Mammon og de siste dager
Å. Kaspersen
Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra (2 Tim 3,1-5).
Det er et generelt, men lite smigrende bilde apostelen tegner av de siste dager, dvs. tiden like før Jesu gjenkomst. Bibelen sier ikke noe sted at det er en fredelig og harmonisk verden som møter ham når han kommer. FN og dens mange støttespillere kan nok gyte ut sin blomstrende retorikk om hvor strålende det globale samfunn vil arte seg for den enkelte, med trygghet og fred, likeverd og harmoni etc., men det er en stor løgn. Bibelen sier ikke noe slikt, selv om mange lar seg dåre av retorikken.
Under Gulfkrigen i 1991 holdt daværende amerikanske president George Bush Sr. en tale, der han bl.a. uttalte følgende:
Det som står på spill er noe mer enn et lite land. Det er en storslått tanke: En ny verdensorden, der de forskjellige nasjoner blir trukket sammen i en felles sak for å oppnå menneskehetens universelle lengsel etter fred og trygghet, frihet og lov og rett. En slik verden er våre anstrengelser og vår framtid verdig (Uthevelser tilføyd).
Menneskene vil nok skape fred, men uten Gud og på sine egne premisser. Og når de har oppnådd fred, kommer undergangen:
Når de sier: Fred og ingen fare! -- da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna (1 Tess 5,3).
Sann fred
Jorden er vanhelliget under dem som bor på den. For de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bære sin skyld. Derfor brenner de som bor på jorden, og det blir bare få mennesker igjen (Es 24,5-6).
Det er med andre ord en lovløs verden som preger de siste dager. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste (Matt 24,12). Dette samsvarer bra med hva apostelen Paulus sa i åpningsverset fra 2 Tim 3,1-5. Det er alt i alt et særdeles nedslående bilde Guds ord skildrer av tilstandene i de siste dager.
Derfor er prospektene til Den nye verdensorden, med alle sine fagre løfter til menneskeheten ikke annet enn intetsigende svada. Menneskene kan ikke skape fred, og minst av alt proponentene til Det globale samfunn, som enten er ateister, eller sterkt preget av New Age-tenkning. Bibelen er ingen norm for disse mennesker, selv om enkelte av dem kan påta seg en kristen kappe.
Veien til sann fred på jord går ikke gjennom De forente nasjoner, Den europeiske union, New Age eller lignende systemer som er av satanisk opphav. Satan er opprøreren, og de som stiller seg under hans banner, vil aldri oppnå sann fred. Det er ingen fred, sier Herren, for de ugudelige (Es 48,22).
Jesus er Fredsfyrsten (Es 9,6), og det er bare han som kan skape sann fred. Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger (Es 48,18). For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge (1 Joh 5,3).
Sann fred på denne side av Jesu gjenkomst skjer utelukkende i hjertene hos dem som stiller seg under Fredsfyrstens banner. Fysisk og materiell fred på jord er noe som hører Guds rike til etter at Antikristen og hans nye verdensorden er lagt i grus.
Fred på jord?
Bibelen sier at det like før Jesu gjenkomst skal komme en trengselstid som mangler sidestykke i verdenshistorien. På den tid [da en viss makt setter opp sitt hovedkvarter i Jerusalem, kap. 11,45] skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folks barn. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folkeslag ble til og til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken (Daniel 12,1). Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om [Dan 8,11; 9,27; 11,31.45; 12,11] stå på det hellige sted -- forstå det, enhver som leser! . . .For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! (Matt 24,15.21). Forstå det, enhver som leser!
Når vi i tillegg kopler dette opp mot Paulus' beskrivelse av menneskene i de siste dager, er det lett å gjennomskue løgnene til De forente nasjoner, Europaunionen og alle affilierte organisasjoner og deres talsmenn, som alle beskriver Den nye verdensorden eller globaliseringen som nøkkelen til fred på jord.
Opp av asken fra en eventuell tredje verdenskrig, og/eller et sammenbrudd av verdensøkonomien, vil det stige fram en fredsfyrste som lover menneskene fred -- på hans premisser. Krigstrette og rådløse mennesker lengter etter en person som kan skape fred og gi dem trygghet. Dette er Antikristens gylne anledning. Det kan en tid virke som han har hell med seg, men snart faller fårehammen av ulven, og Messias viser sine sanne farger.
Dermed blir verden kastet ut i den store trengselstid, med forfølgelse og dødsstraff for den som ikke vil innrette seg under Antikristens bestemmelser og dermed komme i konflikt med Guds bud og Jesu tro.
Pengekjærhet
Et av de negative trekkene til menneskene i de siste dager er pengekjærhet. Dette ser vi daglige utslag av i verdenssamfunnet, men la oss ta Norge som et framtredende eksempel. Karakteristisk nok er det de som allerede er velsituerte som lider av onkel Skrue-syndromet og bygger de største alterene for Mammon. Opphopningen av rikdom på få hender skjer som alltd på bekostning av de svakerestilte i samfunnet. De rike utnytter de fattige.
Vi leser f.eks. i dagens aviser om pengemaskinen Norge som skuffer inn oljemilliarder i et tempo som ville gitt onkel Skrue bakoversveis. Det blir hevdet at Norges rikdom savner sidestykke blant vestlige industriland i etterkrigstiden (Aftenposten, 23.november 1999). Og: Inntektene fra oljen setter nye rekorder. Norges overskudd i handelen med andre land når nye høyder. Og milliardene renner inn i oljefondet i stadig høyere tempo (Tønsbergs Blad, 16. februar 2000). Alt dette er meget sterke ord. I februar i fjor kunne oljeinntektene for én enkelt dag finansiert 60 000 liggedøgn på sykehus! (Aftenposten, 16. februar 2000).
Samtidig meldes det om at murpussen faller av skolebygg og at sykehuspasienter må ligge i korridorer.
Det meldes at kommunenes underskudd er på minst 12 milliarder, at norske fylker er blitt gjeldsslaver (Den økonomiske krisen i fylkeskommunene forverrer seg også i år. Flere av dem greier ikke lenger låneforpliktelsene sine. . . .Flere fylkeskommuner er i realiteten konkurs (Aftenposten, 15. februar 2000)). Nylig ble det meldt på nyhetene at Haugesund kommune måtte gripe til sparekniven og oppfordret pleie- og sykehjemmene til ikke å skifte bandasjer så ofte, og bruke bleiene flere ganger! Og dette var ikke et enestående tilfelle, fikk man opplyst! Hvilken forakt for eldre og syke!
Slike forhold rundt omkring i velferdslandet harmonerer ikke helt med glansbildet vi er blitt presentert med skildringen av Norges ufattelige rikdom som . . .savner sidestykke blant vestlige industriland i etterkrigstiden.
Det skal spares, spares, spares. . .
Det skal legges avgift på avgift på avgift. . .
Prisnivået på borgernes primærbehov må øke, øke, øke. . .
Nedskjæringer, nedskjæringer, nedskjæringer. . .
Innskrenkninger, innskrenkninger, innskrenkninger. . .
Matvaremomsen faller bort, og lettelsen er allerede oppspist av prisøkninger fra matvarekjedene, samtidig som brevportoen skal momsbelegges. Strømprisene fordobles Osv. Osv. Osv. . .
I stedet for lettelser blir det en forverring!
Det er samfunnets svakerestilte grupper: De eldre, de syke, de trygdede som skal rammes av nedskjæringene fra sparekniven. Nylig kunne man lese i avisen at en enkemann fikk 3400 kroner mindre å rutte med i måneden etter at kona døde fordi hun hadde opptjent tilleggspoeng i Folketrygden -- nye regler. Hvor ble det av den ekstra tusenlappen i måneden minstepensjonistene ble lovt for få år siden? Uansett ville den forlengst vært spist opp av de stadig høyere levekostnader som rammer de lavtlønte og de svakerestilte.
De rike blir rikere, og de fattige fattigere.
Ingen er fattige i velferdlandet Norge, vil noen innvende. Men hva annet kan man kalle f.eks. minstepensjonistene, som så vidt klarer å opprettholde livet på de månedlige statsalmisser? Gapet mellom de velsituerte og de svakerestilte, de lavtlønnede og de trygdede blir stadig større. Kurven for førstnevnte er langt steilere enn kurven til sistnevnte.
Lønnsoppgjørene er ikke annet enn en regelrett hån mot samfunnets slitere, som må nøye seg med smulene fra de rikes bord mens sistnevnte stikker av med gevinsten. Ledende politikere, som deler ut almissene til landets lavtlønnede slitere og de svakerestilte, bevilger seg selv fra 50 000 kroner og oppover i lønnspåslag pr. år, mens almuen må krangle for en lønnsøkning på en krone i timen!
Vi leser om pamper i toppstillinger som etter å ha bevist sin udugelighet som ledere går fra jobben og belønnes med titalls millioner i gylne fallskjermer. De blir gjort til mangemillionærer som takk for sin udugelighet. Da er det ikke snakk om sparekniv og innskrenkninger!
Landet utsuges og utpines av internasjonale krefter. Det er nemlig dit oljepengene går. Det er heller grunn til å tro at oljefondet enten er fiktivt eller bunnskrapt. Det er vel det som er årsaken til at moms, avgifter og skatter nå er i ferd med å kvele den norske borger. Et sted må jo Staten hente pengene for å holde spillet gående, og det er landets svakerestilte grupper som er taperne.
Nylig kunne vi lese at EU vil frata Norge råderetten over oljen på norsk kontinentalsokkel. Ordet frata kan trygt erstattes med ran, tyveri. Norge vil neppe kunne godta dette, ble det sagt (Aftenposten, 11. april 2001), men noen dager senere kunne vi lese at Norge er mer EU-lydig enn EU-land. Vi kan derfor være trygge for at Norge er lydig mot det system styresmaktene har solgt det til. Har man først gitt lillefingeren, forsvinner snart resten av armen og mer til.
Bak kulissene er Norge blitt solgt bit for bit til internasjonale interesser. Det norske folk blir ført bak lyset og utpint av skatter og avgifter til fordel for grådige, internasjonale pengebaroner som styrer verden bak kulissene. De rike mesker seg og fyller opp pengebingene under mottoet mye vil ha mer.
Dette er tilstander som er generelle i verden i dag, ikke bare i Norge.
De er tegn i tiden, som Gud i himmelen ikke vil se gjennom fingrene med.
Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som kommer over dere! Rikdommen deres er råtnet, og klærne deres er blitt møllspiste. Deres gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal bli et vitnesbyrd mot dere, og den skal fortære deres kjød som ild. Dere har samlet skatter i de siste dager! Se, lønnen dere har holdt tilbake fra arbeiderne som har skåret åkrene deres, roper høyt, og ropene fra høstfolkene er nådd fram til Herren Sebaots ører. Dere har levd i overdådighet og overflod på jorden. Dere har gjødd deres hjerter på slaktedagen. Dere har domfelt og drept den rettferdige, ingen gjør motstand mot dere (Jakobs brev 5,1-6).
På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har laget for å tilbe dem, bort til muldvarpene og flaggermusene, og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høyhets herlighet, når han reiser seg for å forferde jorden (Jes 2,19-21).
Det blir en gjengjeldelsens dag for tyranniet og en befrielsens dag for de undertrykte. Denne dagen er ikke langt unna!
Copyright (c) Å. Kaspersen