasma, og det forekommer seks ganger i Det nye testamente. Første gang er i Matt. 27,50-52: 'Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet. Gravene åpnet seg, og mange av de hensovede helliges legemer stod opp.'

Neste gang vi finner uttrykket 'forhenget' i NT er i forbindelse med templet: 'Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst' (Mark 15,37-38).

Tredje gang det forekommer, er i Luk 23,44,45: 'Det var nå omkring den sjette time. Da ble det mørke over hele landet helt til den niende time. Solen ble formørket. Og forhenget i templet revnet midt etter.'

Leseren vil merke seg at Den Hellige Ånd i alle disse tre tilfellene kaller forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste 'forhenget i templet'. . . .

Det er tre tilfeller til der dette greske ordet forekommer i Det nye testamente, og alle disse finner man i Hebreerbrevet. Kan vi da tro at Den Hellige Ånd i Hebreerbrevet ville motsi hele vitnesbyrdet i Det gamle testamente og i de tre foregående tilfellene i Det nye? Med dette overveldende bevismateriale foran oss, både fra de hebraiske skrifter og Det nye testamente, er det helt klart at uttrykket 'forhenget', når det brukes uten forbehold, ufravikelig sikter til forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste. La oss med dette i bakhodet lese Heb. 6,19 på nytt: 'Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.'

Igjen vil jeg appellere til leseren: Hvordan kan jeg -- med hele Skriftens vitnesbyrd mot meg -- lære at dette uttrykket sikter til den første avdeling?

Den neste forekomsten er Heb. 9,3: 'Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det aller helligste. . .' Som før nevnt, finner vi her at Herren kaller det andre forhenget 'det andre forhenget', og dette indikerer at det første forheng var 'det første forheng'.

Når vi nå har studert Det gamle og Det nye testamente, kan vi stille spørsmålet: Hvilket forheng sikter Herren til når han bruker uttrykket 'innenfor bak forhenget?' Det er ingen tvil om at det gjelder det andre forheng. . . .

Nå vil jeg appellere til leseren: Når Den Hellige Ånd i Heb. 6,19 forteller oss at Kristus, vår forløper, har gått 'innenfor bak forhenget', hvilken avdeling skal jeg da tro det pekes på i dette uttrykket? La meg igjen understreke at uttrykket 'innenfor bak forhenget' brukes i Heb. 6,19 uten forbehold -- det tas for gitt at leseren er kjent med uttrykket, og at han straks uten videre forklaring vet hvilken avdeling det siktes til. Ikke et øyeblikk vil granskeren av de hebraiske skriftene tro at det dreier seg om den første avdeling. Når vi går til Det gamle testamente for å se hvilken avdeling uttrykket 'innenfor forhenget' gjelder, oppdager vi at det ufravikelig dreier seg om Det Aller-helligste. Når jeg står overfor dette overveldende vitnesbyrd fra Skriften, hvordan kan jeg da anvende uttrykket 'innenfor bak forhenget' på den første avdeling, et sted Guds Ånd aldri har henvist til med dette uttrykket?

Hvis jeg lærer at 'innenfor bak forhenget' gjelder den første avdeling, vil Guds ord fordømme meg. Hvis jeg lærer at det viser til den annen avdeling, vil menigheten fordømme meg. Måtte Herren vise meg nåde og holde meg oppe i mine prøvelser (Cast Out for The Cross of Christ. Uthevelser tilføyd).

Guds trone

Adventistene lærer at Guds trone befant seg i den første avdeling av den himmelske helligdom fra Jesu himmelfart og fram til 1844. Dette synet skaper store problemer. I sin bok kommenterer A.F. Ballenger dette synet:

Hvor er trone-rommet?

Det neste, og viktigste spørsmål er: I hvilken avdeling av den himmelske helligdom står Jehovas trone?

I det mosaiske tabernakel, som var et mønster av det sanne, Guds bolig i himmelen, står Guds trone i den annen avdeling. 'La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem' (2 Mos 25,8). 'Så skal du sette nådestolen oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn' (2 Mos 25,21-22). . . .

De som er vel informert om syvendedags-adventistenes lære, vil innrømme at Kristus, etter sin himmelfart, satte seg med sin Far på hans trone, men enkelte vil hevde at Guds trone på den tid ble flyttet fra Det Aller-helligste til den første avdeling, og at den sto der fram til 1844. Det er likevel en rekke pastorer som er blitt overrasket over at dette var samfunnets offisielle lære.

En pastor som har forkynt budskapet i mange år, skriver som følger om denne lære:

'Jeg er overbevist om at det ikke vil bli funnet en eneste linje i noen bok, traktat eller artikkel skrevet av vårt folk, som på en eller annen måte antyder at Guds trone noensinne befant seg i Det hellige eller den første avdeling. Og jeg har aldri hørt noe slikt, verken offentlig eller privat. . . .Det er noe av det mest ubibelske man kan tenke seg, og omfatter flere urimelige og absurde standpunkter enn søndagsholderen kommer med til forsvar for søndagen. Hvorfor ble én del av helligdommen kalt 'Det Aller-helligste?' Var det ikke fordi denne delen inneholdt Guds trone som sto mellom kjerubene over nådestolen som dekket universets grunnlov? Hvis tronen gjorde denne avdelingen hellig, og hvis tronen ble flyttet ut i den første avdeling, måtte vel den første avdeling bli Det Aller-helligste?'

Til gavn for de som måtte ønske det -- lik vår bror ovenfor -- følger her en klar uttalelse fra vårt samfunn som bevis for at vi virkelig lærer at Guds trone befant seg i den første avdeling av den himmelske helligdom ved tiden for Kristi himmelfart:

'Da Kristus begynte sin tjeneste der oppe, på sin Fars trone, befant denne tronen seg i den første avdeling av den himmelske helligdom' (Looking Unto Jesus [Uriah Smith], s. 134).

'Slik begynner scenen med at Kristus begynner sin tjeneste, og på den tid befant Guds trone seg i den første avdeling av helligdommen, der forbildet for gullysestaken var' (samme).

Denne læren om at Guds trone var i den første avdeling av den himmelske helligdom, reiser en del alvorlige spørsmål.

Arken og tronen.

Hvis Guds trone ble flyttet ut i den første avdeling av den himmelske helligdom ved Kristi himmelfart, innbefattet det også arken? . . .

Hvis denne adventistlæren er riktig, og nådestolen i 2 Mos. er et forbilde på Nådens trone i Heb. 4,16, da blir konklusjonen at Guds trone befant seg i den første avdeling av den himmelske helligdom fra Kristi himmelfart og fram til 1844, og at den virkelige arken også befant seg der i denne tiden. Men dette øver vold på forbildet, som plasserer arken i den annen avdeling med et forheng foran den og resten av gjenstandene i tabernaklet.

Det øver også vold på forbildet ved å plassere alle gjenstander i den himmelske helligdom i én avdeling og la Det Aller-helligste være øde og forlatt i 1800 år.

Enkelte har sett problemet denne læren fører til, og har derfor prøvd å unngå vanskelighetene ved å skille Guds trone fra Guds ark og plassere Guds trone i den første avdeling i den himmelske helligdom, mens Guds ark fremdeles står i Det Aller-helligste, slik forbildet viser. Dette løser problemet ett sted, men skaper enda større problemer et annet sted.

Hvis Gud flyttet sin trone fra Det Aller-helligste ved Kristi himmelfart, lot han da nådestolen eller Nådens trone bak seg i Det Aller-helligste? Gjorde Kristus da tjeneste i 1800 år fra et annet sted enn nådestolen, fra et annet sted enn Nådens trone?

Hvis tronen ble flyttet inn i den første avdeling, og ikke arken med loven, ble det da gjort tjeneste i 1800 år uten loven? . . .

Kan ikke leseren se at denne doktrine som flytter tronen fra Det Aller-helligste og ut i den første avdeling, skiller Gud og hans Sønn fra nådestolen og loven og flytter sentret for Guds regjering og evangelium fra den nådedekte lov i Det Aller-helligste ut i den første avdeling -- som ifølge forbildet aldri inneholdt verken loven eller nådestolen -- og det gjennom en periode på 1800 år? . . .

De siste fire årene har jeg lagt dette problemet foran de ledende brødre i samfunnet, og ikke én av dem er kommet med en forklaring. Ingen av dem våget å si at da tronen ble flyttet ut i den første avdeling, så ble arken og loven flyttet samtidig, og på den annen side har ingen våget å hevde at loven og nådestolen ble latt tilbake -- etterlatt i Det Aller-helligste mens det ble gjort evangelisk tjeneste i 1800 år fra et sete som ikke var nådestolen, og fra en trone som var skilt fra den guddommelige lov med et forheng (Cast Out for The Cross of Christ).

Forestillingen om at både Faderen og Sønnen befant seg i den første avdeling fram til 1844, stammer fra et syn Ellen White hadde i 1845:

I februar 1845 hadde jeg et syn om de begivenheter som begynte med Midnattsropet. Jeg så en trone, og på den satt Faderen og Sønnen. . . .Og jeg så Faderen reise seg fra tronen, og i en ildvogn dra inn i Det Aller-helligste, innenfor forhenget, og satte seg ned. Der så jeg troner jeg aldri før hadde sett. Deretter reiste Jesus seg fra tronen. . . .Og jeg så en skyvogn med hjul som flammende ild, og det var engler rundt den idet den kom dit Jesus satt. Han gikk inn i vognen, og ble ført inn i Det Aller-helligste der Faderen satt (fra skrivet To the Little Remnant Scattered Abroad. Uthevelser tilføyd).

Dette synet finner man også i Early Writings, s. 54-55, men i noe amputert form. Bl.a. er setningen der så jeg troner jeg aldri før hadde sett blitt fjernet. Vi skal merke oss at Ellen White sier at Faderen reiste seg fra tronen og ble ført inn i Det Aller-helligste, innenfor forhenget, og at Jesus også reiste seg fra tronen og ble ført inn i Det Aller-helligste. Det er da selvinnlysende at den tronen de først satt på, var i den første avdeling. Hele denne scenen er satt inn i rammen rundt 1844. Dette er en ubibelsk lære.

Hvis adventistenens helligdomslære er så grunnfestet på Guds ord, hvorfor har den ikke skapt annet enn problemer for tenkende mennesker opp gjennom årene? Vi skal merke oss at ingen av de ledende brødre, ingen av de pastorer Ballenger la problemene fram for, kunne svare på dem med et klart så sier Herren! Hvorfor?

Andre problemer

I 1905 overleverte A.F. Ballenger en liste på ni punkter til Generalkonferensens ledere. Jeg vil her trekke fram tre av disse punktene.

5. Skyggen krevde at Herrens geit, hvis blod tilfredsstilte lovens krav under skyggen, ble slaktet på forsoningsdagen. Samfunnets syn er at Kristi død, hvis blod tilfredsstilte lovens krav, skjedde mer enn 1800 år før forsoningsdagen angivelig begynte.

6. Skyggen skildrer ypperstepresten som går direkte fra sin tjeneste i forgården, der han tilveiebrakte blodet, direkte inn i Det Aller-helligste på forsoningsdagen. (Han stoppet ikke i den første avdeling, men tilveiebrakte blodet og bar det rett inn i Det Aller-helligste.) Samfunnets syn er at Kristus gikk fra sin tjeneste i den første avdeling, og ikke fra forgården, inn i Det Aller-helligste i 1844.

8. Skyggen sendte ypperstepresten rett gjennom den første avdeling og inn i Det Aller-helligste straks han hadde i sine hender blodet fra Herrens geit, eller det blodet som betalte for syndens straff. Samfunnets syn er at vår store yppersteprest stoppet i den første avdeling [i 1800 år] mens han hadde i sine hender sitt eget blod som betalte syndens straff.

På forsoningsdagen tilveiebrakte ypperstepresten under forbildet blodet fra Herrens geit og gikk umiddelbart inn i Det Aller-helligste med soningsblodet. Han gjorde ingen tjeneste i den første avdeling med dette blodet, men stoppet bare et øyeblikk for å ta et røkelseskar med røkelse, som han svingte idet han gikk innenfor bak forhenget. Adventistsamfunnet lærer derimot at Jesus -- etter å ha tilveiebrakt soningsblodet på Golgatas kors -- stoppet opp i 1800 år i den første avdeling, der han gjorde tjeneste med soningsblodet. Dette er helt i strid med forbildet. Dessuten ble Jesus yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis (Heb. 6,20). Forhenget i den jordiske helligdom revnet fra øverst til nederst ved Jesu død og tilkjennega at den jordiske tjeneste -- hele det aronsk/levittiske prestedømme -- var fullbrakt. Ved sin død ropte Jesus: Det er fullbrakt! Frelsen var tilveiebrakt der og da. Nei, sier adventistene, det var slett ikke fullbrakt: Hans død var bare begynnelsen til den gjerning han fór opp til himmelen for å fullføre (se Mot historiens klimaks, papirutg., s. 375). Adventistene har deretter sydd igjen forhenget og flyttet hele det aronsk/levittiske prestedømme opp til himmelen, der de lar Jesus gjøre tjeneste i den første avdeling med forsoningsblodet etter Arons vis i 1800 år, til tross for at Bibelen uttrykkelig sier at Jesus ikke var yppersteprest etter Arons vis, men etter Melkisedeks vis (Heb. 6,20; 7,11-15) -- og til tross for at Bibelen uttrykkelig sier at Jesus gikk inn i Det Aller-helligste ved sin himmelfart.

Ellen Whites respons på Ballengers brev

Vi har tidligere i denne artikkel sett på det høflige og bønnfallende brev A.F. Ballenger sendte til Ellen White, med bibelske argumenter ingen kunne tilbakevise. Det er heller ikke lett å tilbakevise de andre argumentene han kommer med -- i hvert fall ikke fra et bibelsk ståsted.

Ellen White svarte ikke på Ballengers brev, men begynte i stedet en tirade av vitnesbyrd som framstilte mannen som om han sto i ledtog med selve djevelen:

Det er ikke sannhet i de skriftforklaringer Eldste Ballenger og de som står i ledtog med ham kommer med (EGW i The Early Elmshaven Years, Vol. 5, s. 409. Uthevelser tilføyd). Et uttrykkelig Så sier Herren! var tydeligvis ikke sannhet for EGW!

Jeg erklærer i Herrens navn at de farligste villfarelser prøver å finne inngang hos oss som et folk, og Eldste Ballenger ruinerer sin egen sjel (samme, s. 409. Uthevelser tilføyd). Det er en meget alvorlig sak å kalle bibelsk sannhet, et uttrykkelig så sier Herren! for farlige villfarelser og dømme et menneske til fortapelse for å komme med et så sier Herren!

De menn som har mistet fotfestet når det gjelder sannhetene i helligdomslæren, slik de er blitt skildret av menn som har stått under Den Hellige Ånds ledelse, burde heller be mer og tale mindre. Jeg bevitner i Herrens navn at Eldste Ballenger er ledet av sataniske redskaper og spiritistiske, usynlige ledere. De som står under Den Hellige Ånds veiledning vil vende seg bort fra disse forførende ånder (Manuscript 59, 1905. Uthevelser tilføyd).

Dette er en meget alvorlig sak. Selv de ledende brødre i Adventistsamfunnet hadde ingen ting å stille opp mot Ballengers bibelske argumenter, og måtte innrømme at de fra et bibelsk ståsted var uangripelige. Leseren har selv hatt anledning til å gjennomgå disse argumentene i denne artikkelen. Det er krystallklart ut fra Guds ord at innenfor bak forhenget viser til Det Aller-helligste, og Bibelen sier uttrykkelig at det var dit Jesus gikk ved sin himmelfart. Men dermed faller selve grunnvollen for adventistenes helligdomslære. Ikke til å undres over at reaksjonen var sterk. Ellen White sier at et slikt syn er inspirert av sataniske redskaper og spiritisme. Hvilken ånd er det som kommer til uttrykk i Ellen Whites uttalelser om Ballenger? Det er i hvert fall ikke Guds Ånd. Slik går ikke vår himmelske Far fram mot oppriktige, sannhetssøkende sjeler. Langt alvorligere er det at hun tar Gud til vitne på denne åpenbare overtredelsen av det niende bud. Dette er å sverge falskt i Herrens navn. Dette har hun gjort gang på gang der hun sendte ut falske syner, vitnesbyrd og åpenbaringer i Herrens navn: Det ble vist meg, min ledsagende engel sa osv. Men nå er saken langt alvorligere: Ellen White kaller bibelsk sannhet for villfarelse -- gjør sannhet til løgn -- og bevitner dette i Herrens navn. I tillegg lyver hun om Ballenger. Hun ville ikke ha noe mer med Ballenger å gjøre, og ba aldri om unnskyldning for sitt grove overtramp.

Hun sier videre at helligdomslæren ble skildret av menn som sto under Den Hellige Ånds ledelse. Men vi har sett at de kom med ting i sine utleggelser som var i strid med Bibelen.

Vi skal merke oss at EGW ikke kommer med et eneste bibelsk argument for sine tirader, bare en lang rekke fordømmelser i Herrens navn. Slikt er uttillatelig av en som fikk en anmodning som denne:

Det jeg ber om i dette brevet, er at det må foreligge et 'så sier Herren' til støtte for uttalelsen din, og at du i din medfølelse for min sjel må gi meg et slikt skriftsted (A.F. Ballenger i sitt brev til Ellen White, sitert ovenfor).

Skriftstedet/skriftstedene kom aldri, bare fordømmelser og advarsler hun tok himmelens Gud til vitne på. Ifølge EGW sto mannen i ledtog med Satan selv. Han ville gå fortapt. Ellen White, som ellers anmodet andre om å ta for seg villfarne brødre med Bibelen i hånd og vise dem ut fra Skriften hvor de tok feil, praktiserte selv ikke dette rådet. I Ballengers tilfelle kunne selv brødrene ikke svare på Ballengers argumenter med Bibelen i hånd. Det kunne tydeligvis heller ikke Ellen White. Hun kommer ikke med et eneste bibelvers for å tilbakevise Ballengers påstander. I stedet gjør hun indirekte klart at vi skal stole på hennes syner i stedet for Guds ord. I slike tilfeller er det bekvemt med et kraftig vitnesbyrd, et så sier Herren for å stoppe en trussel mot den etablerte lære, som utvilsomt hadde problemer -- og uttalelser som kunne skape tvil om hennes troverdighet.

Ikke til å undres over at A.T. Jones skrev i 1905 at det etter hans oppfatning ikke var et kirkesamfunn her på jord som lignet mer på pavemakten i sin ånd enn Adventistsamfunnet! (Some History, Experience and Facts, s. 24.) Dette er virkelig noe å tenke over.

I 1984 fortalte pastor Henry F. Brown, som da hadde vært pastor i Adventistsamfunnet i seksti år, at de fikk vite at A.F. Ballengers datter fremdeles levde og bodde i California. Hun var på den tiden en dame i åttiårs-alderen. Pastor Brown dro for å besøke henne:

I senere år, da vi var i Riverside, California, fikk vi vite at hans [A.F. Ballengers] datter fremdeles levde, en dame i 80-års alderen. Vi dro for å besøke henne, en svært hyggelig dame, og hun fortalte oss at da de kvittet seg med ham, fikk han ikke et rødt øre i vederlag. Han ble overlatt til seg selv, og de gråt og undret seg på hvordan de nå skulle klare seg. Han var en gudfryktig kristen til sin død (Elder H.F. Brown's Personal Testimony, 5. desember 1984).

Våre ledere gjorde ikke noe forsøk på å bringe noen av dem tilbake. F.eks. Eldste Ballenger, som med de ømmeste følelser bønnfalt Str. White og skrev et brev til henne: 'Vis meg vanskelighetene. Vis meg hvor jeg tar feil. Hjelp meg. En gang regnet du meg som trofast bror, og nå vil du ikke engang snakke til meg.' Men hun ignorerte bønnfallelsen hans fullstendig og nektet å ha noe som helst med ham å gjøre (samme).

Vi må igjen spørre: Hvilken ånd er det Ellen White her viser overfor en bønnfallende bror? Det er ganske visst ikke Kristi ånd. A.F. Ballenger hadde begått den helligbrøde som edel berøer å stille prøvende spørsmål ved Ellen Whites skrifter. Det gikk på hennes ære og troverdighet løs. Dette kunne hun aldri tåle. Slike edle berøere ble stemplet som Satans trofaste redskaper, drevet av spiritismens ånd.

Adventistsamfunnet forventer at det den edle berøer oppdager i Guds hellige Ord harmonerer med samfunnets offisielle lære og søster White. Guds ord må tolkes gjennom søster White, slik de ledende brødre sa til A.F. Ballenger i sin tid. Derfor er det ikke plass til edle berøere i Adventistsamfunnet. Den edle berøer ønsker derimot ikke å være et ekko av andre, en papegøye på sin pinne. Gud har gitt ham en selvstendig dømmekraft og en hjerne å tenke med. Men der paven og pavemaktens ånd råder, er den edle berøer en torn i øyet, et fremmedelement som må fjernes. Og fjernet ble de med Ellen Whites støtte som hun tok Gud til vitne på. Hun gikk ikke av veien for å sverge falskt i Guds navn hvis hennes egen troverdighet sto på spill.

7. Brev fra A.T. Jones

I april 1906 sendte Ellen White et vitnesbyrd der hun navngir flere personer som hadde stilt betimelige spørsmål om hennes inspirasjon. I vitnesbyrdet, som hun hevder var basert på et syn, ber hun disse personer om å skrive ned det de hadde problemer med, så ville hun gjøre sitt beste for å svare på dem.

Flere av de navngitte personer gjorde som de ble oppfordret til, men fikk aldri noe svar fra EGW. En av de navngitte personer som svarte på oppfordringen, var A.T. Jones. Her følger deler av brevet hans fra 26. april 1909 til Ellen White. Han fikk aldri noe svar på dette brevet.

Kjære Str. White: I april 1906 sendte du ut en meddelelse, datert 30. mars 1906, der det sto følgende:

'For ikke så lenge siden sto jeg i nattens syner midt i en gruppe mennesker. Til stede der var Dr. Kellogg, Eldste Jones, Tenny og Taylor, Dr. Paulson, Eldste Sadler, dommer Arthur og mange av deres kollegaer. Jeg ble ledet av Herren til å be dem og alle andre som hadde problemer og alvorlige ting med hensyn til de vitnesbyrd jeg har båret fram, om å spesifisere hva problemene og kritikken går ut på. Herren vil hjelpe meg til å svare på disse innvendingene, og gjøre klart det som er vanskelig. La de som har vanskeligheter nå sette ned på papir en uttalelse om de problemer de har, og la oss se om vi ikke kan kaste lys over saken som vil hjelpe dem ut av problemene. . . .Jeg har nå fått påbud om å be de som har problemer med hensyn til Str. Whites virksomhet, om å komme med spørsmålene sine nå, før den store dommens dag kommer.'

Først av alt er det riktig av meg å forklare hvorfor jeg ikke har skrevet før.

1. Jeg har aldri fått noen kopi av denne meddelelsen.

2. Det tok lang tid før jeg fikk en kopi. Og da fikk jeg den fra en bror som heller ikke hadde fått noen kopi fra deg, selv om også hans navn var nevnt. Og han på sin side hadde fått sin kopi fra en annen bror du hadde sendt til, selv om hans navn ikke var nevnt.

3. Før jeg fikk en kopi av det, fikk jeg høre at du hadde bedt visse personer, deriblant meg, om å skrive ned de problemer de måtte ha med hensyn til skriftene dine, for at du kunne forklare, etc., og det var bare det jeg fikk vite. Men på slikt grunnlag kunne jeg aldri skrive, og årsaken er at et slikt forslag øyeblikkelig kullkaster påstandene om at skriftene dine står på lik linje med Guds ord, eller er gitt under Guds inspirasjon. For hvis disse skriftene virkelig var Guds ord --

a. Ville de ikke trenge noen forklaring.

b. Hvis skriftene som skulle forklares ikke var Guds ord, da ville jeg heller ikke ønske noen forklaring av dem, fordi jeg ikke ville bekymre meg mer over dem enn alle andre skrifter som ikke var Guds ord.

Videre vet jeg at du ikke ville være i stand til å forklare de ting som kunne skrives ned, og at enhver forklaring ville vært verre enn ingen forklaring i det hele tatt. Og begivenhetenes gang har bekreftet dette synet. For når Br. Sadler og Br. Paulson skrev til deg i full åpenhet om sine problemer som svar på din oppfordring av 3. juni 1906, skrev du følgende ord:

'Sabbats kveld, for en uke siden, etter å ha tenkt over saken under bønn, fikk jeg et syn, der jeg talte foran en stor gruppe personer, der det ble stilt mange spørsmål om mitt arbeid og mine skrifter. Jeg ble instruert av et sendebud fra himmelen om ikke å ta på meg byrden med å svare på alt snakket og all tvilen som mange hadde fått.'

Da Br. Sadler hadde skrevet brevet sitt ferdig, og var klar til å sende det, leste han det for meg før han sendte det. Jeg sa til ham: 'Bror, det der vil du aldri få noe svar på. Ethvert svar ville være verre enn ikke noe svar i det hele tatt.' Og slik ble det. Til denne dag har ikke Br. Sadler fått noe svar på brevet sitt, selv om du lovte å svare da du mottok brevet hans, med følgende ord: 'Så snart jeg kan, vil jeg oppklare tingene, om mulig, med hensyn til det arbeid Gud har gitt meg å utføre.'

I Bror Paulsons brev gjorde du bare forsøk på å svare på ett enkelt punkt, og det hovedsakelig med sitater fra Great Controversy og fra de utgitte vitnesbyrdene -- stoff han allerede var godt kjent med.

Dette var om Sadler og Paulson. Men det var enda verre med hensyn til Dr. Stewart. Til Dr. Stewart ble det sendt en kopi av meddelelsen din om å skrive ned all tvil, innvendinger etc., selv om hans navn ikke ble nevnt der. Som svar på denne oppfordringen skrev Dr. Stewart et brev til deg, der han la fram det han ble bedt om. Dette brevet sendte han til deg personlig, som et konfidensielt, privat brev. Samtidig sendte han et brev til W.C. White, sønnen din, der han ba om et svar på brevet innen tredve dager.

Det neste Dr. Stewart hørte om dette brevet, var at det var kommet i hendene på A.G. Daniells i Takoma Park, Washington [Generalkonferensens formann på den tiden, ÅK] som gjorde offentlig bruk av det som et -- 'Her har vi et manuskript på 78 sider med innvendinger mot vitnesbyrdene etc', uten antydning om at du hadde skrevet til forfatteren av manuskriptet og andre, en meddelelse med oppfordring om å gjøre slik han hadde gjort. I stedet skapte han det inntrykk at hele manuskriptet bare var et forsettlig, planlagt angrep på vitnesbyrdene. Og det var det eneste svar på brevet sitt Dr. Stewart noensinne fikk se eller høre om. Verken fra deg eller W.C. White fikk han noen gang svar på brevet sitt.

Nå, Søster White, du skrev i Guds navn, og appellerte til menneskenes kristne integritet, og i nærvær av dommen, at de skulle skrive til deg om problemene: 'La det alt sammen bli skrevet ned.' Og du tok Gud til vitne for svaret: 'Herren vil hjelpe meg til å svare på disse innvendingene. Denne meddelelse ble sendt personlig til Dr. Stewart. Han aksepterte meddelelsen som oppriktig ment, og skrev svaret sitt i samsvar med det. Når du blir konfrontert med alt dette, kan du da tro eller forvente at et kristent menneske kan mene at Guds dom vil rettferdiggjøre som en riktig, kristen handlemåte det som ble gjort med brevet til Dr. Stewart?

I nærvær av dommen er det selvfølgelig rimelig å tro at det er en mulighet for at du aldri fikk se brevet til Dr. Stewart, og aldri fikk noen sjanse til å se det. For din skyld er det rimelig å tro at mulighetene er til stede for at W.C. White fikk brevet og leste det, og sendte det videre til Daniells i Washington uten å gi deg mulighet til å lese det. . . .

Og vil dommen rettferdiggjøre som riktig, kristen handlemåte det offentlige bruk av Dr. Stewarts brev til deg, med det inntrykk at det var et forsettlig angrep på deg og skriftene dine, mens det som gikk aldeles klart fram av brevet til Dr. Stewart ble holdt skjult -- nemlig at det ikke var annet enn et svar på den oppfordring du hadde kommet med i Herrens navn, en oppfordring som sto å lese i det brevet til Dr. Stewart som ble brukt på denne måten. Og det offentlige bruk av brevet hans ble så utbasunert, og det ble slik etterspørsel etter det, at en annen mann også offentliggjorde det. Og igjen ble Dr. Stewart anklaget for å ha angrepet vitnesbyrdene og gått til krig mot deg. Vil Guds dom rettferdiggjøre som Guds rettferdighet slike handlinger? Kan noen som kjenner Gud eller har respekt for ham, tro at han vil godkjenne slike metoder? . . .

La meg nå si noen ord til Guds fordel. I din meddelelse av 30. mai 1906, der du navnga visse personer og ba dem å skrive ned på papir innvendingene sine, skrev du følgende:

'I nattens syner. . .ble jeg ledet av Herren til å be både dem og andre som hadde problemer og alvorlige ting å stri med når det gjaldt vitnesbyrdene jeg hadde båret fram, om å spesifisere hva innvendingene og kritikken gikk ut på. Herren vil hjelpe meg til å svare på disse innvendingene, og å klargjøre det som virker vanskelig. . . .La alt bli skrevet ned.'

Etter at du mottok svaret enkelte brødre i åpenhet hadde skrevet som svar på oppfordringen din, skrev du den 3. juni 1906 følgende ord: 'Jeg hadde et syn der jeg talte foran en stor gruppe, der det ble stilt mange spørsmål om mitt arbeid og mine skrifter. Jeg ble instruert av et himmelsk sendebud om ikke å ta på meg byrdene med å svare på alt snakket og all tvilen som mange har fått.'

Begge disse meddelelsene hevder å være fra Gud. Fordi de skal representere Gud, kommer de med den umulige situasjon at Gud i sannhet har bedt visse menn ved navn om å skrive ned alle innvendingene sine etc., med løfte om svar, og etter at han fikk alt dette, nektet han å svare.

Jeg gjentar derfor for Gud i sannhet, og for enhver som har mottatt Guds åpenbaring, at dette er en umulig situasjon. For ikke noe menneske som kjenner Gud og Jesus Kristus som han har sendt, kan tro om Gud at han ville kalle mennesker ved navn, bare for å gi dem et slag i ansiktet, eller fordømme dem.

Visste ikke Herren hvilken respons denne oppfordringen kunne avstedkomme? Visste han ikke hva slags respons som ville komme? Ja, visste han ikke hva slags respons som muligens ville komme? Visste han derfor ikke før disse uttalelsene ble skrevet, at det ikke ville komme noe svar? Og når han visste alt dette, kan da virkelig noen tro om Gud at han med overlegg ville ty til slike uverdige tricks med alvorlige, oppriktige menn som tror på hans egen Sønn?

La oss sette disse to uttalelsene dine side om side:

'For ikke så lenge siden sto jeg i nattens syner midt i en gruppe mennesker. . . . Jeg ble ledet av Herren til å be dem og alle andre som hadde problemer og alvorlige ting med hensyn til de vitnesbyrd jeg har båret fram, om å spesifisere hva problemene og kritikken går ut på. Herren vil hjelpe meg til å svare på disse innvendingene. . . .La alt sammen bli skrevet ned og gitt til dem som ønsker å fjerne problemene.'

'Jeg hadde et syn der jeg talte foran en stor gruppe, der det ble stilt mange spørsmål om mitt arbeid og mine skrifter. Jeg ble instruert av et himmelsk sendebud om ikke å ta på meg byrdene med å svare på alt snakket og all tvilen som mange har fått.'

Søster White: Kan du eller andre virkelig tro at et menneske som kjenner Gud eller har respekt for ham, vil akseptere begge disse uttalelsene som fra Gud? Kan du eller andre forvente at kristne mennesker vil tro om Gud at han vil gå fram på en slik måte, eller behandle mennesker på denne måten?

Kan du eller noen andre forvente at kristne mennesker vil akseptere som inspirert noe som innblander den hellige, rettferdige og gode Gud i et slikt vemmelig og uverdig knep? Skal vi tro om Gud at han er en slik lakei og uansvarlig overfor seg selv at han skal bindes til ting som slår så skammelig feil? At han både kan bindes og løses fra løfter? Og at han under løfte bare kan viftes hit og dit, slik at løftet ikke er verd noen ting? Og alt dette for å være lojal mot vitnesbyrdene?

Vel, Str. White, å tro noe slikt om Gud, Bibelens Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, vil ikke være annet enn den verste form for uærbødighet.

I disse brevene ble du stilt følgende spørsmål:

1. Godkjenner du at personlige vitnesbyrd Herren har gitt visse personer, blir sendt til andre?

2. Er det ikke en bibelsk regel at når du har noe å innvende mot en bror, så skal det legges fram for ham personlig, deretter for to eller tre, og hvis han ikke vil høre, til menigheten?

Dette er viktige spørsmål.

Det er et faktum at kopier av vitnesbyrd til enkeltpersoner er blitt sendt til samfunnets ledere på samme tid, eller til og med før de er blitt sendt til den person det dreier seg om.

Det er et faktum at vitnesbyrd til enkeltpersoner er blitt sendt til andre enn de de dreier seg om, og at de er blitt brukt offentlig, til og med på trykk og utgitt overalt, uten at de personer de er skrevet til engang har mottatt dem, hørt om dem eller sett dem.

Da Br. Tenney ble kastet ut av menigheten, ble det lest mot ham, og brukt som grunnlag for utkastelsen, deler av et vitnesbyrd han aldri hadde sett og ikke kjente til før det ble brukt mot ham under møtet.

Under striden med Battle Creek-sanatoriet ble det sendt ut og brukt mot dem, vitnesbyrd de aldri hadde sett eller hørt, og de ble både trykt og utgitt før sanatoriets folk i det hele tatt kjente til disse vitnesbyrdene.

Når det gjelder meg selv, har jeg mottatt brev fra forskjellige deler av landet som fortalte at under årsmøter ble det både lest og sitert fra vitnesbyrd som hadde med meg å gjøre, vitnesbyrd jeg aldri har sett.

Dette er nøyaktig tilfellet med din meddelelse av 4. februar 1907 til Br. Russell Hart, der jeg blir nevnt to ganger ved navn, og påstått at jeg ville 'arbeide på alle mulige måter for å vinne kontrollen over' Tabernaklet [kirkebygningen i Battle Creek, ÅK]. Dette ble brukt av visse personer (ikke av Br. Hart) som et 'vitnesbyrd' til å fordømme og nedverdige meg. Likevel så jeg aldri dette vitnesbyrdet, eller kjente til innholdet i det, før 20. februar 1909 -- mer enn to år etter at det ble skrevet. . . .

I Bibelen har Herren påbudt at når en bror gjør en feil, skal han vinnes tilbake, ikke fordømmes. . . .

Dette er Herrens ord som forteller oss hvordan vi skal gå fram mot den som gjør en feil, eller har syndet. Men måten vitnesbyrdene dine er blitt brukt på, tilsidesetter dette påbudet fullstendig. En manns feilgrep blir utbasunert på trykk for verden, eller fortalt til alle mulige andre bortsett fra ham selv. Og han blir både fordømt og forkastet uten engang å ha blitt fortalt om det, langt mindre fortalt på en kristen måte for annen eller tredje gang.

7. september 1907: Denne meddelelse ble kopiert med de vanlige arkivnummerne Sept. 7, 1907-8...H.38.07. Det er rimelig å tro at minst syv av de indikerte åtte kopiene ble sendt til like mange personer og steder, og at de er blitt brukt flittig til å publisere og vektlegge det som ble sagt i meddelelsen angående meg. Men jeg så den aldri før 20. februar 1909, mer enn to år etter at den ble skrevet. Og da så jeg den bare fordi en bror fortalte meg at Br. Hart hadde en kopi, og at andre også hadde kopier, og gjorde bruk av dem. Da jeg møtte Br. Hart, sa jeg til ham at jeg hadde hørt at han hadde en kopi av et vitnesbyrd der mitt navn ble personlig nevnt, men at jeg aldri hadde sett det eller kjent til at det eksisterte, og at jeg syntes det bare var rimelig at jeg fikk sjansen til å se det. Han mente også det, og lot meg få det. De stedene der mitt navn er nevnt, er som følger:

'Jeg må handle i samsvar med det lys Herren har gitt meg, og jeg sier til deg at Br. A.T. Jones og Dr. Kellogg vil gjøre alle mulige anstrengelser for å vinne kontrollen over Tabernaklet, for at de der kan presentere sine doktriner. Vi må ikke tillate at den bygningen blir brukt til å spre villfarelse. Tabernaklet ble bygd av syvendedags-adventister. Det er deres eiendom, og deres lojale representanter må ha kontrollen over det. Jeg står fast på dette spørsmålet, og hvis du og andre vil ta et avgjort standpunkt sammen med oss, vil du gjøre det Gud krever av deg på denne tid.

Vi må være sikre på at vi beholder kontrollen over Tabernaklet, for mektige vitnesbyrd må forkynnes der til fordel for sannheten. Dette er Herrens ord til deg og andre. Eldste A.T. Jones vil arbeide på alle mulige måter for å vinne kontrollen over denne bygningen, og hvis han kan det, vil han der forkynne teorier som aldri burde blitt hørt. Jeg vet hva jeg snakker om i denne saken, og hvis du hadde trodd på de advarslene som er kommet, ville du handlet på fornuftig vis.'

I all vennlighet, og uten noen som helst følelse av bitterhet, men i god humor, vil jeg si til deg, Str. White, og til alle andre -- og jeg sier det i all høytidelighet foran Gud for at det kan stå fram i dommen som sannhet: Disse uttalelsene om meg er ikke sanne. De var ikke sanne da de ble skrevet, de har aldri vært sanne på noe som helst tidspunkt etter at de ble skrevet, og de vil aldri bli sanne på noen som helst måte. Jeg gjorde aldri 'alt' jeg kunne for å vinne kontrollen over Tabernaklet; noe slikt har jeg aldri tenkt på. Dette vet jeg på samme måte jeg vet at jeg lever, eller at jeg befinner meg her og skriver til deg. . . .

Og all denne tiden, over halvannet år eller mer etter at det ble kopiert, mens meddelelsen ble brukt både fjernt og nær for å advare folk mot min store ondskap, frafall og antagonisme -- der gikk jeg rolig omkring og var totalt uvitende om at noe slikt eksisterte, og på samme tid like uskyldig med hensyn til anklagene som et barn.

Likevel sier du i denne meddelelsen: 'Jeg vet hva jeg snakker om.' Med all respekt, og i all vennlighet sier jeg: Str. White, du vet ikke hva du snakker om, for det er ikke fnugg av sannhet i det, og verken du eller andre kan vite at det ikke er slik. Og selv om jeg ikke med sikkerhet kan kjenne andre på samme måte jeg kjenner meg selv, tror jeg fullt og fast at det som er blitt sagt om Dr. Kellogg er fullstendig usant, like usant som det som er blitt sagt om meg.

Videre står ordene der: 'I samsvar med det lys Herren har gitt meg. . . .Jeg sier til deg at Eldste A.T. Jones og Dr. Kellogg vil gjøre alle mulige anstrengelser for å vinne kontrollen over Tabernaklet.'

Der står altså ordene: 'Dette er Herrens ord til både deg og andre. Eldste A.T. Jones vil arbeide på alle mulige måter for å vinne kontrollen over denne bygningen.'

Str. White: Den enkle sannhet er at dette ikke er lys i det hele tatt, for det er absolutt ikke sant. Og Herren ga det slett ikke til deg, for han gir ikke eller forteller ikke noe som ikke er sant. Dette er ikke 'Herrens ord' i det hele tatt, for de var aldri sanne, og jeg vet at Herren aldri forteller det som ikke er sant. Og hvis det hadde vært sant, ville han først gitt det til meg, i stedet for til alle mulige andre bortsett fra meg, og aldri til meg. Mener du virkelig jeg skal tro at Herren tilsidesetter sine egne ord og følger en kurs som er i strid med den han har staket ut for oss for at vi kan følge i hans fotspor? Det er umulig.

Herren vet utmerket godt at jeg aldri har gjort noe forsøk, eller virket i den retning, eller overhodet tenkt på å vinne kontrollen over Tabernaklet. Og Herren vet utmerket godt at jeg og Dr. Kellogg aldri har rottet oss sammen og snakket om, eller tenkt på å vinne kontrollen over Tabernaklet. . . .

Dessuten, Str. White: Du husker nok at dette ikke er første gangen jeg er blitt stilt under nødvendigheten av å fortelle deg at det du har sagt ikke var sant. Den andre gangen var i juli 1903, i ditt hjem i Elmshaven, da du hadde sendt bud etter meg ved sanatoriet for å komme til ditt hjem. Du begynte å snakke svært bestemt til meg. Da jeg med en viss overraskelse hadde lyttet til deg over lengre tid, husker du sikkert at jeg stoppet deg, så deg rett inn i øynene og sa: Str. White, det er ikke fnugg av sannhet i det du sier. Da droppet du plutselig emnet og vendte samtalen over på noe annet.

I Berrien Springs, Michigan, rundt tiden for Lake Union-konferensen i 1904, og mens du snakket om boken 'Living Temple', sa du offentlig til forsamlingen:

'Jeg leste aldri boken selv, men Willie satte seg ned ved siden av meg og leste for meg noen av de mest tvilsomme uttalelsene. Og jeg sa til ham: Willie, det var akkurat det samme vi hadde den gangen i New England, etc. etc.'

Vel, Str. White, sa jeg, og det samme sier jeg nå, og vil alltid si: Jeg har ikke den minste fnugg av tiltro til Willies inspirasjon når det gjelder å plukke ut og lese for deg 'de mest tvilsomme uttalelsene' verken i den boken eller i andre bøker, som grunnlag for din fordømmelse av boken, eller for å skrive et vitnesbyrd om saken. Jeg vet at både Johan Huss og Hieronymus ble brent på bålet, og Wyclif og Luther ble forfulgt til sine graver bare på grunn av 'noen av de mest tvilsomme uttalelsene' som ble utplukket og lest av deres motstandere og fordomsfulle mennesker.

Jeg vet at Willie viste meg noen av disse 'mest tvilsomme uttalelsene' han hadde plukket ut. Og jeg vet at den tvilsomme betydningen han la i disse uttalelsene for å få dem til å bli 'tvilsomme uttalelser', var direkte i strid med den betydning som står klart og tydelig på trykk. . . .

I 1902 ble det trykt en traktat av meg med tittelen 'Guds Åpenbaring'. Jeg ble fortalt at i sine prekener under disse unionskonferensene, hadde Br. Prescott plukket ut en enkelt setning fra denne prekenen min og hadde lest denne enkle setningen sammen med setninger og uttalelser fra bøker han sa var 'panteistiske' (og jeg så aldri noen av disse bøkene), på en slik måte at det ble skapt det inntrykk at jeg forkynte 'panteisme' på lik linje med de andre (Uthevelser tilføyd).

Så langt brevet fra A.T. Jones. Det er flere ting vi skal merke oss i dette brevet.

1. Enkelte brødre stiller prøvende spørsmål ved Ellen Whites vitnesbyrd. Dette får hun vite om.

2. I et syn blir det navngitt personer, med beskjed om at de skal skrive ned innvendingene sine, og Gud ville hjelpe med å få dem avklart.

3. Tro mot meddelelsen skriver noen av de navngitte brødre til EGW, men da får hun plutselig et nytt syn med beskjed fra Gud om ikke å kaste bort tiden på denne saken. De ville ikke få noen hjelp.

4. Ingen av brødrene som skrev til EGW fikk svar. Dr. Paulson var den eneste som fikk et slags svar, som stort sett besto av sitater fra EGWs bøker.

5. Dr. Stewarts private brev til EGW kom i stedet i hendene på Generalkonferensens formann, som utga det for å skape det inntrykk at det dreide seg om et bevisst angrep på EGW.

6. Vitnesbyrd fra Ellen White ble av og til ikke sendt til den person vitnesbyrdet dreide seg om, men til andre, som lot det trykke og utgi. Personen i vitnesbyrdet fikk ofte ikke vite om dette før lang tid etter.

7. Ellen White anklaget ved flere anledninger A.T. Jones for ting han ikke hadde gjort, og tok himmelen til vitne på at hun visste hva hun snakket om. Hun sa falskt vitnesbyrd mot sin neste.

Det kan vel ikke være tvil om at de to synene A.T. Jones refererer til, var falske. Himmelens Gud opererer ikke på denne måten. I dette tilfellet gjør EGW Gud til en lunefull person som skifter mening fra dag til dag. Først gir Gud et løfte, og da de impliserte personer er tro mot meddelelsen, trekker han løftet tilbake. Disse synene var definitivt ikke fra Gud, uansett hva Ellen White måtte hevde. Men A.T. Jones forteller at det ikke var første gangen han grep Ellen White i å fortelle løgner.

8. Selvmotsigelser og påvirkning fra andre

Det er hevet over tvil at flere uttalelser av Ellen White er i strid med hverandre. Vi har sett at hun i en uttalelse fra 1900 sier at de fanatiske bevegelsene fra 1840-50 årene var av djevelen. Vi har også sett at hun selv var involvert i disse bevegelsene og at hun i boken Spiritual Gifts sier at Guds kraft og Guds Ånd hvilte over et av disse fanatiske møtene. I 1845-1860 sier hun det var Guds kraft, i 1900 sier hun det var fra djevelen. Slik forvirring og sammenblanding av Guds kraft og djevelen er mer enn betenkelig.

Det er en rekke andre selvmotsigelser i Ellen Whites skrifter. Her er en del av dem.

Jesus segnet/segnet ikke

'I ham [Jesus] dvelte hele guddommens fylde.' Menneskene bør forstå at guddommen led og segnet under Golgatas kvaler. Likevel kjøpte Jesus Kristus, som Gud ga som verdens forløser, menigheten med sitt eget blod. Himmelens Majestet ble satt til å lide under de religiøse fanatikere som ga seg ut for å være de mest opplyste mennesker på vår jord (Manuscript 153, 1898. Uthevelser tilføyd).

Mennesket Jesus Kristus var ikke Herren Gud Den Allmektige, likevel er Kristus og Faderen ett. Guddommen segnet ikke under Golgatas fryktelige kvaler, men det er likevel sant at 'så har Gud elsket verden, slik at den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv (Manuscript 140, 1903. Uthevelser tilføyd).

Gud elsker/elsker ikke ulydige barn

Herren elsker de små barn som gjør det som er rett, og han har lovt at de skal få være i hans rike. Men Gud elsker ikke de uskikkelige barna. . . .Når du føler deg fristet til å snakke i en utålmodig, gretten tone, da må du huske at Herren legger merke til deg, og han vil ikke elske deg hvis du gjør noe galt (Brev til W.C. White, 14. mars 1860; An Appeal to the Youth, s. 42, 62. Uthevelser tilføyd. Willie var da seks år gammel).

Du må aldri fortelle barna dine at Gud ikke elsker dem hvis de gjør noe galt. Fortell dem at han elsker dem, og at det gjør hans ømme Ånd sorg å se dem gjøre det som er galt (Signs of the Times, 15. februar 1892. Uthevelser tilføyd).

Frelsesplanen lagt før/etter syndefallet

Sorg fylte himmelen da det viste seg at mennesket var fortapt, og at den verden Gud hadde skapt, skulle bli fylt med dødelige vesener som var viet til elendighet, sykdom og død, og at det ikke var noen vei til redning for overtrederen. Hele Adams familie måtte dø. Jeg så da den elskelige Jesus, og la merke til et uttrykk av medlidenhet og sorg i ansiktet hans. Snart så jeg ham nærme seg det overmåte klare lys som omga Faderen. Min ledsagende engel sa: 'Han er i fortrolig samtale med sin Far.' Englene lot til å være i den største spenning mens Jesus samtalte med sin Far. Tre ganger ble han omhyllet av det herlige lys rundt Faderen, og den tredje gang han kom fra Faderen kunne vi se skikkelsen hans. Ansiktet hans var rolig, fritt for ethvert spor av bekymring og uro, og strålte av en ynde ord ikke kan beskrive. Han fortalte englehæren at det var funnet en utvei til redning for det fortapte menneske; at han hadde samtalt med sin Far og fått tillatelse til å gi sitt eget liv til en gjenløsning for menneskeslekten, bære deres synder, påta seg dødsdommen og på den måten åpne en vei der de ved hans blods fortjenester kunne få tilgivelse for tidligere overtredelser og ved lydighet bli ført tilbake til hagen de ble drevet ut av (Early Writings, s. 126; Budskaper til menigheten, s. 161, 162. The Story of Redemption, s. 43-44. Uthevelser tilføyd).

Her ser vi at frelsesplanen ble etablert etter syndefallet.

Før verdens grunnvoll ble lagt avla Kristus, Guds Enbårne Sønn, et løfte om å bli menneskehetens Forløser hvis Adam skulle synde (Selected Messages, bd. 1, s. 226. Uthevelser tilføyd).

Her ble frelsesplanen etablert før jorden ble skapt.

Mens Moses var på fjellet med Gud, ble frelsesplanen, som daterte seg fra Adams fall, åpenbart for ham på den mest slående måte (Selected Messages, bok 1, s. 231-232. Uthevelser tilføyd).

Her ble frelsesplanen etablert etter at Adam hadde falt i synd.

Ordene 'min time er ennå ikke kommet', peker på det faktum at enhver handling i Kristi liv her på jorden var en oppfyllelse av den plan som hadde eksistert fra evighets dager (Desire of Ages, s. 147. Uthevelser tilføyd).

Her ble frelesplanen etablert fra evighets dager.

Stilling under bønn

Jeg har fått brev med spørsmål om den riktige stilling en person bør innta når han ber til universets hersker. Hvor har våre brødre fått den ideen at de kan stå på sine føtter når de ber til Gud? En som hadde gått på skole i fem år ved Battle Creek, ble bedt om å holde bønn før Str. White skulle tale til folket. Men da jeg så ham stå oppreist på sine føtter idet han skulle begynne å be, ble jeg beveget i ånden til gi ham en åpen refselse. Jeg kalte ham ved navn og sa: 'Gå ned på dine knær.' Dette er alltid den riktige stillingen (Selected Messages, bd. 2, s. 311. Uthevelser tilføyd).

Jeg har mange ganger vært til stede ved årsmøter og generalkonferenser der Str. White har holdt bønn, og der både forsamlingen og hun selv sto på sine føtter (Dores E. Robinson i brev, 4. mars 1934. Uthevelser tilføyd. Dores E. Robinson var på denne tid en av staben i The White Estate).

Vitnesbyrdene

Toner ned.

Når jeg er tvunget til å forkynne budskapet, toner jeg dem ofte ned for å lage dem så gunstige som mulig for vedkommende. . . .Det var vanskelig for meg å gjengi de direkte, skarpe vitnesbyrd Gud har gitt meg (Testimonies, bd. 1, s. 73. Uthevelser tilføyd).

Toner ikke ned.

Jeg trekker ikke noe tilbake. Jeg toner ikke ned noe for å tilfredsstille dem eller unnskylde deres karaktersvakheter (Testimonies, bd. 5, s. 19. Uthevelser tilføyd).

Frenologi

Frenologi var en vitenskap som ble utviklet av den østerrikske legen Franz Joseph Gall (1758-1828). Den gikk ut på at hjernen besto av like mange organer som det var tilbøyeligheter, følelser og åndsevner -- som alle var forskjellige. Dette ble ifølge Gall gjenspeilet i kraniets form, som dermed skulle gi et inntrykk av den relative utvikling av hjernens organer. Dette skulle frenologen bedømme ved å føle på kraniet og dets kuler og dumper. Ved denne metoden skulle han være i stand til å gi en vurdering av personens karakter, evner etc.

Denne metoden var svært populær i USA i forrige århundre. En av dem som skrev om frenologi, men med negativt fortegn, var Ellen White:

Det ble vist meg at vi må være på vakt på alle bauger og kanter og standhaftig stå Satans knep og tillokkelser imot. . . .Vitenskapene frenologi, psykologi og mesmerisme er den kanal han benytter for å henvende mer direkte til denne generasjon, og han virker med den kraft som vil kjennetegne hans anstrengelser nær nådetidens opphør. . . .

Satan er kommet ubemerket gjennom disse vitenskapene, og har forgiftet sinnet til tusener og ledet dem inn i vantroen. . . .

Han utfører helbredelser, og blir tilbedt av bedratte mennesker som menneskehetens velgjører. Frenologi og mesmerisme blir svært opphøyd. De er bra på sin plass, men de blir benyttet av Satan som hans mest effektive middel til å ødelegge sjeler. . . .

Den verden man tror nyter godt i så stor stil av frenologi og dyrisk magnetisme, har aldri før vært så korrupt. Satan bruker disse metodene til å ødelegge moralen og legge grunnlaget for spiritisme. . . .

Det ble vist meg at tusener av mennesker er blitt ødelagt gjennom filosofiene frenologi og dyrisk magnetisme, og er blitt drevet inn i vantroen (Testimonies, bd. 1, s. 290, 296-297 (1862). Uthevelser tilføyd). Dette ble altså skrevet i 1862.

De samme rådene ble gjentatt på nytt to år senere. (Spiritual Gifts, bd. 4, s. 80-87 (1864)).

Samme år (1864) advarte Ellen White mot å begi seg inn på Satans grunn, og da spesielt barna:

Når Satan ser at han mister kontrollen over barna, vil han komme med sterke fristelser og prøve å binde dem til å fortsette denne forheksende last [masturbasjon]. Men de må standhaftig stå Satan imot når han prøver å få dem til å gi etter for dyriske lidenskaper, for dette er synd mot Gud. De bør ikke begi seg ut på forbuden grunn, der Satan kan få kontrollen over dem (An Appeal to Mothers, s. 22. (1864). Uthevelser tilføyd).

Ifølge Ellen Whites ord fra 1862, var frenologi et av Satans mest effektive metoder til å ødelegge sjeler.

Dette hindret imidlertid ikke Ellen White å la sine to sønner undersøke av frenolog i 1864, to år etter de sterke uttalelsene om frenologi, og samme år hun hadde skrevet at barna ikke bør begi seg ut på forbuden grunn. Hun hadde med andre ord selv begitt seg ut på forbuden grunn med barna sine for å stille dem under Satans vitenskap, den kanal han henvendte seg direkte til menneskene gjennom, den metode som banet veien for spiritisme. Her er historien:

På høstparten 1864 hadde James og Ellen White et tre ukers opphold på Dr. Jacksons institutt Our Home. Etter noen dager kom også deres to sønner Edson og Willie dit, som på den tid var hv. 15 og 10 år gamle:

Ellen White ble fascinert av frenologi-'vitenskapen', som Dr. Jackson praktiserte for fem dollar pr. konsultasjon. Kort tid etter at Edson og Willie var kommet dit, tok hun dem til doktoren for å få vurdert hvilken forfatning deres funksjonelle aktivitet, temperament, tilbøyelighet til sykdommer, naturlige forretningstalenter, skikkethet for ekteskapelige og foreldremessige forhold etc. etc. var i. Hun skrev til sine venner, og kunne knapt skjule sin glede over Jacksons smigrende analyse: 'Jeg tror Dr. Jackson ga en treffende beskrivelse av organiseringen og tilbøyelighetene til barna våre. Han uttalte at hodet til Willie var et av de beste hoder han noen gang hadde observert. Han ga også en god beskrivelse av Edsons karakter og særegenheter. Jeg tror denne undersøkelsen vil bety mye for Edson.' Antakelig var hun ikke fullt så fornøyd med doktorens diagnose av hennes egen tilstand han beskrev som hysteri (Ronald Numbers: Prophetess of Health, s. 90-91. Uthevelser tilføyd).

Hennes flørt med frenologi ser ut til å ha begynt under det første, kritiske besøket til Dansville i 1864, da hun tok sine to sønner til Dr. Jackson for å få dem fysisk undersøkt og for å få avlest hodene deres. Bare to år tidligere hadde hun fordømt frenologi ['Det ble vist meg'], sammen med psykologi og mesmerisme som Satans redskaper. Selv om de 'var bra på sin plass', ble disse vitenskapene 'hans kraftigste redskaper til å bedra og ødelegge sjeler'. I årene etter sine kontakter i Dansville, dukket det opp hyppige hentydninger til frenologi i hennes skrifter. Da hennes mann hadde et lengre sykeopphold, klaget hun f.eks. over at hans 'store og aktive' kuler av 'forsiktighet, samvittigsfullhet og godgjørenhet' -- som alle var verdifulle når han var frisk -- under sykdom ble 'smertefullt pirrelige og en hinder for helbredelse'. Og i et vitnesbyrd til en bror i 1869 om hans urimelige pengekjærhet, tilskrev hun dette problemet til satanisk pirring av 'berikelses-organet' (samme, s. 148-149. Uthevelser tilføyd).

Hadde hun fullstendig glemt det ble vist meg-advarslene fra 1862?

Da Ronald Numbers ba The White Estate om kopier av div. brev som dokumentasjon til sin bok Prophetess of Health, var det to brev Arthur White bestemt nektet å frigi. Det ene av disse gjaldt et brev fra 1873, der EGW beskriver en ferietur til Rocky Mountains, der hun og hennes familie holdt måltid på vildender de hadde skutt. I det andre brevet fortalte EGW at hun hadde latt sine to sønner Edson og Willie undersøke av en frenolog. Disse brevene (og sikkert hauger av andre brev) var pinlige for den madonnaskikkelse Adventistsamfunnet hadde bygd opp gjennom årenes løp. Folk måtte ikke få vite at hun ikke så rent sjelden gikk imot sine egne syner og vitnesbyrd.

Influert av andre

Det blir hevdet at Ellen White på ingen måte ble påvirket av andre personer. Sannheten er at hun ofte lot seg påvirke av andre til bl.a. å få beleilige syner disse personer hadde behov for, enten for å skaffe penger eller iverksette visse prosjekter. Et slående eksempel på dette er Kellogg-saken og panteisme, som vi allerede har sett. Ellen White lot seg ofte styre av andre, sterke ledere, ikke minst av sin yngste sønn William Clarence.

Ellen Whites mann James klaget til tider over at hun lot seg påvirke av andre, sterke ledere, slik følgende brev gir uttrykk for:

Eldste Butler og Haskell har hatt en innflytelse over henne som jeg håper kan bli brutt (James White til D.M. Canright, 24. mai 1881).

Bror Canright: Du gjør rett i å hjelpe både meg og andre så godt du kan. Presset har vært fryktelig på min stakkars hustru. Hun har vært under sterkt press fra Eldste Butler og Haskell (James White til D.M. Canright, 13. juli 1881).

George I. Butler var Generalkonferensens formann på den tid disse brevene ble skrevet.

Vitnesbyrd på bestilling

I boken The Claims of Mrs. Ellen G. White, utgitt av SDA-Church, Norwich, Conn. (1890), fortelles at da vitnesbyrd nr. 11 skulle gis ut, og EGW holdt på med nr. 12, fikk hun et brev fra forlaget, med opplysning om at utgivelsen av nr. 11 ville bli utsatt til hun kunne lage et vitnesbyrd som kunne påvirke brødrene, og som kunne settes inn i nr. 11. Lederne i Battle Creek trengte nemlig penger, og brødrene var trege med å gi. Hun etterkom ønsket deres, og det nødvendige vitnesbyrd kom. Et vitnesbyrd ble altså forhåndsbestilt fra Profetiens ånd for å påvirke brødrene til å gi penger.

Ellen Whites vitnesbyrd og artikkel i Review under den panteistiske krise, er et annet eksempel på vitnesbyrd av dette slaget, og det er mange flere. Ellen White ble nemlig ikke så lite påvirket selv -- til tross for at hun benektet dette -- av sterke brødre til å skrive vitnesbyrd etter som behovene meldte seg. Enten for å bevege brødre til å støtte det ene eller det andre, enten det var prosjekter eller penger -- eller til å fordømme det ene eller det andre.

I 1867 ble det lagt planer for å bygge et sanatorium i Battle Creek, The Health Reform Institute. J.N. Loughborough og andre pionerer satte i gang med dette mens James White var bortreist på grunn av sykdom. Men de trengte penger, derfor gikk de til Ellen White og bestilte et vitnesbyrd for å påvirke brødrene til å gi penger til prosjektet. Vitnesbyrdet ble levert til rett tid med en rekke jeg så:

Her, ble det vist meg, var et verdig prosjekt å ta del i (Testimonies, bd. 1, s. 492. Uthevelser tilføyd).

Pengene kom, og første etasje var på plass da James White kom tilbake. Han ble fortørnet over at han ikke var blitt rådspurt, og sørget for at alt ble revet ned og bygd på nytt -- etter hans planer, med et tap på 11 000 dollar.

Ellen White hadde da sendt et vitnesbyrd med jeg så, og det som deretter skjedde, satte henne i en klemme. James befalte henne å sende ut et nytt vitnesbyrd, der hun bekjente at det første vitnesbyrdet var galt, mens det neste, som ble skrevet etter James' befaling, var riktig.

Hele tiden ble fru White påvirket av sine sønner og av samfunnets ledende menn til å skrive vitnesbyrd til enkeltpersoner og menigheter. Men både hun selv og de andre prøvde å skjule at vitnesbyrdene ble til på denne måten. I senere år kunne enkelte, som f.eks. A.G. Daniells, Generalkonferensens formann fra 1901, når han trengte et vitnesbyrd fra henne til visse personer, skrive til hennes sønn W.C. White, som ville gi det videre til sin mor. Hvis de ble spurt om de hadde skrevet til fru White om de personer det gjaldt, nektet de for det. Dette var på en måte riktig, men likevel løgn, siden de hadde skrevet til hennes sønn. Slike simple utflukter kunne både hun selv og de andre ty til for å beskytte hennes virksomhet og forsvare hennes vitnesbyrd (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White).

Hvem fortalte?

En rekke av Ellen Whites vitnesbyrd er skrevet til personer -- ofte langt borte -- der hun avslører og refser deres synder og feilgrep. Så, tenker man, hvordan kunne Ellen White vite om disse tingene hun skrev om hvis ikke Gud hadde åpenbart det for henne? Hun sier selv:

Det har behaget Gud å avsløre for meg hemmelighetene og de skjulte syndene hos hans folk. Denne ubehagelige oppgaven er blitt lagt på meg for å refse det som er galt og åpenbare skjulte synder (Testimonies, bd. 3, s. 314. Uthevelser tilføyd).

Hvordan kunne hun vite om andres skjulte synder hvis ikke Gud åpenbarte det for henne? Kanskje adventistpioneren H.E. Carver har noe å si om dette. Han var assosiert med James og Ellen White i 1860-årene, og i sitt vitnesbyrd beskriver han ikke mindre enn fire tilfeller der EGW skrev vitnesbyrd til andre som var basert på opplysninger han og andre haddde skaffet henne:

Eldste Cornell dukket opp blant oss [SDA-medlemmer i Iowa City] og prøvde å bilegge den opprørske stemning som skyltes Br. Everetts motstand mot [Ellen Whites] syner. I sin behandling av denne saken mot Br. Everett la Eldste Cornell en svært uvennlig, forhastet og ukristelig ånd for dagen, og dette var til sorg for hele menigheten. Dette påtok jeg meg personlig å informere fru White om. Etter å ha fått disse opplysningene fra meg, utga hun sitt neste 'vitnesbyrd', om at hun var blitt vist at Eldste Cornell hadde gått for raskt fram i saken mot Br. Everett (H.E. Carver: Mrs. E.G. White's Claims to Divine Inspiration Examined. Uthevelser tilføyd).

På den tid menigheten i Pilot Grove, Iowa ble organisert, ønsket jeg å bli medlem. Men fordi jeg ikke kunne kunne uttrykke min fulle tro på inspirasjonen i fru Whites syner, mente man at det var best jeg ikke ble medlem på den tiden. . . .Fordi jeg var dypt interessert i den saken jeg støttet, meddelte jeg alle disse fakta til Eldste White og hans kone, og jeg ventet å få råd fra dem om denne saken. Men jeg fikk ingen ting før det neste synet ble utgitt, der hun sa at synene hennes var brukt på feil måte i Iowa. Her har vi igjen to tilfeller der hun hevdet å ha sett i syner ting jeg selv hadde meddelt henne. (samme. Uthevelser tilføyd).

Under et besøk i vår menighet, tilbrakte Eldste White og hans kone en tid hos familien til en bror jeg kjenner svært godt, og de la der merke til hans særegne oppførsel. Etterpå skrev hun til ham at hun hadde sett disse tingene i et syn. Men alt dette var helt oppe i dagen for alle som hadde tilbrakt noen timer i huset, og som vi alle visste ut fra egne erfaringer (samme. Uthevelser tilføyd).

Det fjerde og siste tilfellet som dreier seg om personer jeg kjenner, og som gjelder inspirerte syner, gjelder to medlemmer av menigheten i Pilot Grove, og det er ikke nødvendig å nevne hva saken dreide seg om. Denne saken skapte røre og prøvelser i menigheten, og det la seg ikke før fru White fikk et syn der hun så at den bror som var involvert i saken, og som var blitt utstøtt av menigheten, skulle komme tilbake til den. Da denne bror på en vennlig måte prøvde å vinne meg tilbake til min troskap mot Eldste og fru White, pekte han på sitt eget tilfelle som et bemerkelsesverdig og uomgjengelig bevis for den guddommelige inspirasjon i disse synene, for -- som han sa -- 'Hun så min sak i et syn.' Jeg fortalte ham at fru White nok kjente til saken før hun hadde synet. Dette nektet han for. Jeg fortalte ham da at den andre parten som var involvert, meget bestemt hadde hevdet i nærvær av min familie, at fru White kjente til alt sammen, for hele saken var blitt skrevet ned og sendt henne (samme. Uthevelser tilføyd).

Ellen White fikk altså opplysninger fra andre. Og på grunnlag av disse opplysningene sendte hun ut vitnesbyrd der hun hevdet å ha sett vedkommendes sak i et syn. Det var nok ikke bare i disse fire tilfellene at Ellen White fikk forhåndsopplysninger om andre personer som grunnlag for refsende jeg så-vitnesbyrd. Men det hun så var ikke hva Gud hadde åpenbart henne, men hva andre hadde opplyst om.

Disse fakta nektet Ellen White for på det sterkeste:

I enkelte tilfeller er det blitt hevdet at når jeg kommer med et vitnesbyrd til menighetene eller til enkeltpersoner, er jeg blitt påvirket til å skrive som jeg gjør på grunnlag av brev andre personer i menigheten har sendt meg. Det er noen som hevder at vitnesbyrd som angivelig skal stamme fra Guds Ånd, bare gir uttrykk for min egen vurdering på grunnlag av opplysninger fra andre personer. Denne uttalelsen er ytterst falsk (Testimonies, bd. 5, s. 683. Uthevelser tilføyd).

Følgende uttalelse er enda sterkere:

Noen står klar til å spørre: Hvem fortalte Str. White om disse tingene? De har sågar spurt: Fortalte noen deg om disse tingene? Jeg kunne svare dem: Ja, ja, Guds engel har talt til meg. . . .Men for framtiden vil jeg ikke bagatellisere de vitnesbyrd Gud har gitt meg for å lage forklaringer som kan tilfredsstille slike trangsynte personer, men jeg vil betrakte alle slike spørsmål som en fornærmelse mot Guds Ånd (Testimonies, bd. 3, s. 314-315. Uthevelser tilføyd).

Dette er meget sterke ord. De som spør: Hvem fortalte deg om disse tingene, fornærmer altså Guds Ånd, ifølge Ellen White.

Vi har mange eksempler på at det virkelig var andre som fortalte Ellen White: Kellogg-affæren, personlige vitnesbyrd og brev etc. -- vitnesbyrd som beviselig var falske, og som hun helt klart hadde fra andre kilder enn himmelske åpenbaringer. Det er tallrike eksempler på personer som fikk tilsendt himmelske vitnesbyrd med refselser for ting de aldeles ikke hadde gjort. Det er helt naturlig at slike personer stilte spørsmål ved disse vitnesbyrdene. Men de som stilte spørsmål ved en åpenbar løgn, fornærmet altså Guds Ånd. Denne uttalelsen av EGW er ytterst betenkelig. Betenkelig er det også at Ellen White løy om disse tingene for å redde seg ut av kinkige situasjoner enkelte tvilsomme vitnesbyrd hadde avstedkommet. Hun var nemlig svært følsom når det gjaldt sin egen ære, og for henne helliget hensikten midlet når det gjaldt å bringe til taushet personer som ut fra egne erfaringer stilte prøvende spørsmål ved hennes syner og guddommelige kall.

Som vi allerede har sett, sendte hun også refsende vitnesbyrd basert på syner til Dr. John Harvey Kellogg om visse bygninger i Chicago som ikke eksisterte. Dette var rett og slett et falskt syn basert på en sensasjonell avisrapport.

I et langt brev til EGW forteller A.T. Jones at hun ofte hadde sendt vitnesbyrd til personer med anklager som var direkte gale. Ofte ble disse feilaktige vitnesbyrdene offentliggjort før personene vitnesbyrdet gjaldt hadde fått det -- og noen ganger fikk de det aldri. Saken var ukjent for dem før de så sitt eget navn og de falske anklagene på trykk.

Det var forøvrig graverende tilfeller som Ellen White burde kjent til, men som hun først skrev om etter at de var blitt alminnelig kjent. Saken omkring Nathan Fuller var en av dem.

I 1869 eller 1870 besøkte Eldste White og hans kone denne menigheten [Niles Hills, Pa], der de oppholdt seg i hjemmet til herr Fuller. Eldste White roste Fuller offentlig som en gudfryktig mann. Bare noen dager senere, etter at en skyldbetynget søster i menigheten hadde lettet sitt hjerte, kom det for dagen at Fuller gjennom flere år hadde drevet hor med fem eller seks søstre i menigheten. Alle disse bekjente, og Fuller måtte innrømme at det var riktig. Samfunnet nesten mobbet ham. Hele menigheten ble sjokkert og skamfull. Men det verste var at fru White hadde tilbrakt flere dager i Fullers hjem, vært på møter sammen ham og møtt alle disse søstrene, men visste likevel ingen ting om råttenskapen. . . .

Som vanlig, etter at saken var blitt alminnelig kjent, skrev hun et vitnesbyrd om affæren (Se Testimonies, bd. 2, s. 449-454). Her prøver hun å unnskylde seg selv ved å hevde at 'Gud ordnet det slik at dette hykleriet og denne ondskapen skulle bringes for dagen på den måten det ble' (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White).

I Canrights bok nevner Uriah Smith mange tilfeller av lignende natur. En ledende predikant hadde forført flere kvinner i flere menigheter, og Ellen White hadde vært på møter sammen med denne forkynneren. Hun visste likevel ingen ting om saken før den var blitt kjent.

En annen ledende forkynner hadde drevet hor gjennom lengre tid. Heller ikke her visste EGW noe om saken før den var blitt kjent. Først da skrev hun et vitnesbyrd om affæren, The Sin of Licentiousness.

Pastor E.P. Daniels fikk i sin tid et skarpt vitnesbyrd fra Ellen White. Dessverre viste det seg at hun hadde refset feil mann. Hun hadde fått opplysninger på forhånd om saken, men informanten hadde forvekslet navnene. Denne forvekslingen fra informantens side førte til at feil mann ble refset, til tross for at vitnesbyrdet var inspirert av en engel fra himmelen. I sin virksomhet var Ellen Whites ører alltid åpne for rapporter om andre som kunne tjene som grunnlag for refsende vitnesbyrd, men av og til gikk det galt. E.P. Daniels ble så rystet av saken at han nesten forlot virksomheten.

Noen år før EGW døde, foregikk det så mye umoral på et av Adventistsamfunnets forlagshus at det begynte å komme i vanry. Etter at det ble oppdaget, måtte nesten tyve personer støtes ut for hor, blant dem flere trofaste kirkegjengere og tiendebetalere. Ellen White kjente ikke til noe av dette. Hun var helt hjelpeløs så lenge ingen fortalte henne, muntlig eller pr. brev, om andres synder. Likevel nektet Ellen White for at det var slik for å verne sitt eget bilde i menigheten som Guds profet.

9. Helsereformen

Ellen White har fått ufortjent ære for å ha vært en pioner på helsereform-området:

Ellen Whites skarpe 'forkunnskap' om vitenskapelig informasjon som nå er alminnelig akseptert, har vært en sterkt medvirkende årsak til at så mange mennesker har utviklet en entusiastisk tro og tillit til hennes budskap (The Ellen White Estate: Medical Science and the Spirit of Prophecy (1971), s. 3).

Dette er en sterkt overdrevet uttalelse. Vi har tidligere sett på hennes utsagn om masturbasjonens onder, parykker, lungene i halsen, smale midjer og andre ting. Disse tingene er av innlysende grunner ikke kommet fram i dagen og blitt 'alminnelig akseptert' av dagens legevitenskap.

Selvfølgelig er det mange gode og riktige ting i det helsebudskap Ellen White fremmer, men hvor hentet hun sin informasjon om disse tingene? Undersøkelser som bl.a. Dr. Ronald Numbers har foretatt, viser at Ellen White så godt som totalt har hentet sin informasjon om helsespørsmål fra kjente helsereformatorer i første halvdel av 1800-årene, Dette er veldokumentert i Numbers' bok Prophetess of Health. Det meste av EGWs helsereform er hentet fra menn som James C. Jackson, Russell T. Trall, Larkin B. Coles og Sylvester Graham -- ofte ordrett sitert fra deres verker -- også det som beviselig var galt, men som var alminnelig tro på den tiden.

Problemet oppsto når Ellen White fikk syner om helsereform, der intet var nytt under solen. Andre hadde skrevet om dette før henne. Disse helsereformatorer er i dag glemt, mens EGW, som hadde lånt stoffet deres og via syner gjort det til et så sier Herren, har fått æren, hovedsakelig fordi hun hadde en organisasjon i ryggen som promoterte hennes skrifter.

Da James og Ellen White reiste rundt i 1860-årene og prekte om helsereform, var det mange som påpekte likhetene med deres forkynnelse og det Dr. James Caleb Jackson forkynte i sitt sanatorium i Dansville, New York.

Ellen Whites syner om helsereform hadde så store likheter med Dr. Jacksons helseprinsipper at EGW til slutt ble tvunget til å komme med en forklaring.

Spørsmål: Fikk du synene dine om helsereform før du besøkte kurstedet i Dansville, New York, eller før du hadde lest bøker om emnet?

-- Jeg besøkte ikke Dansville før i august 1864, fjorten måneder etter at jeg hadde synet [juni 1863]. Jeg leste ikke andre skrifter om helse før jeg hadde skrevet Spiritual Gifts, bd. 3 og 4, Appeal to Mothers, og hadde skissert det meste av mine seks artikler i How to Live.

Jeg var ikke klar over at det eksisterte et skrift som The Laws of Life, utgitt i Dansville, N.Y. Jeg hadde ikke hørt om de forskjellige helseskriftene som var skrevet av Dr. J.C. Jackson, eller andre skrifter i Dansville, på den tiden jeg nevnte. Jeg visste ikke at det eksisterte slike skrifter før i september 1863, da vi var i Boston, Mass. Min mann hadde sett dem avertert i et blad ved navn the Voice of the Prophets, utgitt av J.V. Himes. Min mann bestilte skriftene fra Dansville og fikk dem i Topsham, Maine. Han hadde så mange gjøremål at han ikke fikk tid til å se på dem, og jeg bestemte meg for ikke å lese dem før jeg hadde skrevet ut synene mine. Bøkene ble liggende innpakket.

Da jeg introduserte emnet om helsereform til venner der jeg virket i Michigan, New England og i staten New York, og talte imot medisiner og kjøtt, og i favør av frisk luft og et riktig kosthold, fikk jeg ofte dette svaret: 'Det du sier ligger svært nær opp til det du finner i boken Laws of Life og andre skrifter av Dr. Trall, Jackson og andre. Har du lest denne boken og andre skrifter?'

Jeg svarte at det hadde jeg ikke, og jeg ville heller ikke lese dem før jeg hadde skrevet ut synene mine, for at det ikke skulle bli sagt at jeg hadde fått lyset om helsereform fra leger, og ikke fra Gud.

Etter at jeg hadde skrevet de seks artiklene til How to Live, gikk jeg gjennom forskjellige skrifter om hygiene, og ble overrasket over at de var i så full harmoni med det Herren hadde vist meg. Og for å vise denne harmonien, og for å legge emnet fram for våre brødre og søstre, slik det var skrevet av dyktige forfattere, bestemte jeg meg for å utgi How to Live, der jeg hovedsakelig siterte fra de verkene jeg nevnte (Second Advent Review and Sabbath Herald, 8. oktober 1867. Uthevelser tilføyd).

Her er det en rekke ting vi skal merke oss.

James og Ellen White besøkte Dr. Jacksons kursted i august 1864. EGW fikk sitt syn om helsereform den 6. juni 1863 (Otsego-synet, som varte 45 minutter), fjorten måneder tidligere. Hun sier at hun ikke var klar over at det eksisterte skrifter av Dr. Jackson før i september 1863, én til to måneder etter synet i august samme år. Men i boken Early Years, bd. 2, s. 13 av Arthur White, går det fram at ekteparet White kjente til Dr. Jacksons skrifter allerede i februar 1863, fire måneder før synet. James og Ellens to gutter var blitt syke av difteri i begynnelsen av februar 1863 --

Og så skjedde det! Den første uken av februar [1863] klaget to av James og Ellen Whites' tre gutter over kraftig sårhet i halsen og sterk feber. De kunne knapt få fram et ord -- unektelige, fryktinngytende symptomer. De hadde fått difteri. Heldigvis -- og utvilsomt i Guds forsyn -- hadde de fått i hende, trolig via en utveksling av skrifter i kontoret til Review, enten Yates County Chronicle av Penn Yan, New York, eller et blad som siterte fra det, en lang artikkel med overskriften 'Difteri, dens årsaker, behandling og helbredelse'. Den var skrevet av Dr. James C. Jackson fra Dansville, New York (Uthevelser tilføyd).

Det er derfor helt på det rene at Ellen White kjente til Dr. Jacksons skrifter minst fire måneder før hun fikk synet om helsereform i august samme år.

Siden EGW ga villedende opplysninger om dette i sin redegjørelse i Review, må man også stille spørsmål ved de andre opplysningene, f.eks. om hun virkelig hadde pakket ut og lest Dr. Jacksons verker før hun skrev ut synet sitt. Den som er grepet i én usannhet, kan mistenkes for andre usannheter.

Dessuten hadde James White skrevet en rekke helseartikler i Review seks måneder før Otsego-synet i juni 1863. James la stor vekt på sunt levesett i sine artikler, og i et Review (10. februar 1863) kalte han frisk luft, rent vann og lys Guds store legemidler, som er å foretrekke framfor leger og deres medisiner. Uken etter satte James inn i Review Dr. Jacksons artikkel om behandling av difteri.

Det er derfor helt klart at Ellen White både kjente til og hadde lest helserelatert stoff fra andre før hun fikk synet sitt. Uttalelsen hennes om at hun ikke kjente til artikler om helse, verken av Dr. Jackson eller andre før i september 1863, er derfor usann.

Siden synene hennes om helsereform i så høy grad minner om det Dr. Jackson og andre forkynte, blir mistanken styrket.

Hun sier at hun ikke hadde lest andre skrifter om hygiene før hun hadde skrevet Spiritual Gifts bd. 3-4, Appeal to Mothers og skissert artiklene til How to Live, artikler som for det meste var hentet fra andre. Appeal to Mothers ble utgitt i 1864. Denne bisarre boken er i sin helhet viet de forferdelige følgene av masturbasjon. Dette har vi omtalt tidligere. Vi skal merke oss at EGW sier uttrykkelig at hun ikke hadde lest andre helseskrifter før hun hadde skrevet Appeal to Mothers, dvs. etter at hun hadde skrevet ut synet sitt. Disse bøkene skal da angivelig være basert på det hun sier hun fikk se i synet.

At denne opplysningen ikke kan være riktig, forstår vi etter å ha lest Appeal to Mothers. Denne boken er så bisarr at stoffet der umulig kan stamme fra et himmelsk syn, men fra andre forfattere som var sterkt farget av datidens selsomme overtro, spesielt Sylvester Graham. Dette har vi gjennomgått tidligere. EGW hadde ikke suget alle disse skrekkelige beskrivelsene fra eget bryst, heller ikke fått det fra et himmelsk syn. Hvor hadde hun da fått det fra? Fra andre helseforfattere på den tid, som trodde på disse tingene. EGW bare gjenga datidens overtro. Altså måtte Ellen White beviselig ha lest andre verker om hygiene før hun skrev Appeal to Mothers og de andre nevnte skriftene, som også inneholder underlige ting. Stoffet i Appeal to Mothers står også som et kraftig vitne imot Ellen Whites forklaring i Review. Hun hadde lest andre hygieniske verker før synet sitt, og før de nevnte bøker ble skrevet, og i disse gjenga hun en broket blanding av sannhet og overtro. For Appeal to Mothers' vedkommende mest overtro. Ikke til å undres over at denne boken avgikk ved en stille død. Hvorfor? må en undre seg, siden den angivelig var basert på himmelske syner.

Dyriske organer

Vi har tidligere vært inne på frenologi. Denne pseudovitenskap lærte at hjernen besto av like mange organer som det var karaktertrekk etc. Nederst og bakerst i hjernen lå de dyriske organene som styrte de lavere lidenskaper. Ellen White var inne på dette da hun skrev et vitnesbyrd til en pengekjær bror, om at problemet skyldtes satanisk pirring av berikelses-organet (til Br. og Str. Lockwood, sept. 1864).

Ellers hadde Ellen White andre ting å si om de dyriske organer:

Moten lesser hodepynt og tupeer på kvinnens hode. Dette bidrar ikke til deres skjønnhet, men gir hodet en unaturlig fasong. Håret blir tvunget inn i unaturlige stillinger, og det er ikke mulig for hodene til disse motekvinnene å føle velvære. Det kunstige håret og tupeene dekker hjernens basis, og oppheter og pirrer spinalnervene som er i hjernen. Hodet bør alltid holdes avkjølt. Varmen som disse kunstige påfunnene forårsaker. driver blodet opp i hjernen. Virkningene av blodet på de lavere, eller dyriske organer, forårsaker unaturlig aktivitet, fører til løssluppenhet og umoral, og sinnet og hjertet står i fare for å bli fordervet. Når de dyriske organene blir pirret og forsterket, vil moralen bli svekket. Sinnets moralske og intellektuelle krefter blir dyrets tjener (EGW i The Health Reformer, 1. oktober 1871; EGW i Review and Herald, 17. oktober 1871. Uthevelser tilføyd).

Så nå vet vi det. Å gå med parykk eller tupé fører til løssluppenhet og umoral på grunn av at det dyriske organet blir pirret.

Vaner som senker standarden mht. til den fysiske helse, svekker den mentale og moralske styrke. Ettergivenhet overfor unaturlig appetitt og lidenskaper har en beherskende innflytelse på hjernens organer. De dyriske organer blir styrket, mens moralen blir undertrykt (Testimony for the Church PH 159, s. 67. Uthevelser tilføyd).

Bortsett fra at førstnevne sitat fra Health Reformer helt sikkert er plagiert stoff under Ellen Whites navn for å gi vekt til uttalelsen, gjenspeiler disse sitatene frenologiens prinsipper om hjernens organer og de dyriske organer. Slikt stoff, som reflekterte datidens manglende kunnskaper om hjernen, fant fremdeles veien inn i Adventistsamfunnets tidsskrifter i 1870-årene. Naturligvis skrev andre, ikke-adventister om disse frenologiske prinsippene, men når stoffet ble utgitt under Ellen Whites navn, var det plutselig blitt til Profetiens ånd.

Plagiat

Bevisene på Ellen Whites plagiat av andre helsereformatorer er overveldende. Her skal bare tas med et par eksempler. For å få det riktige sammenligningsgrunnlag skal det siteres ordrett slik uttalelsene står gjengitt på engelsk.

It is truly a sin to violate the laws of our being as it is to break the ten commandments (Ellen White: Christian Temperance (1890) s. 53).

It is as truly a sin against Heaven, to violate a law of life, as to break one of the ten commandments (Larkin B. Coles, Philosophy of Health (1853), s. 215).

The sympathy which exists between the mind and the body is very great. When one is affected, the other responds (Ellen White: Testimonies, bd. 4, s. 60 (1876)).

The sympathy existing between the mind and the body is so great, that when one is affected, both are affected (Larkin B. Coles, Philosophy of Health (1853), s. 127).

. . .flesh meat is not necessary for health and strength. If used it is because a depraved appetite craves it. Its use excites the animal propensities to increased activity and strengthens the animal passions. When the animal propensities are increased, the intellectual and moral powers are decreased. The use of the flesh of animals tends to cause a grossness of body and benumbs the fine sensibilities of the mind (Ellen White: Testimonies, bd. 2, s. 63 (1868)).

Flesh eating is certainly not necessary to health or strength. . . .If it be used, it must be a matter of fancy. . . .It excites the animal propensities to increased activity and ferocity. . . .When we increase the proportion of our animal nature, we suppress the intellectual. . . .The use of flesh tends to create a grossness of body and spirit (Larkin B. Coles: Philosophy of Health, (1853), s. 64-67).

Enhver kan se at det ene er kopiert fra det andre. Siden Ellen White utga sine vitnesbyrd senere enn 1853, da Larkin B. Coles utga boken sin, er det ikke vanskelig å forstå hvem som kopierte fra hvem. Disse sammenligningene kan fortsette i det uendelige.

Larkin B. Coles gikk altså kraftig imot bruken av kjøtt mange år før Ellen White fikk synet sitt i 1863 der hun fikk se at det ikke var bra å spise kjøtt. Ellen Whites kjente uttalelse om at overtredelse av helselovene er ensbetydende med overtredelse av Guds ti bud, stammer -- som vi så -- fra Larkin B. Coles. Dette står der svart på hvitt. Larkin B. Coles var en milleritt som døde i 1856. Han fremmet også klesreform og var imot bruken av medisiner. Han antydet også at det var en sammenheng mellom bruken av tobakk og kreft (The Beauties and Deformities of Tobacco-Using (1853), s. 142). Mye av EGWs stoff om helsereform viser slående likhet med skriftene til Larkin B. Coles, som skrev lenge før EGW. Det er ingen tvil om at EGW lånte fra Coles og fallbød det lånte stoffet som syner fra himmelen.

I sin bok Lectures on the Science of Human Life fra 1849, fremmer fritenkeren Sylvester Graham (1794-1851) de aller fleste helseprinsippene EGW angivelig fikk i sitt syn fra 1863. Han gikk bl.a. imot bruken av egg, melk og smør, te, kaffe, tobakk, fete kaker, medisiner, hvitt brød, svinekjøtt, salt, krydder, stramme korsetter og all stimulerende mat -- nøyaktig det samme som Ellen White, men før henne. At EGW var sterkt influert av Sylvester Graham er hevet over all tvil.

Dio Lewis var en kjent helsereformator fra 1850-årene. Han gikk inn for to måltider pr. dag -- det samme som EGW, men før henne.

Helsereform var i skuddet i 1850-årenes Amerika. Det var utallige helsereformatorer som reiste rundt og holdt foredrag om helsereform. De fremmet alle de prinsippene Ellen White senere kom med i sine skrifter. Synet hennes fra 1863 var derfor ikke noe nytt. Alt dette var kjent stoff som allerede var blitt forkynt vidt og bredt i Amerika i minst ti år før Ellen White fikk synet om helsereform. Det er derfor merkelig at Gud skulle gi et syn om stoff som allerede var velkjent, og at Ellen White spilte uvitende om alt dette før hun hadde skrevet ned synet sitt. Først da oppdaget hun til sin store forbauselse at andre hadde forkynt dette vidt og bredt i årevis før henne. Men Ellen White skulle ha æren for andres pionerarbeid, noe hun tjente mange penger på.

Det blir hevdet at Gud viste Ellen White avanserte medisinske prinsipper langt forut for hennes tid. Som vi har sett, er dette overdrevne påstander. Det Gud burde vist henne, var å forebygge ved enkle midler noen av de største sykdomsårsaker på den tiden.

1. I 1863 var melk en av de største smittebærere av sykdom, bla. brucellose og tuberkulose. Først i 1870 begynte man å pasteurisere melken ved oppvarming. Dette var en enkel prosedyre EGW burde blitt vist i syner. Men fordi legevitenskapen ikke kjente til denne prosedyren i 1860-årene, hadde ikke EGW noen å kopiere fra.

2. På den tiden døde tusenvis av mennesker av tyfus og kolera. Ingen var klar over at disse sykdommene kunne forebygges ved å koke drikkevannet. Dette burde Gud vist EGW i synet. Men fordi legevitenskapen ikke kjente til disse tingene i 1860-årene, hadde heller ikke her EGW noen å plagiere stoff fra.

I 1844 utga fru M.L. Shew tredje utgave av sin bok Water Cure for Ladies: A popular Work on the Health, Diet and Regimen of Females and Children, and the Prevention and Cure of Diseases; With a Full Account of the Processes of Water Cure; Illustrated With Various Cases. 1844-utgaven var faktisk den tredje utgaven, så boken var tydeligvis utgitt lenge før 1844.

I denne boken finner man en rekke av alle de nye helseprinsippene Ellen White har fått æren for i henhold til sitt syn fra 1863, og at EGWs helseprinsipper var langt forut for sin tid. Fru Shew (lenge før 1844) og fru White (etter 1863) advarte mot bruken av alkohol, medisiner av alle slag, salt, stimulerende krydder, te, tobakk, opium (EGW ble advart mot opium i et syn. Fru Shew advarte mot bruken av opium mange år tidligere uten hjelp av syner), fete paier og kaker, kjøtt, ost etc. etc.

Fru Shew (lenge før 1844) og fru White (etter 1863) anbefalte på det sterkeste vannkurer i stedet for medisiner, salt i bare små mengder, daglige bad, mosjon, frisk luft, tilbereding av paier og kaker med fløte i stedet for smør og fett, fløte og melk i stedet for kjøtt, frukt og grønnsaker i stedet for kjøtt, 5-6 timer mellom måltidene, brød av helkorn etc. etc.

I helsereform-synet fra 1863 var det derfor ikke noe nytt under solen. Andre hadde fremmet de samme prinsippene lenge før Ellen White kom på banen. Men det er hun som på grunn av plagiering og aggressiv markedsføring urettmessig har fått æren for det andre oppdaget lenge før henne.

Som vi har sett tidligere, er Ellen Whites helsereform og helseråd ofte ispedd selsomme myter og datidens overtro, som hun fikk fra andre.

Ellen White gikk imot egne råd

I 1850-årene anbefalte både James og Ellen White bruken av svinekjøtt. Senere gikk de bort fra det.

Kjære Str. Curtis: Jeg ble lei meg da jeg leste brevet ditt. Jeg tror du tar feil. Herren viste meg for to eller tre år siden at bruken av svinekjøtt ikke var noen prøve. Kjære søster: Hvis mannen din gjerne vil ha svinekjøtt, bør du føle deg helt fri til å bruke det (Brev, EGW til Str. Curtis, sitert i H.E. Carver: Mrs. E.G. White's Claim to Divine Inspiration Examined. Uthevelser tilføyd).

I 1858 skriver Ellen White et lignende vitnesbyrd:

Jeg så at dere hadde feilaktige oppfatninger om å påføre dere prøvelser, og på den måten berøve dere nærende mat. Enkelte har gått for langt i dette kostspørsmålet. De har fulgt den strenge linjen og levd så enkelt at det er gått utover helsen. Jeg så at Gud ikke krever at noen skal følge en så streng linje at det svekker eller skader Guds tempel. Slikt står ikke i Guds Ord. Hvis det er menighetens plikt å avstå fra svinekjøtt, vil Gud vise det til flere enn to eller tre. En fanatisk ånd er over dere. Dere er bedratt (Testimony nr. 5. Dette er det originale vitnesbyrdet. Annenutgaven finner man i Testimonies, bd. 1, s. 206-207, der det er noe redigert, og med en forklaring av James White. Uthevelser tilføyd). Her sier Ellen White at svinekjøtt er nærende mat, og at de som gikk imot bruken av det var bedratt og ledet av en fanatisk ånd (vitnesbyrdet hadde med svinekjøtt å gjøre).

Her har vi den merkelige situasjon at Gud viste EGW i et syn at bruken av svinekjøtt ikke var noen prøve, og at det ikke var noe i veien for å spise det, til tross for at Bibelen uttrykkelig sier at svin var urene dyr: . . .og svinet, for det har vel klover, men tygger ikke drøv, det skal være urent for dere. Dere skal ikke ete kjøttet av disse dyrene, og dere skal ikke røre ved dem når de først er døde (5 Mos 14,8). Dette flere tusen år gamle påbudet var ingen ukjent sak.

Senere skriver EGW vitnesbyrd, også basert på syner, at svinekjøtt var uren mat, og at Gud ikke godkjente bruken av det. Først viser altså Gud EGW at det ikke er galt å spise svinekjøtt, deretter viser han henne at det er galt å spise det -- til tross for at Bibelen hele tiden var klar på det punktet.

I 1850 skrev James White:

Enkelte av våre gode brødre har føyd 'svinekjøtt' til listen over ting Den Hellige Ånd har forbudt, og apostlene og de eldste som var samlet i Jerusalem. Men vi føler oss kalt til å protestere mot en slik oppfatning, og at den er imot Skriftens lære. Skal vi legge en større 'byrde' på disiplene enn det Den Hellige Ånd og Jesu Kristi hellige apostler mente var godt? Måtte Gud forby! Deres avgjørelse, som var riktig, avgjorde spørsmålet for dem, og forårsaket glede i menighetene, og det burde bilegge spørsmålet til evig tid blant oss (James White i The Present Truth, Vol. 1, november 1850, nr. 11: Swine's Flesh. Uthevelser tilføyd).

Dette skrev James White i 1850. I 1858 skrev hans kone både brev og vitnesbyrd som var et ekko av denne artikkelen. James White hevdet til og med at de som mente at svinekjøtt var forbuden mat gikk imot Skriftens lære.

På baksiden av brevet til Str. Curtis (sitert ovenfor) hadde James White skrevet: For at dere skal vite hvor vi står når det gjelder dette spørsmålet, vil jeg bare fortelle at vi nettopp har slaktet en hundre kilos fet gjøgris (sitert i H.E. Carver: Mrs. E.G. White's Claims to Divine Inspiration Examined. Uthevelser tilføyd).

Ann Lee (1736-84), som var stifteren av the Shakers, og som fikk syner og utga dem som vitnesbyrd, gikk imidlertid sterkt imot bruken av svinekjøtt, mange år før Ellen White kom på banen. Dette var ikke av ny dato. Ann Lees vitnesbyrd mot bruken av svinekjøtt hadde allerede eksistert i mange år på den tiden James White nettopp hadde slaktet en hundre kilos gris, og som han og hans kone utvilsomt forsynte seg av.

Det er derfor helt klart at syvendedags-adventister på den tiden ikke gikk av veien for å legge i seg fete gjøgriser, og de hadde Ellen Whites inspirerte vitnesbyrd i ryggen for en slik praksis. Men senere fikk hun et inspirert vitnesbyrd der hun sier at Gud hadde ikke til hensikt at man skulle spise svin under noen omstendighet (How to Live, kap. 1, s. 58 (1865)).

Du vet at bruk av svinekjøtt er stikk i strid med hans uttrykte vilje, og han forbød bruken av det -- ikke for å vise sin autoritet -- men fordi det ville være farlig for dem som spiste det (Testimonies, bd. 2, s. 96. (1868)).

Derfor kommer Ellen Whites uttalelse der hun så at det ikke var galt å spise svinekjøtt, i et merkelig lys. Senere utgaver av Ellen Whites bøker har både fotnoter og tillegg, der man prøver å utrede EGWs mange og motstridende uttalelser om helsespørsmål fra denne tiden. Adventistene fikk et progressivt lys om helsereform, heter det. Men det bortforklarer ikke at andre helsereformatorer på den tiden advarte både mot bruk av svinekjøtt og annet kjøtt, blant andre ting, uten å påberope seg himmelske åpenbaringer. Både Graham, Fowler, Wells, Jackson, Trall, Ann Lee og mange andre på den tiden advarte mot bruken av svinekjøtt, men Gud måtte altså gi adventistene progressive åpenbarelser og i tillegg komme i strid med seg selv!

Etter synet i 1863 lot Ellen White være å spise kjøtt noen år (?). Senere begynte hun igjen å spise kjøtt helt fram til 1894. For mange vil disse opplysningene være et sjokk, men de er basert på klare fakta.

I et brev til E.S. Ballenger (9. januar 1936), forteller Dr. John Harvey Kellogg:

Fru White spiste kjøtt, og det i rikelige mengder. Dagen etter at hun kom tilbake til Amerika etter sitt besøk i Skandinavia, spiste jeg middag med henne hjemme hos en felles venn nær Bedford, Mass. Midt på bordet lå en stor, bakt fisk. Fru White forsynte seg godt av den sammen med de andre, bortsett fra vertinnen og meg selv. På grunnlag av denne erfaringen, tror jeg fru White begynte å spise kjøtt i løpet av de årene hun oppholdt seg utenlands, spesielt i Sveits og Skandinavia [1885-87]. Hun besøkte [Battle Creek] sanatoriet ganske ofte i løpet av de årene som gikk før hun dro til Australia [1891]. Hver gang hun kom til sanatoriet, bestilte hun alltid kjøtt, og spesielt stekt kylling. Dr. H.F. Rand var på den tid kokk på sanatoriet, og var blitt en glødende vegetarianer. Mer enn én gang sa han til meg: 'Det er ikke lett for meg å tilberede stekt kylling til fru White.' I de dager hadde vi et fritt bord ved sanatoriet der vi serverte kjøtt til de pasienter som ønsket det, selv om vi ikke foreskrev det for dem.

Ved Generalkonferensens årsmøter, som alltid ble holdt ved Battle Creek, pleide vi å gi konferensen en festmiddag. De fleste medlemmene var også medlemmer av sanatoriets valgstyre. Vi mente vi skyldte dem den oppmerksomhet. Under disse festmiddagene forventet de at vi serverte kjøtt.

På den tiden spiste omtrent hver eneste syvendedags-adventist-pastor kjøtt.

De visste at fru White spiste kjøtt, og med to eller tre unntak, ble det alltid servert kylling eller lammefrikassé.

På begravelsesdagen til Eldste [James] White [1881], spiste hans bror, som var til stede ved begravelsen, samt hans to sønner J.E. og W.C., middag ved sanatoriet. De spiste ved det frie bordet, og begge spiste kjøtt én time etter at deres far var begravet.

Etter at fru White kom tilbake fra Skandinavia, var hun til stede ved mange årsmøter, enkelte av dem var også jeg på. Da hadde hun for vane å spise kjøtt, og dette må ha vært alminnelig kjent. Ved en anledning hørte jeg J.E. [James Edson, EGWs eldste sønn] stå foran morens telt og rope til en kjøttvogn som besøkte stedet jevnlig, og som var i ferd med å dra: 'Hallo der! Har du noe fersk fisk?' 'Nei', var svaret. 'Har du noe frisk kylling?' Igjen var svaret 'nei', og J.E. skrålte med høy røst: 'Mor vil gjerne ha kylling. Det er best du skaffer noe kvikt!'

Blant folk var det alltid en mistanke om at det var han som gjerne ville ha kylling, og at fru White spiste det, og at hun hadde til vane å gjøre det.

Det overrasket meg at Eldste Starr uttalte at fru White ikke spiste kjøtt i Australia. Han må da ha kjent til det faktum at hun spiste det jevnlig. Hun spiste kjøtt da hun dro dit [1891], og fortsatte å spise det gjennom flere år til hun fikk en så lei revmatisme at hun ikke kunne gå, og måtte trilles rundt i rullestol. Hun satt da i en stol når hun prekte.

Etter en tid sluttet hun å spise kjøtt, og skrev til meg om det. Hun sa at en katolsk dame var til stede ved en av prekenene hennes [1894]. Denne damen var formann for WCTU, og var tilfeldigvis vegetarianer.

Etter møtet takket hun fru White for prekenen og sa: 'Du spiser selvfølgelig ikke kjøtt, fru White?' Fru White svarte at hun gjorde det av og til, og da falt kvinnen på kne med tårer strømmende nedover kinnet, og bønnfalt fru White om aldri mer å la en kjøttbit komme inn i munnen. I sitt brev til meg, forteller fru White: 'Jeg tenkte at det var vel på tide å begynne å følge min egen undervisning.' Så hun sa at hun da sluttet å spise kjøtt selv, men fortsatte å servere det til sine medarbeidere. . . .

Da jeg besøkte møtestedet ved Grand Rapids, et av de første årsmøtene som ble holdt, oppdaget jeg at det var lagt åpent fram på proviantbordet hele torsker, hellefisk, røkt sild, tørret kjøtt og Bologna-pølser. Jeg fant noe av dette ved alle de årsmøtene jeg besøkte.

Etter noen få år klarte jeg å få disse tingene vekk. For å få det vekk, kjøpte jeg ved en anledning hele lageret med kjøtt, sterk ost og visse tvilsomme bakeriartikler. Det hele kostet meg femten dollar, og jeg ga ordre til at det skulle dumpes i elven. Jeg var sikker på at dette ble gjort, men etterpå fikk jeg vite at det ble stukket til side og fordelt blant pastorene i konferensen etter at årsmøtet var slutt. Dette var i Indiana. Jeg fikk informasjon om dette fra Eldste Covert, som da var konferensformann (J.H. Kellogg til E.S. Ballenger, 9. januar 1936. Uthevelser tilføyd).

I dette brevet skal vi merke oss at Ellen White innrømmet selv i 1894 at hun spiste kjøtt. Etter mange vitners utsagn hadde hun da spist kjøtt gjennom mange år. Videre sa hun ved samme anledning i 1894 at det var vel på tide at hun begynte å følge sin egen undervisning. Hun hadde altså ikke gjort dette gjennom mange år. Glem ikke at hun fikk synet om helsereform i 1863. Ellen White bekrefter selv tildragelsen i Australia i 1894 i et manuskript, datert 30. august 1896.

Det er underlig at Otsego-synet fra 1863, som EGW hevder var direkte fra himmelen, ikke var nok til å overbevise henne om å holde fast på helsereformen. Det måtte en katolsk dame til mange år senere, og hun greide det Gud ikke hadde greid i alle disse årene.

I 1863 gir Gud henne, etter eget utsagn, et syn der hun og andre blir oppfordret om å avstå fra kjøttspising. Senere blir det fortalt henne at kjøttspising førte til spedalskhet, tuberkulose, kreft, sløvet hjernen og forkortet livet etc. EGW sendte ofte ut vitnesbyrd der hun fordømte andre som spiste kjøtt, mens hun hele tiden spiste det selv.

Dr. Kellogg mener at det var under oppholdet i Europa i midten av 1880-årene at EGW igjen begynte å spise kjøtt. Imidlertid går det tydelig fram av tidligere brev at EGW spiste både kjøtt og fisk lenge før den tid.

I et brev fra mai 1882 skriver EGW et brev til sin svigerdatter Mary Kelsey White:

Mary, hvis du kan skaffe meg en god kasse med sild -- ferske -- så gjør det. De forrige Willie fikk var gamle og bitre. Hvis du kan skaffe bokser, f.eks. et halvt dusin bokser med gode tomater, gjør det, er du snill. Vi trenger dem. Hvis du kan få tak i noen få bokser med gode østers, så gjør det (brev 16, datert 31. mai 1882, Healdsburg, California. Uthevelser tilføyd).

Etter årsmøtet i Springfield, Illinois i 1887 møtte Ellen White Fannie Bolton og ønsket å ansette henne som en av sine litterære assistenter. EGW arrangerte det slik at Fannie Bolton skulle møte henne i Chicago, og at de skulle reise sammen. Fannie Bolton forteller:

Ellen var ikke i hennes følge, så Eldste Starr søkte rundt til han fant henne bak et skjermbrett i restauranten, svært tilfreds mens hun var i ferd med å spise store, hvite, rå østers med eddik, pepper og salt. Hun forteller videre at på den samme reisen brakte W.C. White inn i vognen et stort stykke blodig steik som de skulle tilberede på en liten oljekamin for Sara McEnterfeer, som var en av Ellen Whites mest betrodde assistenter. Disse opplevelsene kom nærmest som et sjokk på Fannie Bolton, som så godt hun kunne hadde prøvd å leve etter helsereformens prinsipper. (Brev, Fannie Bolton til fru E.C. Slawson, 30. desember 1914. The Fannie Bolton Story: A Collection of Source Documents. Ellen White Estate, 1982, s. 108-109.)

Dr. J.H. Kellogg forteller omtrent den samme historien:

Når det gjelder Fannie Boltons beretning om at fru White spiste østers, fortalte Fannie meg at første gangen hun møtte fru White, var på en restaurant i Chicago. Hun ble informert om at fru White pleide å spise middag på en viss restaurant, så hun dro dit og fant fru White i ferd med å spise østers.

Jeg tror ikke fru White var så mye å laste for å spise kjøtt og østers etc., som de personer hun var assosiert med. De fikk henne til å tro at hun trengte kjøtt, og måtte spise det (Brev til E.S. Ballenger, 9. januar 1936. Uthevelser tilføyd).

Dr. Charles E. Stewart forteller at Ellen White spiste østers så sent som i 1890.

Som sagt var det i 1863 at Ellen White fikk sitt store syn om helsereform. Hensikten med dette synet var, ifølge EGW, å vise farene ved å spise kjøtt:

Men fra den tid Herren viste meg i juni 1863 dette med kjøttspising og helse, har jeg sluttet å spise kjøtt. En tid var det vanskelig å venne meg til brød, som jeg tidligere ikke likte noe særlig. Men ved iherdige anstrengelser har jeg vært i stand til det. Jeg har nå levd nesten et år uten kjøtt (Spiritual Gifts, b. 4, s. 153-154 (1864). Uthevelser tilføyd).

Fem år senere skriver Ellen White:

Jeg har ikke endret kursen en tøddel siden jeg tok imot helsereformen. Jeg har ikke tatt et eneste skritt tilbake fra lyset fra himmelen om dette emnet fra den tid det først skinte på stien min. Jeg rev meg løs fra alt på én gang, fra kjøtt og smør, og fra tre måltider. . . .Jeg la alt dette bak meg av prinsipp, og jeg tok mitt standpunkt for helsereform av prinsipp (Testimonies, bd. 2, s. 371-372 (1869). Uthevelser tilføyd).

Året etter skriver EGW:

De som fra tid til annen gjør sidesprang for å tilfredsstille appetitten ved å spise en fet kalkun eller annen kjøttmat, forderver sin appetitt og er ikke den som bør snakke høyt om fordelene ved helsereform. De er styrt av smaken, ikke av prinsippene. . . .Smør eller kjøtt av noe slag kommer aldri på mitt bord (Testimonies, bd. 2, s. 487 (1870). Uthevelser tilføyd).

Dette var i 1870, bare ett år etter at EGW hevdet bestemt at hun ikke hadde veket en tøddel eller et eneste skritt fra helsereformen.

Da Ronald Numbers kjempet med The White Estate for å få kopier av brev som dokumentasjon til sin bok Prophetess of Health (1976) fikk han til slutt det han ba om, men det var to brev Arthur White og hans stab nektet bestemt å frigi, fordi de var pinlige for madonnabildet av Ellen White. Det ene brevet var fra 1873, to år etter ovenstående vitnesbyrd, der Ellen White beskriver en ferietur til Rocky Mountains, der hun selv og henne familie holdt måltid på vildender de hadde skutt.

. . .kjøtt av noe slag kommer aldri på mitt bord, hadde hun skrevet to år tidligere, idet hun refset dem som fra tid til annen gjorde sidesprang ved å spise en fet kalkun. De som gjorde slikt, burde ikke snakke høyt om fordelene ved helsereform, skrev hun, idet hun selv fra tid til annen gjorde sidesprang for å spise vildender og annen kjøttmat. Ingen skrev mer om fordelene ved helsereform enn EGW i denne tiden. Lenge etter morens død fortalte W.C. White om nistekurver med både kylling, kalkun og hermetisk tunge (Numbers: Prophetess of Health, s. 171-172).

Smør eller kjøtt av noe slag kommer aldri på mitt bord (Testimonies, bd. 2, s. 487 (1870). Uthevelser tilføyd).

Du setter på bordet smør, egg og kjøtt, og barna dine spiser dette. De spiser de ting som oppflammer deres dyriske sanser, og så kommer du på møte og ber Gud velsigne og frelse barna dine. Hvor høyt når slike bønner? (Testimonies, bd. 2, s. 362. (1870). Uthevelser tilføyd).

Hva slags Gud er det Ellen White presenterer her? Er Guds svar på dine bønner avhengig av om det står et egg eller litt smør på frokostbordet? Et egg på bordet, og bønnene dine når ikke lenger enn til taket.

Men ved bibelkonferensen som Generalkonferensen holdt i 1919, sa formannen, A.G. Daniells, som hadde kjent Ellen White i over førti år:

Jeg har selv spist kilovis av smør ved hennes bord, og dusinvis av egg. Jeg kunne ikke forklare at dette foregikk i hennes egen familie hvis jeg tror at hun selv trodde disse ordene [i forrige sitat, fra 1879, ÅK] var Herrens ord til verden Uthevelser tilføyd).

Etter dette utsagnet nådde ikke Ellen Whites bønner gjennom mange år lenger enn til taket.

I 1888, på den tiden EGW spiste kjøtt, skrev hun:

Jeg forkynner ikke én ting og praktiserer noe annet. Jeg legger ikke fram for tilhørerne leveregler de skal følge, mens jeg gjør unntak for min egen del (Selected Messages, bd. 2, s. 302; brev 12, 1888. Uthevelser tilføyd).

Men Ellen White praktiserte på denne tiden noe annet enn det hun forkynte. Hun ga inntrykk overfor andre at hun levde prikkfritt etter helsereformen, og refset i sterke ordelag de som gjorde sidesprang, mens hun selv ikke var så nøye. Hvis ikke dette er religiøst hykleri, hva er det da?

I årene 1891-1900 skrev EGW:

Ingen bør velges til lærer for folket så lenge hans egen forkynnelse eller eksempel er i strid med det vitnesbyrd Gud har gitt sine tjenere med hensyn til kost-spørsmålet. . . .Hans ringeakt for helsereform gjør ham uskikket til å stå fram som Herrens sendebud (Testimonies, bd. 6, s. 378).

I 1903 skrev Ellen White, etter at hun ni år tidligere sluttet å spise kjøtt:

De som ikke godtar det lyset Gud har gitt om helsereform, men som spiser kjøttet av døde dyr og bruker stimulerende midler, kan ikke representere sannheten for andre. Gud ga lyset om helsereform, og de som forkastet det, forkastet Gud (Special Testimonies, Series B, nr. 6, s. 31. Uthevelser tilføyd).

Gud ga lyset i 1863. De som forkastet dette lyset, forkastet ifølge EGW Gud. Ellen White forkastet ikke lyset, men levde ikke etter det i mange år etter at hun hadde fått lyset. Hun var helsereformator i prinsipp, men ikke i praksis. Ifølge hennes egne ord, kunne hun ikke representere sannheten for andre og var uskikket til å stå fram som Herrens sendebud i denne lange tiden -- over tyve år. Men hun kaller seg hele tiden for Herrens sendebud.

På denne tiden (1901) ble Arthur G. Daniells valgt til Generalkonferensens formann, en stilling han satt i fram til 1922. Daniells var alltid en stor kjøttspiser og ringeakter av helsereformen. Han spiste kjøtt fram til sin død i 1935 av kreft. Likevel støttet EGW sterkt opp om Daniells da han ble valgt. Hvordan kunne hun gjøre det, da hans ringeakt for helsereform ifølge hennes egne ord gjorde ham uskikket til å stå fram som Herrens sendebud? Ingen burde velges til lærer for folket så lenge de ikke fulgte helsereformen, skrev hun.

I 1909 skrev Ellen White:

Da lyset om helsereform kom til meg [1863], var jeg svak og sykelig, med hyppige besvimelsesanfall. Jeg ba til Gud om hjelp, og han åpnet for meg det store emnet om helsereform. . . .Dette lyset har vært til stor velsignelse for meg. Jeg tok mitt standpunkt som helsereformator, og visste at Herren ville styrke meg. Jeg er ved bedre helse i dag, til tross for min høye alder, enn jeg var i yngre dager.

Det er blitt sagt at jeg ikke har fulgt helsereform-prinsippene slik jeg fremmet dem med min penn; men jeg kan si at jeg har vært en trofast helsereformator. De som har vært medlemmer av min familie, vet at dette er sant (Counsels on Diet and Foods, s. 494; Testimonies, bd. 9, s. 158-159. Uthevelser tilføyd).

Dette lyset kunne hun fått ved å lese de tallrike skriftene om helsereform som sirkulerte på den tiden, og det var det hun gjorde.

Men som vi har sett, innrømmet Ellen White i Australia at hun spiste kjøtt på den tiden, fram til 1894. Hennes store familie på opptil seksten medlemmer kunne nok bekrefte det. Hennes egen sønn Edson skaffet henne kylling, hun bestilte alltid stekt kylling på Battle Creek-sanatoriet, hun spiste østers og sild, og egg og smør. Hun var med andre ord ikke en trofast helsereformator fra 1870-årene eller tidligere og fram til 1894. I tillegg hyklet hun om disse tingene. Hun snakker ikke sant i sin uttalelse fra 1909.

Klesreform

Klesreformen, som adventistene fremmet i forrige århundre, var heller ikke basert på syner fra Gud, til tross for at EGW hevder nettopp det. Shakernes Ann Lee, som vi har vært inne på tidligere, innførte bl.a. en spesiell drakt for sine disipler.

Kort før den amerikanske borgerkrigen i årene 1861-65, fremmet noen få radikale feminister i Amerika en såkalt reformdrakt, med en slags kjole som rakk halvveis opp til knærne, med løstsittende bukser under. Enkelte adventistsøstre mente en slik drakt var både sunn og fornuftig, men Ellen White fordømte den og tok himmelen til vitne på det gjennom et vitnesbyrd:

Gud vil ikke at hans folk skal adoptere denne såkalte reformdrakten. Den er uanstendig, helt upassende for Kristi beskjedne, ydmyke etterfølgere. . . .De som mener at de er kalt til å slutte seg til denne bevegelse i favør av kvinnefrigjøring og den såkalte klesreform, kan like gjerne bryte all forbindelse med det tredje englebudskap (Testimonies, bd. 1, s. 421-422 (juni 1863). Uthevelser tilføyd).

Her hevder EGW uttrykkelig at Gud ikke vil at hans folk skal adoptere denne reformdrakten, da den er uanstendig.

Fire år senere (1867) sier Ellen White, igjen i et vitnesbyrd angivelig fra himmelen:

Kristne bør ikke legge vinn på å gjøre seg til gapestokker ved å kle seg annerledes enn verden (samme, s. 458. Uthevelser tilføyd).

Gud ønsket altså at hans folk ikke skulle adoptere den såkalte amerikanske reformdrakten og kle seg annerledes enn verden.

Et drøyt år senere, i september 1864, besøkte James og Ellen White Dr. Jacksons kursted i Dansville, New York, der de oppholdt seg i tre uker. De ble begge svært fascinert av helsereformen som ble forkynt der. En av legene ved Dr. Jacksons kursted, Miss Harriet N. Austin, bar en reformdrakt som med små modifikasjoner var helt lik den EGW ett år tidligere hadde sagt Gud ikke ville hans folk skulle gå med. Ellen White begynte straks å gå med Miss Austins reformdrakt og begynte å sende ut syner, vitnesbyrd og åpenbaringer der hun hevdet at Gud nå ønsket at hans folk skulle adoptere denne drakten:

Gud vil nå at hans folk skal adoptere reformdrakten, ikke bare for å skille dem fra verden som hans spesielle folk, men fordi en klesreform er viktig for fysisk og psykisk velvære (samme, s. 525. Uthevelser tilføyd).

En av årsakene til at Gud nå ville at hans folk skulle adoptere reformdrakten, den samme drakt han tidligere hadde fordømt, var altså å skille hans folk ut fra verden som et spesielt folk. Men han hadde tidligere sagt at hans folk ikke skulle gjøre seg til gapestokker ved å kle seg annerledes enn verden. Dette er bare selvmotsigelser og forvirring, som aldeles ikke stammer fra en ordens Gud. Gud skifter ikke mening fra dag til dag.

Ellen White fikk laget papirmønstre til denne reformdrakten, averterte dem i Review og solgte dem for en dollar stykket. Dessuten tok hun mønstrene med seg overalt hvor hun fartet, og solgte dem til samme pris. Hun ivret svært for at alle skulle kjøpe dem, og henstilte til søstrene om ikke å lage sine egne mønstre. Her var det forretning!

D.M. Canright forteller om sin egen hustru som tok i bruk denne reformdrakten:

Jeg giftet meg i Battle Creek i 1867 med en ung søster på nitten år. Det var blomstringstiden for denne reformdrakt-galskapen. Som en lojal predikanthustru tok hun motvillig på seg denne drakten og bar den i åtte år. Jeg kjenner derfor godt til disse tingene. Den var en skammelig sak, og framkalte latter overalt. På gaten ville folk stoppe og stirre på henne og gjøre narr. Jeg har vært vitne til at gutteflokker fulgte etter henne og drev ap til hun måtte forsvinne inn i en butikk for å bli kvitt dem. Vi skammet oss begge over den, men Guds profet hadde sagt at den var hans vilje, så vi måtte bære korset. Her er den advarselen fru White kom med:

'Jeg har gjort min plikt. Jeg har båret mitt vitnesbyrd, og de som har hørt meg og lest det jeg har skrevet, må bære ansvaret for å motta eller forkaste lyset som ble gitt. . . .' (Testimonies, bd. 1, s. 523. D.M. Canright: The Life of Ellen White, kap. 19).

Kristne bør ikke legge vinn på å gjøre seg til gapestokker ved å kle seg annerledes enn verden (Testimonies, bd. 1, s. 458. Uthevelser tilføyd).

Gud vil nå at hans folk skal adoptere reformdrakten, ikke bare for å skille dem fra verden som hans spesielle folk. . . .(samme, s. 525. Uthevelser tilføyd).

Canright sier videre:

Til slutt så hun at det hele var et feilgrep og en fiasko. Hun dro derfor til California der hun i stillhet tok reformdrakten av seg og bar den aldri mer. Selvfølgelig fikk hun rikelig med spørsmål og ble bedt om å forklare dette, men hun nektet ganske enkelt å komme med noen forklaring. Hun bare sa at hun hadde fått lyset. De kunne enten adlyde det eller forkaste det. Det var det hele! Men faktum er at hun var blitt villedet av Miss Austin, og våget ikke å innrømme det, for hun hadde klart gitt uttrykk for at det var lys fra himmelen og hadde gjort Gud ansvarlig for det (Canright, kap. 19. Uthevelser tilføyd).

Ellen White sa altså at hun hadde fått lyset, og de kunne velge å adlyde det eller forkaste det. Siden Ellen White tok reformdrakten av seg og aldri mer bar den, forkastet hun altså lyset fra himmelen.

Slike selvmotsigelser kan man altså vikle seg inn i når man påberoper seg syner fra himmelen for å fremme menneskelige påfunn.

10. Plagiat

I bind ti av Adventistsamfunnets store bibelkommentar finner vi følgende uttalelse om Ellen Whites arbeidsmetoder som i ettertid har vist seg å være en stor overdrivelse:

Nøyaktige regler for å beskytte ektheten av det stoffet de [assistentene] arbeidet med, så vel som en avsluttende, omhyggelig gjennomlesning av fru White selv, sørget for et endelig produkt som virkelig var forfatterens eget (SDA Bible Commentary, bd. 10: Bible Encyclopedia, s. 1592. Uthevelser tilføyd).

Ut fra det man nå vet, og som er behørig dokumentert, kan man trygt si at denne uttalelsen befinner seg på gyngende grunn. Forhåpentlig skyldtes dette forfatterens uvitenhet.

Det er nemlig et uomgjengelig faktum at store deler av Ellen Whites bøker består av lånt stoff. Også EGWs manuskripter og artikler i SDA-samfunnets tidsskrifter benyttet seg av lånt stoff. Ikke rent sjelden dukket det opp artikler under Ellen Whites navn, og dermed et så sier Herren i tidsskriftet Signs of the Times, som besto av hele avsnitt ordrett hentet fra f.eks. Wylies History of the Reformation og andre forfattere. Alt dette er veldokumentert, og hevet over all tvil.

Ellen Whites egne uttalelser om hvordan bøkene hennes ble til, må derfor veies opp de dokumenterbare fakta:

Søster White er ikke opphavet til disse bøkene. De inneholder den undervisning Gud har gitt henne gjennom livet. De inneholder det dyrebare, trøstende lys Gud i sin nåde har gitt sin tjener for at det skal meddeles videre til verden (EGW i Review and Herald, 20. januar 1903. Uthevelser tilføyd).

Denne uttalelsen er derfor ikke sann, i hvert fall ikke slik hun framstiller den. De kalde, nakne fakta står som et vitne mot henne. I en viss betydning kan man likevel si at uttalelsen er riktig: Søster White er ikke opphavet til disse bøkene, da de i større eller mindre grad er kopiert fra andre forfatteres verker. Men det er jo ikke den betydningen hun la i sin uttalelse.

Vi skal analysere en rekke av hennes mest kjente bøker, og også mindre kjente skrifter, for å fastslå den utstrakte kopieringen Ellen White og hennes litterære assistenter drev bak lukkede gardiner.

Mot historiens klimaks

Boken The Great Controversy (Mot historiens klimaks, Den store strid), inneholder hele det adventistiske trossystem. Få bøker er blitt sitert så ofte i adventistkretser som nettopp denne boken.

Det er imidlertid få som er klar over hvordan Historiens klimaks ble til. Boken er kommet ut i tre utgaver (1884, 1888, 1911), hver gang med utallige nye sider og tillegg.

I sin bok The White Lie kommer Walter T. Rea med følgende opplysninger:

En av de uskrevne beretninger i Adventistsamfunnets historie er den innflytelsen James White hadde når det gjaldt å forme de tanker og setninger som kom under Ellens navn og penn. Selv om han ikke var kjent verken som forfatter eller teolog, utga James fire bøker. To av disse var Life Incidents in Connection with the Great Advent Movement, As Illustrated by the Three Angels of Revelation XIV, utgitt i 1868, og i 1875 Sketches of the Christian Life and Public Labors of William Miller: Gathered from his Memoirs by the Late Sylvester Bliss, and from Other Sources. Begge disse bøkene var omtrent i sin helhet kopiert fra andre. Boken om William Miller var hentet fra Sylvester Bliss (som i 1853 hadde skrevet Memoirs of William Miller). Teologien i Life Incidents var i hovedsak kopiert fra Uriah Smith og J.N. Andrews. Ingen av disse bøkene ble, så langt man kjenner til, noen gang utgitt igjen under James Whites navn.

Men de ble trykt på nytt og utgitt under et annet navn -- Ellen White, hans kone, få år etter at han selv døde i 1881 -- og da under en annen tittel: The Great Controversy (1884). Og denne produksjonen ble solgt til de troende og til verden som et produkt av Ellen og englene. Selv om den var blitt doktorert og polstret med annet materiale på vanlig måte, besto den helt klart av materiale som var blitt utgitt tidligere under James Whites navn. Det folk ikke ble fortalt, var at hjertet av denne nye åpenbaringen var blitt trykt seksten år tidligere, og at både tema og synspunkter var blitt hentet både bokstavelig og rikelig inn i Ellens nye Great Controversy.

Det er nå klart at grunnen til at mye av informasjonen i 1884-utgaven av The Great Controversy ikke kunne bli satt inn i tidligere bøker av Ellen om det samme emne (Spiritual Gifts, utgitt i 1858-64), var at James ennå ikke hadde rukket å kopiere fra J.N. Andrews -- det var derfor ikke tilgjengelig for Ellen på den tiden. 1888- og 1911-utgavene av The Great Controversy gikk tilbake til James Whites kompilasjon av doktriner og begivenheter og plukket opp enda mer av funnene og tankene hans. . . .

Så slående var kopieringen som ble gjort under Ellens navn, og så følsom er den informasjon at hjertet i adventismens teologi og eskatologi kom -- ikke fra syner og åpenbaringer til Ellen -- men fra pennen til James seksten år før Ellen skrev dem -- at man bør bruke litt tid på å granske bevisene i boken Life Incidents. . . .

Sammenligning viser at ord, setninger, sitater, tanker, ideer, strukturer, avsnitt og til og med hele sider ble hentet fra James Whites bok til Ellens bok under en ny tittel, uten skam, uten å nevne hennes mann, ingen takk til Uriah Smith og J.N. Andrews for det store arbeidet de hadde utført. . . .

Mye av materialet i Life Incidents ble i første rekke hentet fra J.N. Andrews, som hadde utgitt en bok i 1860 -- som interessant nok hadde tittelen The Three Messages of Revelation XIV, 6-12, and particularly The Third Angel's Message and the Two-Horned Beast. I motsetning til sin kone Ellen, brød James seg ikke om å parafrasere -- han bare hentet stoffet fra Andrews rett inn i boken sin.

En undersøkelse viser at boken til Andrews fra 1860 var en direkte kopi av hans egne artikler i Review fra 1851-55. Etter 1855 hadde derfor James og Ellen tilgjengelig til gjennomlesning og bruk både innhold og form slik at de kunne sette det inn i sine egne bøker: Spiritual Gifts (1858-64), Life Incidents (1868), The Spirit of Prophecy (1870-84), Sketches of William Miller (1875) og The Great Controversy (1888) (Walter T. Rea: The White Lie, s. 222-224. Uthevelser tilføyd).

I 1850-årene hadde førstedags-adventisten H.L. Hastings skrevet en bok med tittelen The Great Controversy between God and Man, Its Origin, Progress and End. Ellen White hadde sitt såkalte Lovett's Grove-syn om Den store strid den 14. mars 1858. Fire dager senere skrev James White en glødende anmeldelse av H.L. Hastings bok The Great Controversy. Dette var fire dager etter at EGW hadde sitt Store strid-syn. Det er helt opplagt at James White hadde lest Hastings bok før han anmeldte den. Ekteparet White hadde med andre ord boken liggende i huset før EGW fikk synet om den store strid. Så kan man gjøre seg noen tanker. Seks måneder senere utga EGW sin egen The Great Controversy (satt inn i Spiritual Gifts, bd. 1), angivelig basert på Lovett's Grove-synet.

SDA-historikeren Donald McAdams (Ellen G. White and the Protestant Historians, 1974) påpeker at Hastings bok The Great Controversy og Ellen Whites The Great Controversy er bemerkelsesverdig like. Begge er på rundt 150 sider, begge har samme tittel, omhandler det samme emne, har den samme begynnelse og slutt, og tolker Bibelen omtrent identisk.

Det er hevet over enhver tvil at adventismens grunnpilarer stammer fra andre pionerer og ikke Ellen White -- som bare kopierte tolkningene deres, med feiltakelser og det hele -- inn i bøkene sine, spesielt The Great Controversy, etter at de først hadde vært innom bøkene til James White. Den undersøkende dom stammer fra J.N. Andrews (det er sågar ting som tyder på at læren om en undersøkende dom over de døde før Jesus kommer stammer fra mormonprofeten Joseph Smith), helligdomslæren stammer fra Owen R.L. Crosier og Uriah Smith, læren om USA i profetien, dyrets merke og dyrets bilde stammer også fra Uriah Smith, Sabbaten stammer fra Joseph Bates (man skal også merke seg at andre grupper holdt den syvende dags sabbat på den tiden, f.eks syvendedags-baptistene). All denne teologien finner man i boken The Great Controversy. Den nakne sannhet er at Ellen White ikke formet adventistenes teologi, hun kopierte den fra andre pionerer og påberopte seg himmelske syner for å gi adventdoktrinene det himmelske stempel.

I det intervju som tre av Generalkonferensens menn hadde med Dr. John Harvey Kellogg i 1907, kort før han ble utstøtt av menigheten, sier doktoren:

Da boken 'The Great Controversy' kom ut, og kapitlene om Valdensernes historie, festet jeg meg ved dette med det samme. Jeg måtte jo kjenne til det, fordi vi hadde denne lille boken 'History of the Waldenses' av Wylie stående i bokhylla i Review and Herald. Og her kom 'The Great Controversy' med utdrag fra boken som knapt var kamuflert. Men det var likevel en kamuflasje, fordi ord var forandret. Det ville ikke vært riktig å bruke gåseøyne fordi ordene var forandret i avsnittet slik at de ikke var ordrette sitater, men like fullt var de lånt (Kellogg-intervjuet, s. 32).

Walter Rea fortsetter: