Untitled Document

Broderkjærlighet og meningsforskjeller

«Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir» (1 Pet 1,22–23).

Fordi kjærligheten til Guds barn er en frukt av, og et tegn på den nye fødsel, er formaningen om å vise denne kjærlighet ikke myntet på hvem som helst, men bare på gjenfødte kristne. Man må aldri prøve å formane «den som er født [bare] etter kjødet» til å elske dem som er «født av Ånden»! Det blir da et forgjeves arbeid å prøve å avskaffe det gamle fiendskapet mellom slangens ætt og kvinnens ætt. Når Herren kommer med sin formaning: «Elsk hverandre inderlig», så gjelder dette de troende. Selv om kjærligheten er født av Ånden i våre hjerter og vokser ved vår forening med Frelseren, så trenger den likevel — i likhet med alle Åndens frukter — å pleies og skjøttes. Derfor alle disse formaninger og oppmuntringer til å vise kjærlighet vi finner i Skriften.
Om man mister kjærligheten til brødrene, er dette et stort tap og en stor fare. Og det er mange forhold som bidrar til å svekke denne kjærlighet. Vår svorne fiende, som vet utmerket hva han har vunnet hvis han klarer å skille deg fra brødrekretsen, klekker alltid ut sine onde angrep på broderkjærligheten hos de kristne. I hjertene våre finner han mange slike midler. Men på samme måten som denne kjærligheten er en fremtredende frukt av av et liv i Kristus, er den også alltid avhengig av dette liv. Så lenge jeg lever i en en stadig utøvelse av omvendelse og tro, elsker jeg også brødrene.
Den vanligste årsaken til at kjærligheten til brødrene blir kald, er et svekket nådeliv. Når det verdslige sinn begynner å ta overhånd hos den kristne så han ikke lenger lever i den daglige utøvelse av omvendelse og tro, syndens erkjennelse og den overskyggende nåde, begynner han også med det samme å bli kald mot brødrene og ser mer på deres feil enn på den nåde som bor hos dem. På denne måten oppfylles ordene fra Herrens munn: «Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.»
Hos brødrene er det mye uforstand og annet som kan støte og svekke kjærligheten.
I tillegg kommer også meningsforskjeller som skiller brødrekretsen. Disse meningsforskjeller gjelder som oftest bare spørsmål av mindre betydning. I det store og hele er alle troende i verden enige. Men likevel kan enkelte uvesentlige spørsmål skape et dødelig sår hos kjærligheten. Dette skjer særlig på to forskjellige måter. Det ene er når jeg ikke kan forstå at en bror kan være en like redelig og benådet kristen selv om han ikke oppfatter alle punktene i Guds Ord, dvs. at jeg ikke forstår at det også blant dem som i visse spørsmål har andre meninger, også finnes troende Guds barn. Og da begynner jeg å fordømme alle som på enkelte områder har andre meninger enn jeg selv har. Slik fordømmelse vil alltid slokke kjærligheten.
En helt annen sak er det om jeg bare imøtegår den avvikende oppfatning eller refser en feil eller uforstandig oppførsel av min bror, på samme måte som Jesus refset Peter da denne grep til sverdet, og ved en annen anledning kalte ham «Satan» (motstander). En slik refselse kan alltid gå hånd i hånd med kjærligheten.
Men det er noe helt annet å fordømme den som har sin eneste trøst i Kristi blod, som er alt for ham. En slik handling er ikke i samsvar med kjærligheten, og bare dreper den.
Det andre er når visse stridsspørsmål blir så store og viktige for meg at de inntar førsteplassen i hjertet. Dette viser seg ved at alle som er enige med meg på dette punktet — selv om de ikke lever i Kristus — blir meg kjærere enn de av Jesu venner som ikke er enige med meg om akkurat dette spørsmålet. Dette er meget betenkelig, og et fryktelig forhold.
Et trossspørsmål som kanskje er helt ubetydelig, blir tatt til hjertet av Kristi fiender, og dette spørsmålet blir så viktig for meg at jeg viser mer varme og kjærlighet mot dem bare fordi de forfekter dette spesielle punktet, enn jeg betrakter de søsken i Kristus som i likhet meg meg selv har fått en like dyrebar tro i rettfredigheten — «som vår Gud og Frelser Jesus Kristus gir.»
Når et menneske som er min Herres fiende, et menneske som ennå aldri har tenkt å søke sin forsoning og fred i Lammets blod, et menneske som ennå aldri har ligget som en fortapt synder ved Jesu føtter, men i stedet har trampet på Guds Sønn og foraktet paktens blod, blir meg kjærere enn en Jesu venn som i Lammets blod har alt, en som er et Guds barn og min evighetsbroder — er ikke dette et betenkelig og fryktelig forhold?
Og vitner ikke det om at det uvesentlige spørsmål som har vært årsaken til alt dette, er blitt viktigere for meg enn Frelseren fordi de brødre som er enige med meg i dette spørsmålet, er meg kjærere enn brødrene i Kristus.
Fordi det er så mange forhold som kan gjøre broderkjærligheten kald, hvor viktig er det da ikke å ta seg i vare og gi akt på de store og viktige grunnene vi har til å elske våre søsken i nåden!

Carl O. Rosenius (1816–1868): Husandaktsbog, betragtninger for hver dag i Aaret. Bergen 1920, 27. mai.