FeministteologiÅ. Kaspersen
De senere årene er det dukket opp et nytt fenomen i den teologiske verden: den såkalte feministteologi. Kvinneprester ønsker å frigjøre seg fra Bibelens normer og utforme sin egen teologi. Bibelen skal omskrives til en «kjønnsnøytral bibel», og det patriarkalske system byttes ut med et matriarkalsk. Det bibelske bilde av kjønnsbegrepet skal snus på hodet eller utviskes. La oss se litt på feministteologiens røtter
Det er de aggressive aktivistene blant rødstrømpe-teologene som arbeider for å omskrive Bibelen og innføre en «feministteologi». «Vi ønsker nå ro for å kunne utforme vår egen teologi», ble det for noen år siden sagt av kvinneprest-aktivister ved Menighetsfakultet i Oslo. Skriften skal gjøres «kjønnsløs», slik at uttrykk som «Faderen», «Sønnen» o.l. skal kunne tolkes begge veier, etter preferanse. Det blir hevdet at Bibelen «foretrekker» menn, at den derfor er «kvinneforaktende» og ikke følger dagens krav om «likestilling». «Rå og avskyelig kvinneforakt» er uttrykk som blir brukt om mostandere av kvinneprester. Alt dette er absurd i høyeste grad. Det er ultrafeministisk tøv, symptomer på en dekadent tidsalder. Bibelen er Guds skrevne ord til menneskene, utformet slik Han vil ha den. Dens normer er Guds normer og ikke menneskers. Skal det være én Bibel for menn og en ganske annen Bibel for kvinner? Er det ikke én Bibel for alle mennesker, uansett kjønn og rase?
Det er et påfallende trekk at proponentene for både kvinneprester og homofile/lesbiske prester stort sett har en bibelkritisk holdning. Det må de jo ha for å kunne forsvare sitt syn, som ikke støttes av Guds ord, tvert i mot.
Kvinnens rolle blir nevnt på respektfull måte mange steder i Bibelen, blant annet som profetinner — men ikke som prester, og heller ikke som mannens overhode (1 Kor 11,3; Ef 5,23).
Feministteologien er en videreføring av «kvinnefrigjøringen», dvs. den totale likestilling mellom mann og kvinne. Dette er i hvert fall den offisielle versjon. Det proponentene for dette fenomenet egentlig ønsker, er at kvinnen skal være være mannen overordnet, dvs. at hun skal være mannens hode. Dette er direkte i strid med Guds ord og skapningens orden, noe feminister verken tror på eller tar hensyn til.
Alt dette er aspekter av «kvinnefrigjøringen», som begynte å se dagens lys i første halvdel av det 18. århundre. I 1829 finansierte f.eks. amerikanske illuminister en foredragsserie den engelske illuminstinnen Frances «Fanny» Wright holdt. Under disse foredragsseriene forkynte hun hele det weishauptske illuminist-program og «kommunisme» under slagordene «like muligheter», «like rettigheter», ateisme, «kvinnefrigjøring» og «fri kjærlighet». Fruktene av denne læren ser vi altfor tydelig i dag.
Ny liturgi
«Gud, vår mor og far, fra dypet roper vi til deg. Slik lyder det i en spesiallaget liturgi som skal brukes i Den norske kirke ved temagudstjenester på årets kvinnedag, 8. mars.
Gudstjenesteopplegget er laget av en gruppe kvinner på oppdrag fra Kirkemøtet, og en rekke liturgiske ledd er omarbeidet for å gi gudstjenesten et spesielt kvinneperspektiv. Flere prester reagerer sterkt på liturgiforslaget, først og fremst på at selve gudsbildet blir omtolket.
I 8. mars-gudstjenesten blir ikke Gud omtalt bare som far, men også som mor. Beskrivelsen av Gud som Fader, Sønn og Hellig Ånd er erstattet med kjønnsnøytrale begreper som Skaper, Befrier og Livgiver» (Vårt Land, 8. februar 1993).
«Det å være hyrde omfatter både kvinnelige og mannlige egenskaper, sa [likestillingsombud Ingse Stabel] Stabel, som viser til [kvinnelig] sokneprest . . . som har omtalt Jesus som androgyn [tvekjønnet] — det vil si at han representerte både det mannlige og det kvinnelige i oss» (Vårt Land, 7. mars 1994).
Dette er uttrykksmåter som er hentet fra feministteologien. Det er derfor ikke merkelig at det innefor denne er dukket opp et nytt fenomen: «Messias-par». Det er snakk om «Jesus og Jesa Krista», samt «Gud og gudinne(r)».
Det burde være unødvendig å tilføye at det ikke er Gud som inspirerer mennesker til å komme med slike absurditeter. Tankegangen smaker av hedensk filosofi og oldtidsmytologi, der slik galimatias hører hjemme. Der finner vi et mylder av guder og deres hustruer — guder og gudinner, som ikke alltid var så tro mot hverandre. Her finner vi Odin med sine hustruer Jord og Frigg, Tor og Siv, Frøy og Gerd, Zevs og Hera, havguden Poseidon med sin hustru Amfitrite, etc. etc. Feministteologien er ikke annet enn gammel hedenskap i ny oppblomstring. Den er en av feminismens frukter, og det er av fruktene vi skal kjenne dem.
Hedenske røtter
Forestillingen om det mannlige og det kvinnelige prinsipp som blir forent finner vi i mange hedenske kulturer. Fra Vest-Afrika finner man f.eks. denne tankegangen i Dogon-folkets skapelses-mytologi. Her skapte skapelses-guddommen først et egg, verdensegget. I dette egget befant det seg to tvillingpar, som hvert besto av mann/kvinne. Disse tvillingparene utviklet seg inne i verdensegget, og ble til androgyne vesener, dvs. tvekjønnete, eller interseksuelle vesener — «verdensforeldrene».
Lignende forestillinger finner man i skapelsesmytologier fra andre deler av verden. Maorifolket på New Zealand forestiller seg f.eks. at verdensforeldrene kommer ut av po, dvs. grunnmaterien og den elementære skapelsesprosess. I en skapelsesmyte fra Tahiti er det skapelsesguddommen selv som bor i verdensegget. Etter å ha brutt ut av skallet, skaper han sin kvinnelige motpart, som assisterer ham i den videre skapelsesakt. I den babylonske myte Enuma elish blir verden skapt som avkommet av et opphavelig foreldrepar.
«Blant gudene er følgende vesener symboler for denne foreningstilstanden: den tvekjønnede Zervan, den persiske guden for den uendelige tiden; i gresk mytologi er Khaos og Erebos kjønnsløse, mens Zevs og Herakles ofte er kledd som kvinner; på Kypros finner vi en skjegget Afrodite; Dionysos har kvinnelige trekk; den kinesiske guden for natt og dag er tvekjønnet, og androgynens fullkommenhet representeres også av yin-yang-symbolet og av de «åndelig begavede vesener», dragen, føniksfuglen og fabeldyret «qilin», som alle enten kan være yin eller yang eller begge deler. I hinduismen finner vi shakta-shakti-figuren, og visse guddommer (spesielt Shiva), blir fremstilt som halvt mannlige og halvt kvinnelige. Transvestitisme er kjent fra sjamanisme og innvielsesriter, Baal og Astarte er tvekjønnede; de tidlige «midrasjim» (lærde kommentarer) omtaler Adam som tvekjønnet, og i Platons dialog «Symposium» heter det at mennesket opprinnelig var biseksuelt. . . .Tidligere var Den store mor, Urmoren eller Tellus Mater enten kjønnsløs eller tvekjønnet» (J.C. Cooper: Symbol Lex, s. 12).
«Mens disse termene ['androgyn'] får nåtidsmennesker til å tenke på seksuelt ubestemte hybrider, var det i eldre tider en annen skikkelse som sto i forgrunnen, en som forente både det mannlige og kvinnelige på samme måte som allguden Zevs i den orfiske hymnen «Zevs er mannlig, Zevs er en udødelig kvinne» (H. Biedermann: Symbolleksikon, s. 22).
La oss igjen se på et av ovennevnte sitater:
«Det å være hyrde omfatter både kvinnelige og mannlige egenskaper, sa [Ingse] Stabel, som viser til [kvinnelig] sokneprest . . . som har omtalt Jesus som androgyn [tvekjønnet] — det vil si at han representerte både det mannlige og det kvinnelige i oss» (Vårt Land, 7. mars 1994).
Den kjente spiritist, okkultist og «helbreder» Edgar Cayce formulerte den samme lære: «Gud innbefatter i én og samme person både det kvinnelige og det mannlige prinsipp. Han er en Far/Mor-Gud» (Kurt Koch: Occult ABC, s. 59).
Dette prinsippet har sin rot i oldtidens sol/måne-dyrkelse, der solen (solguden) representerte det mannlige element, og månen (månegudinnen) representerte det kvinnelige element.
Vi ser hvor slik tankegang har sine røtter. Den stammer fra hedensk filosofi og mytologi, spiritisme og New Age, og gjør nå sitt inntog i kristenheten via ultraradikale kvinneprester og deres «feministteologi», som ikke er annet enn gammel hedenskap i moderne drakt.
Bibelen er imidlertid enkel og likefram når det gjelder kjønnsbegrepet:
«Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne» (Matt 19,4).
«Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne» (Mark 10,6).
Menstruasjonsblodet
Et annet eksempel på feministteologiens sanne natur finner vi i boken «Feministische Theologie Praxis», der det blir diskutert om kvinnens månedlige utflod, menstruasjonsblodet, har forløsende kraft, og om det er Golgatas blod — Jesu Kristi blod — overlegent. (Se Kurt Koch: Okkultes ABC, s. 128.)
Da Kirkenes Verdensråd holdt sin kongress i Vancouver (1983), krevde feminist-aktivistene en «moder-gud», og ikke bare en Fader-Gud. Som begrunnelse for dette, uttalte Dr. Maria T. Procile Santiso fra Uruguay, at «slik Kristus utgjøt sitt blod på korset, slik utgyter kvinner sitt blod månedlig.» (Koch: Okkultes ABC, s. 129.) Videre ble det foreslått at man ikke lenger skulle omtale Gud som Gud Fader, men som «vår gudinne-søster».
All denne gudsbespottelse i kristendommens navn viser tydelig hvem som er feministteologiens sanne inspirator. Det er denne «teologien» den vordende generasjon kvinneprester ønsker å gjøre bruk av.
Noen vil sikkert hevde at dette er den absolutte ytterlighet, og ikke kan jevnføres med en kvinneprest som i stillhet gjør tjeneste i kirken, med Guds ord som rettesnor.
Men enhver rettenkende kvinne med respekt for sin verdighet og sin oppgave som kvinne, den Gud har gitt henne, bør forstå ut fra denne rettesnoren at selve konseptet med kvinnelige prester ikke har hjemmel i Guds ord, men stammer fra hedenskapet. Hun bør forstå at selve den boken hun bruker i sin prestetjeneste, ikke tillater henne å gjøre slik tjeneste. Så enkelt er det; slik har Gud forordnet det — er dette så vanskelig å akseptere? Guds ord er tydeligvis ikke nok for enkelte. Man må i tillegg stake seg ut egne veier og vandre på disse i skjæret av sin egen visdom.
Heksesabbat
I et evangelisk akademi i Tyskland feiret man i 1983 innledningen til mai-måned på selsomt vis. Innhyllet i brokete klær og med grell sminke, danset «heksene» som ledd i feiringen av heksesabbat, eller Valborgsnatt. Etter 3000 års Tornerosesøvn oppsto på nytt den matriarkalske gudinne. Som «forløserinne» opptrådte feminist-«filosofinnen» Dr. Heide Göttner-Abenroth. «Vi gjør ikke bruk av etikk», ropte hun til de tilstedeværende. «gudinnen selv bor i oss!» (Se Kurt Koch: Okkultes ABC, s. 129).
Fruktene
Den radikale «kvinnefrigjøring», feminisme, feministteologi etc. er i strid med Guds orden og prinsippene i hans Ord. All samfunnsorden og alle ideologier som avviker fra Guds ord vil bære sine bitre frukter hvis de blir omsatt i praksis. Under slagordet «likhet for alle», er feminisme et snedig angrep på den bibelske familiemodell. Når undergravingen av ekteskapet og familien går sin gang, blir den uunngåelige konsekvens at samfunnet går mot anarki. Familien er tross alt samfunnets kjerne. Det er her Satan i første rekke retter sine angrep.
Veien åpnes for lesbiske/homofile ekteskap eller samboerskap, såkalte «alternative samlivsformer», «fri kjærlighet» og større seksuelle friheter. Samfunn og religion går mot oppløsning og anarki. Dette ser vi klart og tydelig i dag etter hundre år med «frigjøring», feminist-ideologier, humanisme og andre ateistiske elementer som drivende krefter i samfunnet. Det må advares på det sterkeste mot denne undergravingen av alle sanne samfunnsnormer som er fast forankret i Guds hellige lov.