Det nye europeiske sovjet
Vilius Brazenas
Den Europeiske Union (EU) går raskt mot et diktatur. Under NAFTA og det foreslåtte FTAA, har amerikanske strateger adoptert det sosialistiske programmet til EU. Den nye verdensorden går sin gang.
Jeg vil nå fortelle dere litt om Europa og Amerika. Det er en sann historie om tyranni og frihet, om håp, dårskap, bedrag og forræderi. Det er også en advarsel om en alvorlig fare som truer. Jeg blir meget urolig over den utvikling jeg er vitne til, derfor føler jeg meg forpliktet til å fortelle denne historien. Jeg er nå i mitt 91. år, og er en av de få gjenlevende personer som har opplevd de større begivenhetene i forrige århundre. Jeg er både europeer og amerikaner, og har derfor vært vitne til disse begivenhetene og studert dem fra begge sider av Atlanteren.
Jeg er født i Litauen, og var vitne til hvordan det lille fedrelandet mitt vansmektet under så vel nazistisk som kommunistisk diktatur. Familien min ble innelukket i Russland da bolsjevikrevolusjonen brakte kommunistene til makten. Som ung gutt i Moskva ble jeg i 1922 tvunget til å marsjere sammen med klassekameratene mine foran selveste Vladimir Lenin under 1. mai-paraden.
Sammen med en rekke andre europeiske land, ble også Litauen okkupert i 1940 av den sovjetiske Røde Hær, deretter av nazistene, og så igjen av Sovjet. Den sovetiske Røde Hær okkuperte Litauen på nytt i 1944. Etter å ha blitt konfrontert med sovjetiske tanks, fikk jeg mulighet til å flykte fra landet sammen med min kone og datter. I 1949 klarte vi å komme til Amerika, og senere ble vi ved Guds hjelp amerikanske statsborgere.
I januar 2003 flyttet jeg tilbake til Litauen. I den tiden jeg har igjen, vil jeg bruke mine talenter og muligheter som forfatter, foredragsholder og avisspaltist til å advare mine landsmenn mot den overhengende fare den Europeiske Union (EU) er mot vår frihet, og mot den tilsvarende trussel Nord-og Sydamerika står overfor mht Det amerikanske frihandelsområde (FTAA).
De fleste amerikanere har bare en tåkete forestilling om hva EU dreier seg om, og enda vagere begreper om hvordan unionen ble til. Beklageligvis har de fleste europeere også uklare begreper om disse tingene. Det er bare ganske nylig at de er begynt å innse hvor blinde de har vært overfor den fare den økende maktsentralisering innenfor EU utgjør for deres nasjonale frihet og selvstendighet.
Det må likevel tilføyes at årsaken til at både europeere og amerikanere har slike tåkete begreper om EU, er at EU-arkitektene og EU-promotørene med hensikt har innhyllet EUs virkelige motiver og hensikter i et bedrag. De var nødt til å gjøre det for å kunne prakke dette opplegget på Europas befolkning. Hvis de åpent hadde proklamert de virkelige hensiktene — å avskaffe suvereniteten til de europeiske nasjoner og skape en sosialistisk superstat som ikke var ansvarlig for andre enn seg selv — ville hele planen blitt vraket med overveldende flertall allerede fra starten.
Da den tidligere sovjetdiktator Mikhail Gorbachev besøkte England i 2000, karakteriserte han kort og godt Den europeiske union som «det nye europeiske Sovjet». Han uttalte dette med utilslørt bifall fordi han betrakter EU i denne utviklingsfasen som en oppfyllelse av de vyer han har om «et felles europeisk hjem» som strekker seg fra Atlanterhavet til Ural. Dette har han beskrevet i sin bok Perestroika fra 1987. Gorbachev er en livslang, kommunistisk overherre som konsekvent har nektet å gi slipp på kommunismen.
Faktum er at han er kommunist til margen. Den 23. desember 1989 proklamerte Gorbachev følgende til sine sovjetiske meningsfeller: «Jeg er en kommunist. For enkelte kan det være en fantasi, men for meg er det selve hovedmålet». Den 26. februar 1991 uttalte Gorbachev: «Jeg skammer meg ikke over å si at jeg er en kommunist som holder fast på kommunistideen, og sllik vil jeg også forlate denne verden». Disse uttalelsene har han gjentatt ved mange anledninger. I sin bok har han også sagt: «Jeg må åpent tilstå at jeg er glad for at tanken om 'et felles europeisk hjem' vinner gjenklang blant prominente politiske og offentlige personer ikke bare i Øst, men også i Vesteuropa».
Det er av stor betydning at en marxist-leninist på høyeste plan som Mikhail Gorbachev fant slik forståelse hos Vestens ledere mht «et felles europeisk hjem» — og at han 13 år senere bifallende merket seg at dette «felles hjemmet» nærmet seg mer og mer den sovjetiske modellen. Var tross alt ikke den sovjetiske modell kollabert og avgått ved døden? Men i dette tilfellet fortalte faktisk Gorbachev sannheten: EU har hele tiden nærmet seg det sovjetiske tyranni, og gjør det den dag i dag.
EU-parlamentet, Europakommisjonen og andre EU-innstiftelser i Brussel, Strasbourg, Frankfurt og Haag, blir dominert av radikale sosialister som er svorne tilhengere av en verdensregjering og som arbeider for å tvinge de individuelle, engang uavhengige nasjoner i Europa til å falle sammen med sovjetmodellen og bli underlagt EUs undertrykkende Politbyrå.
Et revolusjonært statskupp
I sin kraftige avsløring The Great Deception: The Secret History of the European Union (2003) beskriver den britiske journalist Christopher Booker og Dr. Richard North, som er en tidligere forsker innenfor EU-byråkratiet, på slående måte EU som «et statskupp i sakte kino, det mest utrolige statskupp i historien». I resten av denne artikkelen vil jeg prøve å underbygge hvorfor denne beskrivelsen til Booker og North ikke er noen overdrivelse, og hvordan dette utrolige statskuppet er skjedd. Jeg vil også vise hvordan den bedragerske NAFTA-FTAA prosessen er direkte relatert til EU og hvordan disse arbeider etter samme mønster for et tilsvarende statskupp i Amerika.
«Europaprosjektet», som EU-designerne kaller den pågående revolusjonen, ble lansert sammen med Romatraktaten i 1957. Fellesmarkedet så dagens lys den påfølgende desember da Italia sluttet seg til Frankrike, Belgia, Vesttyskland, Nederland og Luxembourg, og ble den sjette nasjon som undertegnet traktaten. Den ble solgt til de europeiske nasjoner som en «frihandelsavtale» som ville skape velstand ved å fjerne alt som sto i veien for denne bevegelsen mht personer, varer, tjenester og kapitalflyt over grensene.
Denne gradvise, politiske og økonomiske sammensmeltning av medlemslandene var faktisk et selvmordsprogram i «sakte kino» for landene. Booker og North skriver at den belgiske statsminister Paul-Henri Spaak, som var kjent i Europa som «Mr. Sosialist», hadde hovedansvaret med å overbevise sine medgrunnleggere av EU, at — «den mest effektive måte å maskere prosjektets politiske hensikt på, var å skjule den bak påskuddet av at det bare dreide seg om et økonomisk samarbeide som skulle fjerne handelsbarrierene, dvs. etablere et 'fellesmarked'».
Romatraktaten var i virkeligheten en grunnlov for en ny regjeringsform, maskert som en traktat. Tradisjonelt er en traktat en avtale mellom suverene nasjoner når det gjelder grenser, militært samarbeid, handelsforbindelser, utlevering etc. De land som undertegner traktaten fortsetter å være suverene stater; deres styresett blir ikke endret og borgerne blir ikke direkte bundet ved de nye lover og forpliktelser. Romatraktaten, derimot, skapte et nytt «erkesamfunn» som var uavhengig av medlemslandene og hevdet å ha makt til å skape lover som ikke bare var bindende for selve medlemslandene, men også for de enkelte borgere.
Dette la ikke folk merke til i begynnelsen, fordi EU-grunnleggerne var omhyggelige med å bare vise borgerne fordelene av dette prosjektet. Det var designet som en gradvis iverksettelse, en pågående prosess forat ingen aspekter ved prosjektet skulle vekke tilstrekkelig motstand til å kvele det.
Den opprinnelige Romatraktaten er gjentatte ganger blitt modifisert ved senere traktater og lovverk — som alt sammen i stor grad har forsterket den lovgivende, utøvende og rettslige makten til den sentrale EU-regjering. European Communities Act (1972), Den europeiske fellesakt (1986), Schengen-avtalen (1990), Amsterdamtraktaten (1998) og Nice-traktaten (2000) ernoen av de viktigste milepæler som i stykker og biter har overført enorm makt til Brussel, der EU har sitt hovedkvarter.
Euroføderalistene skjuler denne destruktive revolusjonsprosessen under dekkord som «integrasjon», «harmonisering» og «konvergens». I 1991 ble Den europeiske fellesakt satt ut i livet og begynte å vise de stygge tennene som var satt inn i denne loven.På den tiden ga Sir Peregrine Worsthorne i Sunday Telegraph, en av Englands største aviser, uttrykk for den følelse av forræderi og sjokk som mange europeere la for dagen. «Da prosessen begynte for tyve år siden», skrev han, «var det ikke spørsmål om å gi avkall på noen suverenitet. Det var en løgn, eller i hvert fall en uhederlig tåkelegging».
Det var faktisk en hel rekke med løgner. EU-grunnleggerne og deres etterfølgere hadde kort og godt bare videreført en frekk og forrædersk plan, utkledd som en økonomisk handelspolitikk. Og «forræderi» er ikke for sterkt et uttrykk, for mange av nøkkelpersonene i dette spillet er ledende politikere som begår faneflukt fra sine betrodde stillinger og lyver åpenlyst for sine velgere. Som Sir Worsthorne påpekte, har EU-forkjemperne kommet med direkte løgner når de har hevdet at utviklingen innenfor EU ikke ville berøre den nasjonale selvstendighet, og at EUs lover og reguleringer ikke ville overstyre landenes egne konstitusjoner og lovverk. Å påstå noe slikt var ikke annet enn ville, paranoide fantasier, hevdet de.
Advarslene mot EUs sanne natur ble rutinemessig undertrykt av den globaliststyrte, EU-vennlige presse, og dette innbefatter praktisk talt alle de større mediaselskapene. Nå som prosjektet befinner seg i sluttfasen, kaster imidlertid euro-føderalistene masken og hykleriet og innrømmer åpent hva de tidligere benektet. Dette er til ingen nytte nå, fordi EU nedla en grunnlovsforsamling i 2002 for å trekke opp en en formell grunnlov for De forente europeiske stater. Dokumentet, som er på nesten 300 sider, er et åpent maktran uten noen som helt motvekt og balanse som vi har i vår amerikanske grunnlov.
De fleste amerikanere betrakter utvilsomt Fellesmarkedet og EU som positive skritt mot større frihet. Tross alt er det mer bekvemt å ha en felles valuta, euroen, når man reiser rundt på kontinentet. Men uansett alle fordelene, blir disse kjørt ut på sidelinjen av langt viktigere saker. For eksempel:
• Reguleringsmareritt. Britiske grossister er allerede blitt arrestert og bøtelagt for å selge bananer og andre produkter i pund i stedet for i EUs nye, obligatoriske metriske vektenhet. På samme måten dikterer EU fasongen på agurkene, syltetøykonsistens, smak og tekstur på sjokolade og tusenvis av andre forbruksvarer.
• Acquis communautaire. EU opererer allerede under acquis communautaire-prinsippet, som sier at alle medlemmene må adoptere EU-lovene i sin helhet, og at EU, når den først har tilranet seg retten til lovgivning på ett område, er garantert denne retten for all framtid. På den måten er makten garantert å strømme i én retning: fra medlemslandene til til sentralregjeringen.
• Corpus juris. Corpus juris er den nye lovsamlingen som er trådt i kraft under Amsterdamtraktaten. Den vil blant annet innsette en europeisk førstestatsadvokat med overstyrende domsmyndighet i kriminalsaker for hele Europa. Habeas corpus [ordre om at tiltalte skal fremstilles i en fohørsrett] og annen viktig rettsbeskyttelse blir feid vekk.
• Ubegrenset innvandring. De land som har undertegnet Schengenavtalen har gitt avkall på retten til å overvåke sine egne landegrenser, og dermed gitt illegale utlendinger — terrorister innbefattet — grønt lys for å bevege seg fritt landene imellom. Når Russland og de tidligere sovjetstatene, sammen med Tyrkia, blir medlemmer, vil vi snart se millioner av nye innvandrere, deriblant mange kommunister og militante muslimer, bevege seg fritt gjennom Europa. Noe lignende vil skje med USA hvis FTAA blir satt ut i livet.
• Økonomisk kontroll. Med lanseringen av euroen og Den europeiske sentralbank har EU-landene mistet kontrollen over sin egen finanspolitikk og valuta.
• Landbruket blir ødelagt. EUs landsbrukspolitikk (CAP) har overtatt kontrollen av omtrent alt landbruk og har nesten ødelagt det britiske landbruket.
• Makt til å ilegge skatt. EU hevder at det allerede har autoritet til å diktere indirekte skattepolitikk som den engelske VAT på klær, matvarer, offentlig transport, bygningsbransjen, drivstoff, private hjem etc. Traktaten til Den europeiske union erklærer at EU-vedtak om å «pålegge økonomiske forpliktelser på enkeltpersoner utenom Staten, vil bli håndhevd». Dette betyr at enkeltpersoner kan skattlegges direkte til EU.
• Tvungen militær- og politimakt. Hvis eurokratene får det som de ønsker, vil vil de snart ha en europeisk militær- og politistyrke til å håndheve sine stadig mer diktatoriske forordninger.
Arkitektene bak NAFTA og FTAA viser åpent til EU som modell for det foreslåtte, regionale «fellesmarked» for den vestlige halvkule. Eksempelvis uttalte den meksikanske president Vicente Fox den 16. mai 2002: «Vårt langsiktige program går eventuelt ut på å opprette et samspill av forbindelser og innstiftelser etter mønster av hva Den europeiske union har skapt». På den tiden refererte Fox spesielt til de tre NAFTA-landene USA, Canada og Mexico. Det foreslåtte FTAA ville videreutvikle «samspillet av forbindelser» mens det ekspanderte gjennom Syd/mellomamerika, USA og Canada.
President Bush, president Fox og makteliten til «Den nye verdensorden», nemlig Council of Foreign Relations, The Trilateral Commission og Council of Americas, har alle tatt i bruk den bedragerske terminologien som EU benytter: «integrering», «harmonisering», «konvergens», for å beskrive sitt «amerikanske prosjekt». De har tatt i bruk et aggressivt program som tar sikte på å gjennomføre på noen få år det eurokratene har brukt flere tiår på.
Vi kan og må stoppe denne forræderske planen, ellers vil Gorbachev og hans likesinnede snart bli i stand til å bramme over det «Nye Europeiske Sovjet».