Kampen om Europa
Vatikanets rolle
Å. Kaspersen
Personlig er jeg ikke av det slaget som ser en jesuitt eller en pave bak hver busk, slik enkelte gjør. Men når det gjelder spillet om Europa, kommer man ikke utenom en diskusjon av Vatikanets rolle.
Romerkirken mener den har en naturlig rett til å herske over styre og stell her på jorden fordi Kirkens hierarki representerer Jesu kongedømme på jorden, dvs. at paven, gjennom sine biskoper og prester utøver Jesu suverene herredømme over alle nasjoner og alle samfunn. Romerkirken er også grunnlagt på dogmen om at paven er verdens øverste hersker. Denne dogmen, i likhet med dogmen om (Romer)kirkens ufeilbarlighet er aldri blitt trukket tilbake.
Drømmen til Den romersk-katolske kirke om å vinne tilbake svunne tiders makt over Europas politiske og religiøse verden er slett ikke død. Helt fra Bismarcks Tyskland og Garibaldis Italia ivret de romerske paver for en samling av Europas regjeringer.
I februar 1952 uttalte pave Pius 12 at hele verden må gjenoppbygges fra grunnen av. I sin julehilsen samme år sa paven at Rom hadde planer om å forene Europa politisk og verden religiøst ved å lansere den syvende vekkelse av riket. Vi skal merke oss at da paven kom med disse uttalelsene, var den første byggeklossen til det som senere skulle bli Den europeiske union, nylig blitt lagt på plass. En forenet, romersk-katolsk europeisk superstat, ville være det første skrittet mot verdensherredømmet.
Pave Johannes 23 så for seg et storslått religiøst-politisk, europeisk imperium han kalte . . .den største katolske superstat verden har sett. Senere beskrev den pavelige ambassadør i Brussel EU som en katolsk konføderasjon av stater.
Pave Johannes Paul 2 har ved utallige anledninger propagandert for europeisk enhet, og hans vyer i så henseende er basert på et Vatikan som øver sterk innflytelse over Europas politikk, som tilfellet var i Middelalderen. Han har hele tiden framholdt at den europeiske enhet er utenkelig uten kristendom, og når han snakker om kristendom, mener han Romerkirken. Under et besøk i Østerrike i 1983, ga paven uttrykk for at han mislikte både nasjonale og kunstige grenser i Europa. Under det samme besøket uttalte paven at Europeerne må gjøre hva de kan for å hindre truende, internasjonale konfrontasjoner. Dette kan de gjøre ved å opprette et samlet Europa fra Atlanterhavet til Uralfjellene (Midnight Call Magazine, april 1998).
Professor Arthur Noble uttaler: Vatikanet er den drivende kraft bak EU-konspirasjonen. La meg gjenta at helt fra starten ble det britiske folk [og andre land naturligvis] ført bak lyset mht Europa. Det Europa som ble proklamert som et frihandelsområde bestående av selvstendige nasjoner til en ubetydelig kostnad for det enkelte land, var et skalkeskjul for en planlagt politisk-religiøs superstat. De forskjellige innstiftelser og organer i denne gryende superstaten har allerede gradvis forgrepet seg på vår [Englands] suverenitet til de grader at de reduserer vårt Parlament til samme status som et glorifisert provinsråd (Professor Arthur Noble, i en tale til Det forente protestantiske råd i London, 7. november 1998. Uthevelser tilføyd).
Katolsk flertall
Av de 15 land som til nå er medlemmer av EU, er hele 9 land overveiende romersk-katolske:
Østerrike (75,1%)
Belgia (87,9%)
Frankrike (76,3%)
Irland (91,6%)
Italia (81,7%)
Luxemburg (95,1%)
Portugal (92,2%)
Spania (66,7%)
Hellas (94% -- gresk-ortodoks)
Nederland har en katolsk befolkning på 32% og Tyskland (etter gjenforeningen) er 33,9% katolsk.
Dette betyr at den romersk-katolske delen av EUs 15 medlemsland pr. i dag utgjør 50,2%, mens den protestantiske del utgjør 23,8%. Den protestantiske delen er allerede i dag en klar minoritet.
Hvis EU utvider sitt medlemsskap til rundt 27 land, vil EUs totale befolkning komme opp i ca. 540 millioner.
Det er Øst-Europa som eventuelt vil utgjøre den største tilveksten. Medregnet de forskjellige ortodokse kirker, vil dette bety at den utvidete europeiske union (EU) vil bli ca 52,3% katolsk, mens de protestantiske landene (inklusive Norge) bare vil utgjøre 18,3% av EUs totale befolkning på 540 millioner!Pave Johannes 23 var nok klar over en god del ting da han så for seg et europeisk empirium som . . .den største katolske superstat verden har sett. Faktum er at Den europeiske union allerede nå gjør ære på pavens vyer.
Og Vatikanets superstat vil bli enda større når Unionen utvider østover. Det er derfor ikke merkelig at Vatikanet arbeider iherdig på å gjenforene de katolsk-ortodokse kirker i Øst og Romerkirken i Vest etter bruddet i 1054.
Protestantisk mindretall
Det er mer enn betenkelig at europas protestantiske land går inn i en union der det overveiende flertall befinner seg under Romerkirkens mandat. Dette er Vatikanet fullt klar over, og legger sine snarer for den naive protestant.
Det er derfor et ledd i planen å avskaffe medlemslandenes vetorett og erstatte den med en flertallsavstemning. Dette betyr, som historikeren Arthur Briant sa, at England (og de protestantiske land) . . .vil bli en minoritet i en organisasjon der flertallets avgjørelser vil ha bindende makt over mindretallet. Under Nice-møtet i desember 2000 ble vetoretten fjernet på 39 forskjellige områder.
Siden den katolske delen av EU er langt i flertall, betyr dette i klartekst at det protestantiske mindretall (deriblant Norge, enten det er medlem eller ikke), vil bli bundet av resolusjonene til det katolske flertallet. Norge er allerede kneblet og bundet på hender og føtter av forskjellige EU-direktiver. Dette er en frukt av å undertegne samarbeidsavtaler (EØS) med makteliten i Europahovedstaden Brussel.
Er protestantene blinde? Har de mistet gangsynet og kan ikke lenger se hvor veien går?
NEI TIL EU!
Vatikanet og Østeuropa
Vatikanet har ingen makt over kommunistland, og må derfor ta sikte på å knuse kommunismen i disse landene. Det er Østeuropa som først og fremst er Vatikanets mål. Etter at kommunistnasjonene bak Jernteppet falt i tur og orden, er veien klar til neste skritt. Det er spesielt Jugoslavia, der de ortodokse serbere har vært en torn i kjødet på Romerkirken. Derfor ble det manipulert fram en splittelse av landet, der de romersk-katolske provinsene Slovenia (84,7% katolsk) og Kroatia (86,2% katolsk) ble skilt ut.
I Kroatia oppsto under annen verdenskrig de beryktede Ustashi, som brutalt myrdet 240 000 ortodokse serbere og tvangsomvendte 1,2 millioner inn i Romerkirkens favn.
Dette var helt i tråd med planene til pave Pius 12, som ønsket å løsrive det romersk-katolske Kroatia fra det ortodokse Serbia og opprette en katolsk stat på Balkan.
Etter den planlagte og fabrikerte krigen i Serbia i 1999, fortsetter Vestmaktene å støtte terroristligaen i Kosovo, Den Kosovo-albanske frigjøringshær, for å knuse det ortodokse Serbia. Mediapropagandaen skildrer hele tiden Serbia som den store synder, mens blodbadene til den virkelige aggressor, Kroatia, blir dysset ned.
Det er gjennom det nye Europa at Romerkirken ser sin mulighet til å vinne Øst-Europa, men det endelige målet er å knuse protestantismen og fullføre motreformasjonen som begynte i 1543.
I 1054 e.Kr. oppsto et skille mellom de katolske kirkene i Vest (Romerkirken) og Øst (Det østromerske rike, Bysants), bl.a på grunn av uenighet om pavens autoritet og Mariadyrkelsen. Kirkene i Øst utgjør i dag de forskjellige ortodokse kirker. Av innlysende grunner gjør Paven alvorlige forsøk på å få til et forlik og en gjenforening av de to grenene, og da til Romerkirkens fordel.
Den ortodokse prest George Mastrantonis sier bl.a.:
Selv i dag, i det 20. århundre, hevder Biskopen i Rom [paven) at han er den øverste hersker over alle kirker, inklusive patriarkene i Øst. Han hevder at de bør være underlagt ham fordi han 'ikke bare er Biskop i Rom og Vestens Patriark, men også Kristi vikar på jord, St. Peters etterfølger og Den øverste Pontiff' (The Great Schism of the Ecumenical Church, s. 2).
I 1955 ba pave Pius 12 Uniat-kirkene (en gren av den gresk-ortodokse kirke: Den gresk-katolske) at den måtte gjøre sitt ytterste for å bringe de katolsk-ortodokse kirker i Øst inn i folden, dvs. Den romersk-katolske kirke. Ortodokse ledere mener at en gjenforening er fullt mulig, og at den i første rekke avhenger av paven i Rom. De ortodokse poengterer at det ikke var falsk lære som lå til grunn for bruddet i 1054, men at det i første rekke dreide seg om autoriteten til den romerske pave.
Den 5. januar 1964 skjedde en historisk omfavnelse, da pave Paul 6 og den ortodokse Patriark Athenagoras 1 foretok en fredsomfavnelse. Det var første gang siden 1054 at de to grener av Den katolske kirke foretok en slik forsonende handling. Allerede året etter fjernet de to grenene rent formelt de gjensidige anathemaer (forbannelser) og utstøtelses-erklæringer som ble iverksatt i 1054. For første gang på 900 år var de to grenene av Den katolske kirke på dialognivå.
De skandinaviske land
De skandinaviske landene, der protestantismen siden Reformasjonens
tid alltid har stått sterkt, har vært Romerkirkens spesielle målskiver. I jesuittenes ed (Colombus-eden), heter det bl.a.:
Derfor vil jeg strekke mine krefter til det ytterste for å forsvare denne [romersk-katolske] lære og Hans Hellighet [paven] mot alle slags tronrøvere av den kjetterske, eller protestantiske autoritet, spesielt de lutheranske kirker i Tyskland, Holland, Danmark, Sverige og Norge, og den såkalte autoriteten til kirkene i England os Skottland, og grenene til disse som nå er opprettet på Irland og i Skottland og på det amerikanske kontinent og alle andre steder, og alle deres tilhengere i den utstrekning de på kjettersk vis står den hellige moderkirke i Rom imot. . . .
Jeg lover videre, og erklærer at jeg når anledningen byr seg, vil føre en uforsonlig krig, både hemmelig og åpent, mot alle kjettere, protestanter og frimurere, som jeg har fått ordre om å gjøre, og utslette dem fra jordens overflate, og at jeg ikke vil ta hensyn verken til alder, kjønn, eller tilstand, og at jeg vil henge, brenne, drepe, koke, flå, kvele, begrave levende disse skammelige kjettere, skjære opp magen og buken på deres kvinner og knuse spebarnas hoder mot veggen for å utslette dette skrekkelige folkeslag. Og når det samme ikke kan skje åpent, vil jeg i all hemmelighet bruke giftbeger, kvelesnoren, knivstålet eller blykula, uansett personens rang eller autoritet, og uansett deres tilstand, enten i det offentlige eller i det private, ettersom jeg til enhver tid kan beordres til å gjøre dette fra pavens utsending eller fra den Øverste leder i Broderskapet til Den Hellige far i Jesu Selskap [jesuittene] (Oversatt av Edwin A. Sherman fra jesuittenes hemmelige håndbok. Sitert i Congressional Record (USA), 15. februar 1913, side 3216. Uthevelser tilføyd).
Etter disse hyggelige, velmente og på alle måter kristne uttalelsene fra Jesu Selskap, kan noen ord fra Jesus selv være på sin plass: Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse (Luk 9,55-56).
Norge og de andre skandinaviske land vil som nevnt bli en protestantisk minoritet i en Union der Vatikanets innflytelse er overveldende. Med et europeisk politikammer og en europeisk hær som begge er under Vatikanets kontroll, vil religionsfriheten i det protestantiske Europa gå sin skjebne i møte. Det er forstemmende at ikke flere bibelkristne protestanter gjennomskuer EUs virkelige hensikter og roper et varsku!
Trojansk hest
Professor Arthur Noble har uttalt at arbeidet med samlingen av Europa er uløselig knyttet til Den økumeniske bevegelse, som han kaller en av Vatikanets viktigste byggesteiner for verdensherredømmet. Avro Manhattan, som har skrevet en rekke bøker om Vatikanet, sier i sin bok Catholic Terror Today at Den økumeniske bevegelse ikke er annet enn en trojansk hest som den katolske kirken, kledd i samtidens drakt, fortsetter å øve sin makt gjennom mer effektivt enn noensinne. Andre protestantisk ledere har kalt denne bervegelsen for det mest snedige og planlagte stykke religiøst bedrag som noen sinne er prakket på en godtroende verden. I sin bok The Principality and Power of Europe avslører Adrian Hilton at samlingen av Europa er en plan som Romerkirken står bak. Hilton setter også Vatikanets virksomhet på dette området i forbindelse med Den økumeniske bevegelse. Han forteller hvordan Vatikanet alltid har hatt en sterk forkjærlighet for sentralisering. Derfor ser Den romersk-katolske kirke det som maktpåliggende at individuelle nasjoner og trossamfunn forener seg til en større enhet. Alt dette skjer under dekke av å fremme fredens sak, unngå framtidige kriger og bli ett i Kristus.
EU-styrke og EU-domstol
I artikkelen Kampen om Europa ble det nevnt at det er opprettet en Europastyrke med opptil 100 000 mann. Det ble også nevnt at det vil bli opprettet et felles rettssystem, Corpus Juris, for Europa. Borgere fra et hvilket som helst europeisk land kan bli arrestert på tvers av landegrensene av Europolitiet og bli satt i varetekt på ubestemt tid uten lov og dom.
Som protestanter er vi sterkt bekymret over en felleseuropeisk hærstyrke og et felleseuropeisk rettsapparat Vatikanet har mulighet til å øve kontroll over. Den protestantiske del av Europa bør ikke glemme Inkvisisjonsdomstolen i Middelalderen, forfølgelsen av hugenottene (Bartolomeusnatten) i 1572 og andre forfølgelser av kristne iverksatt av Romerkirken. Får Vatikanet makt over Europa, som planen er, kan det bli en gjenoppvekkelse av fortidens forfølgelse av protestantiske kristne. Romerkirkens motto semper eadem (alltid den samme) burde mane til ettertanke. Er protestanter fullstendig blinde for hva som foregår i hjertet av Europa?
Protestanter bør ikke la seg bedra av pavelige tilgivelser overfor protestanter for tidligere tiders urett. Romerkirken hevder at den er ufeilbarlig og alltid den samme. At den opptrer som en kameleon og tilpasser seg tiden er ikke annet enn ren strategi for å vinne protestantenes tillit.
Kvinnen i Åpenbaringen 17
I følge den irske protestant og fundamentalist-leder Dr. Ian K. Paisley, har Den europeiske union valgt som et slags uoffisielt kjennemerke en symbolsk skildring som har en påfallende likhet med en profetisk beskrivelse i Åpenbaringen 17: Og han førte meg i ånden ut i ørkenen. Der så jeg en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av spottenavn. Dyret hadde sju hoder og ti horn. Og han sier til meg: De vann som du så, der skjøgen sitter, er folk og skarer og nasjoner og tungemål (Åp 17,3.15).
Paisley forteller at det i den nye bygningen til EU-parlamentet i Brussel (Spaak-Spinelli-bygningen), er en dome (takkuppel) der det er et kjempestort maleri av en kvinne som rir på et dyr. Han forteller videre at det i EUs nye parlamentsbygning i Strasbourg (Louise Weiss-bygningen) også befinner seg et stort maleri av en halvnaken kvinne som rir på et dyr, og at det foran bygningen til EUs Ministerråd i Brussel er en bronseskulptur av en kvinne som også rir på et dyr. Ikke bare det, men dyret kvinnen rir på, rir selv på havbølger! (The Conspiracy Behind the European Union: The Task Before us, 1998).
Dette bildet av en kvinne som rir på et dyr, har også stått på EU-parlamentets jubileumsfrimerker, bl.a. på et britisk frimerke i 1984.
Frimerket viser en kvinne som rir på en okse. Oksen har blomster mellom hornene, og kvinnen holder i et av disse. Oksen står på havet, og i vannet under oksen kan man skimte en delfin. Kvinnen holder et langt, skjerflignende plagg som flagrer bakover og blir holdt oppe i den andre enden av en kjerub.
Dette symbolet er egentlig ikke hentet fra Åpenbaringsboken, men fra gresk mytologi. Fønikerkongen (ev. Tyrus/Sidons konge) hadde en blendende vakker datter, prinsesse Europa (det er fra henne kontinentet Europa har fått sitt navn, og også en av Jupiters fire store måner). En dag hun var ute for å plukke blomster på en eng like ved havet, støtte hun på en ny, hvit okse i farens kvegflokk. Oksen viste seg å være både tam og medgjørlig, og prinsessens venninner pyntet i lek dyret med blomsterkranser. Oksen knelte ned, og Europa satte seg på dyrets rygg. Men så snart hun var på plass der, galopperte oksen i full fart mot stranden og ut i havet. Europa holdt seg desperat fast i hornene til oksen, som svømte over Middelhavet til Kreta. Da de var kommet i land, ga oksen seg til kjenne som Zevs, Olympens gud. Han forførte Europa, og hun fødte tre sønner: Minos, Rhadamanthus og Sarpedon.
Denne skildringen av Europa har en slående likhet med den profetiske beskrivelsen i Åp. 17 av kvinnen som rir på et dyret, og hvor kvinnen sitter på de mange vann. Dette dyret har imidlertid syv hoder og ti horn.
I 1958 avduket den romersk-katolske Erkebiskop Montini en 20 meter høy Europa-madonna til ære for pave Paul 6. Statuen, som står på det norditalienske fjellet Serenissima, har fått det offisielle navnet Vår elskede Frue, Europas hersker.
Et advarende rop
Vi bør merke oss at arkitektene bak kull- og stålunionen fra 1950 alle tilhørte Den romersk-katolske kirke. Også den tyske forbundskansler på den tid, Konrad Adenauer, var katolikk. Den nåværende formann for Den europeiske kommisjon, Romano Prodi, som i realiteten er den uoffisielle Europapresident, er katolikk, uteksekaminert jurist cum laude (med ros) fra Det katolske universitet i Milano. Europas bibelkristne protestanter bør nå riste sløvheten av seg og komme med et advarende rop mot den truende fare fra dyret i Brussel. Den europeiske union utgjør den største trussel mot samvittighetsfriheten i Europa siden Romerkirkens velmaktsdager i Middelalderen. Den våkne protestant bør ikke ha problemer med å gjennomskue all den fagre retorikken fra Brussel om at EU på ingen måte utgjør noen trussel verken mot demokratiet, suvereniteten, menneskerettigheter etc. etc. De skrittene Unionen har tatt i den senere tid lover ikke godt for noen av de ovennevnte, grunnleggende rettigheter.
En europeisk superstat der Vatikanet har full kontroll, vil ende med et dolkestøt i protestantismens hjerte.
Et absolutt og ubetinget NEI til EU bør være et like absolutt og ubetinget folkekrav overfor de ledende politikere som agiterer for medlemsskap i Unionen. I følge Den norske grunnlov er Den norske stat grunnlagt på Den lutherske religion, og da bør man også legge seg Luthers ord på minne.
En protestant er en som protesterer mot Den romersk-katolske lære og praksis. Skal da protestantene bli oppslukt av Den europeiske union, som ikke er annet enn et skalkeskjul for Romerkirkens manipulasjoner for å materialisere sine vyer om den største, katolske superstat verden har sett?
Hvor er det blitt av protestantenes protester?
Copyright (c) Å. Kaspersen