«Pengemaskinen Norge»
Å. Kaspersen
Vi leser i avisene om pengemaskinen Norge som skuffer inn oljemilliarder i et tempo som ville gitt onkel Skrue bakoversveis. Det blir hevdet at Norges rikdom savner sidestykke blant vestlige industriland i etterkrigstiden.
Samtidig leser vi at flere norske fylkeskommuner i realiteten er konkurs.
Fylkessektoren har nå såkalt negativ handlefrihet. Det betyr på godt norsk at de er gjeldsslaver. Flere fylkeskommuner har ikke lenger penger til å betale renter og avdrag, og må søke om utsettelse med betaling. Den økonomiske situasjonen for fylkeskommunene er dramatisk forverret de senere årene, og situasjonen ser ikke lysere ut på sikt. Det blir varslet en kraftig reduksjon av tjenestetilbudet i mange fylker. Dette vil igjen ramme den enkelte borger, spesielt de svakerestilte.
Hvordan harmonerer dette med statens fagre ord om «styrtrike Norge» som blir enda rikere? Eller er Den norske stat angrepet av et alvorlig tilfelle av onkel Skrue-syndromet: Glad i å ta, glad i å få, men snau med å gi — i hvert fall til egne landsmenn? Det skulle ikke være nødvendig med offentlig gjeldsslaveri i et land som Norge, der 15% av befolkningen på 4 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen.
Skal man tro de offisielle tallene, befinner Norge seg i toppsjiktet blant verdens rikeste land, med velfylt pengebinge, men har likevel ikke råd til å dekke de elementære behovene innenfor den offentlige sektor.
Vi leser at Norges oljeinntekter på én enkelt dag ville vært nok til 60 000 døgn på sykehus. Likevel blir ikke sykehuskøene mindre, pasienter må ofte ligge bak skjermbrett i sykehuskorridorer, skolene lider av pengemangel etc. etc. Oljegiganten Norge har heller ikke råd til å gi trauste slitere i lavtlønnsgrupper som f.eks. sykepleiere og lærere et lønnshopp som monner. Ellers har vi opplevd at yrkesgrupper med skarve fem hundre tusen i årsinntekt uten videre har fått lønnspåslag som tilsvarer en hel årslønn for landets pensjonister, og vel så det.
Når det er snakk om penger, blir det alltid hevdet fra statlig hold at man ikke har råd. Ikke har man råd til det ene, og ikke har man råd til det andre.
Men Staten har råd til å reise til Brussel med fete sjekker i milliardklassen for å betale «kontigent» til EU, som Norge ikke engang er formelt medlem av. Staten har råd til å sende utallige milliarder ut av landet til «prosjekter» og «investeringer» av ymse slag som til tross for all svadaen, aldri vil komme nasjonen Norge til gode.
Det skal strammes inn på alle bauger og kanter, og det er alltid de svakerestilte grupper i samfunnet som blir skadelidende. De ledende politikere som er satt til å forvalte landets pengebinge, bevilger midler til svakerestilte grupper på en måte som nærmest må karakteriseres som almisser. En ikke ubetydelig del av disse almissene blir deretter oppspist av påfølgende prishopp innenfor varesektoren, samt momsøkninger og andre avgiftsøkninger. Så er man like langt, eller enda verre stilt.Den faktiske situasjon er at de astronomiske tallene som Den norske stat opererer med bare er tall på et stykke papir for den jevne sliter i det norske samfunnet. Finansministeren hevder at det er problemer med å forklare det norske folk at Norges store rikdommer ikke kan brukes i eget land. Vi forstår godt at dette må være et stort problem for landets forvaltere. De har likevel ingen problemer med å skjenke millioner og milliarder til både det ene og det andre utenfor våre egne landegrenser.
Norge, som visstnok er verdens nest største eksportør av råolje, har bensinpriser som får utlendinger til å rygge bakover. Det er 550% avgift på norsk bensin som blir produsert av norsk råolje fra eget territorium og raffinert innenfor landets grenser. Vi skilter i dag med noe av den dyreste bensin i Europa, og prisene bare stiger.
Det blir hevdet at størsteparten av Norges oljeinntekter fosser inn i statskassen og Statens Petroleumsfond. Men for noen få år siden kunne vi lese i Aftenposten at ca. 49% av Norges oljeinntekter, godt og vel halvparten, forsvinner ut av landet. Dette kan man ikke med sin beste vilje kalle «brorparten». Det er vel rimelig grunn til å tro at tallet i realiteten er langt høyere.
Ifølge opplysninger fra Norges Bank er pr. i dag 60% av det såkalte Petroleumsfondet investert i verdipapirer. Disse investeringene er en betydelig tapsfaktor for Norge.Eksempelvis kan det nevnes at for året 2000 «belønnet» disse investeringene Norge med et tap på 110 milliarder, mens Staten kunne sittet igjen med en gevinst på 50 milliarder hvis investeringene hadde skjedd innenfor landets egen infrastruktur. Disse tallene blir hemmeligholdt for den jevne borger. I tillegg opplyste Norges Bank at det ikke er lov å bruke penger fra Petroleumsfondet innenfor Norges grenser. Hvem har bestemt det? Oljerikdommene og andre naturalia tilhører det norske folk, og ikke en håndfull personer i Storting og regjering som er lakeier for grådige, utenlandske krefter Hvem bestemmer at det norske folk ikke skal nyte godt av egne penger?
Mens grådige kapitalister i utlandet mesker seg med folkets penger som norske politikere så villig har skuffet ned i pengebingene deres.
Det norske petroleumsfond skal opprinnelig ha vært på 6,5 billioner kroner — 6500 milliarder kroner. Dette er et astronomisk tall. Eksempelvis tilsvarer det rundt 1,7 millioner kroner for hver enkelt av Norges 4 millioner innbyggere. Forestiller man seg denne formuen som en rund kake (kakediagram), ville en liten flis av kaken — rundt 6% — vært nok til å gi hver enkelt av Norges 430 kommuner en gavesjekk på en milliard kroner Og fremdeles ville 94% av Petroleumsfondet vært intakt
I stedet leser vi om norske kommuner som sliter og strir for å holde hjulene i gang, og enkelte kommuner er konkurs. Kommuner ber Staten om penger for å holde hjulene i gang, og Staten svarer: «Dere får ikke mer av oss » Og kommunene må innskrenke og skjære ned på utgiftene, og det er de svakerestilte i samfunnet som er de første ofre.
Sannheten er at brorparten av Norges oljepenger fosser ut av landet i stedet for inn. Grådige, internasjonale elitegrupper og investorer som styrer pengeverdenen, nyter godt av oljemilliardene Ola og Kari nordmann må se langt etter.
Grunnleggeren av det moderne bankvesen, Mayer Amschel Rotschild sa en gang på 1800-tallet: «Jeg interesserer meg ikke for hvem som styrer politikken så lenge jeg kan styre økonomien.» Underforstått: Den som styrer økonomien, styrer i virkeligheten også politikken.
Det er disse mektige globalister som arbeider bak kulissene for å kanalisere Norges oljemilliarder til egen fordel, som har kastet sine øyne på landets oljerikdommer. De rikere blir dermed rikere, og de fattigere stadig fattigere fordi sistnevntes økonomiske vekstkurve flater ut i sammenligning med vekstkurven til de som nyter brorparten av kaka.
Det hevdes at Norges formue i utlandet bare øker og øker. Dette er til liten trøst for Ola og Kari nordmann som ofte må slite helsa av seg for å få endene til å møtes.
Men det er ikke den norske formuen i utlandet («investeringene») som øker. Det er formuen til globalistene og deres megaselskaper og internasjonale banker som pengene til det norske folk er «investert» i bak deres rygg, som øker i samme takt som Norges fattigdom. Dette er den rene og usminkede sannhet. Norge sitter med tapet. Globalistene er ikke filantroper som driver veldedighet overfor nasjonene. De er utsugere og fiender av menneskeheten. Skal statsledere som er valgt av folket til sine stillinger for å ivareta folkets tarv, legge seg flate for disse globale kreftene, kysse deres skosåler og stå klare til å utføre deres minste vink? Det er det som er skjedd, og det er det som skjer.
Dette er konsekvensene av at nasjonene har undertegnet hundrevis av regionale/internasjonale traktater og konvensjoner i regi av FN og EU. Traktater og konvensjoner fra slike regionale og globale blekkspruter overstyrer de nasjonale grunnlover og rettssystemer og fratar nasjonene deres selvstendighet. Sannheten er at det finnes ingen selvstendige nasjoner tilbake på vår klode. De er svinebundet av utallige traktater og konvensjoner. Nasjonene, deriblant Norge, som alltid har vært blant de flinkeste i klassen til å signere slike regionale/internasjonale konvensjoner, har gått bak ryggen på folket og fratatt dem deres selvstendighet og naturrikdommer uten at de selv var klar over hva som foregikk.
Mørketallene og virksomheten bak kulissene får det norske folk ikke vite noe om. Vridde og styrte media som er talerør for korrupt og folkefiendtlig storpolitikk, og papegøyer for svada og floskler fra ledende politikere, gjør en god jobb med å holde folket i uvitenhet. Ikke merkelig at det er blitt sagt at den som styrer media, styrer folket. Og den som styrer pengevesenet, styrer politikken.
Det norske folk begynner å bli mektig lei alle politiske floskler og fagre framtidsløfter fra ledende politikere. Det fete «valgflesket» politikerne lokker borgerne med under valginnspurten utarter til tørre og skinnmagre bein når valget er overstått og valgets seierherrer inntar sine plasser i Storting og regjering.
Vi ser gang på gang at de få ledende politikere som under debatter kommer med noen sannhetens ord om tingens tilstand, blir hudflettet og fremstilt som uvitende undermålere av deres opponenter. Sannheten har aldri vært populær; den har aldri kommet fra flertallet, men er alltid blitt forkynt fra et lite mindretall under stor motstand fra den «politisk korrekte» fløyen som alltid har utgjort flertallet.
Det er den jevne borger som må bære samfunnets byrder som får merke innstramningen i den offentlige sektor. Ikke minst når alder, sykdom og helseproblemer melder seg. Det er særlig innenfor helsesektoren at oljemilliardene skilter med sitt fravær. Sykehus må bl.a. stenge avdelinger på grunn av sykepleiermangel. I stedet for å gi hjemlige sykepleiere et skikkelig lønnstak, vil myndighetene åpne grensene og hente inn større mengder utenlandsk arbeidskraft — antakelig ut fra det resonnement at utenlandsk arbeidskraft tjener mindre i sine respektive hjemland enn de vil tjene i Norge, under det nåværende lavtlønnsnivå for sin yrkesgruppe.
Det er det norske folk som eier Norges naturrikdommer, og ikke snaue to hundre politikere i Storting og regjering. Disse er valgt av folket under frie, demokratiske valg til å ivareta landets og velgernes interesser. Det bør være et folkekrav at inntektene av Norges naturrikdommer i første rekke kommer det norske folk til gode, og ikke blir kanalisert ut av landet og inn i lommene til grådige, utenlandske interesser. Det er stadig flere som får mistanke om at landets økonomiske husholdere fører det norske folk bak lyset med hensyn til forvaltningen av de eventyrlige inntekter det skiltes med.
Når vil pengebingenes forvaltere låne øre til velgernes interesser og tilgodese de svakerestilte grupper og de lavtlønte med bevilgninger og lønnspåslag som monner, og som er verdig en oljenasjon som Norge?
«An nescis, mi fili, quantilla prudentia mundus regatur» — min sønn, vet du ikke med hvor liten klokskap verden blir styrt.