NedslagÅ. Kaspersen
Enkelte bibelfortolkere hevder at de syv basuner i Åpenbaringen 8-11 skildrer — i symbolsk språkdrakt — historiske begivenheter i forbindelse med Det vest-romerske rikes fall i det fjerde århundre, oppblomstringen av Islam, og Det Ottomanske rikes (Tyrkias) «fall» i 1840. Den syvende basun, som vi nå angivelig lever under, begynte å lyde i 1844, heter det. Denne tolkningen, er i strid med sammenhengen i de aktuelle kapitlene i Åpenbaringsboken og med all sunn logikk.
I de senere årene er det stadig flere som tar til orde for en perspektivutvidelse av sentrale deler i Åpenbaringsboken. Nye opplysninger kommer for dagen som gjør det nødvendig å betrakte en rekke bibelske profetier fra en annen vinkling. Ikke minst gjelder dette de syv basuner i Åpenbaringsboken 8–11. En nøktern gjennomlesning av disse kapitlene forteller i klartekst at de syv basuner ikke kan lyde før de 144 000 er beseglet med Guds segl i sine panner (Åp. 7,2.3; sml. kap. 8,7–9). Skjedde beseglingen i Middelalderen? Neppe. Likevel vil enkelte hevde i fullt avor at basunene — som ikke kan lyde før de 144 000 er beseglet — er oppfylt for århundrer siden. Her er det alvorlige uoverensstemmelser ute og går. Et slikt syn er å øve vold mot sammenhengen i Åp. 8–11. De som hevder et slikt syn, har tydeligvis ikke forstått basunenes sanne natur.
Hva vitenskapen vet
De senere årene er det blitt påvist at jorda i tidligere tider er blitt bombardert av flere større himmellegemer. Det er blitt påvist over 150 større kratere, eller krater-rester på jorda som i dag ligger som tause vitner om større katastrofer i fortiden. Og listen over slike kratere vokser med fem eller seks i året. Et krater i Australia (Acraman) er f.eks. 90 km i diameter, mens et av de aller største man har funnet måler 200 km i diameter (Sudbury, Canada). I Norge ligger et av verdens best bevarte kratere, Gardnos-krateret i Hallingdal, ni km nord for Nesbyen. Gardnos-krateret har en diameter på 5 km og ble skapt av en asteroid med diameter på rundt 300 m. I Barentshavet finner man et krater (Mjølnir) med diameter på 40 km. Det mest kjente meteorkrater er utvilsomt Barringer-krateret i Arizona-ørkenen i USA. Dette krateret med en diameter på 1,2 km og en dybde på 180 m, ble forårsaket av en ca. 50 m stor meteor. Hvert år er det tusenvis av turister som besøker denne severdigheten.
Det er først etter at satellitter i bane rundt jorda begynte å detaljfotografere jordoverflaten — og også strukturer under jordoverflaten — at forskerne virkelig begynte å oppdage kratere. Noen av dem stammer fra tiden etter syndfloden, mens andre er av slike dimensjoner at de bare kan ha oppstått på ett bestemt tidspunkt i jordas historie: ved syndfloden. Det er spesielt ett bestemt krater som peker seg ut, nemlig Chixculub-krateret under Yucatan-halvøya ved Mexico-gulfen. Dette krateret, som ligger under 1100 m kalkstein og har en diameter på over 180 km, ble oppdaget i 1991. Det ble skapt av et asteroidnedslag med en detonasjonskraft på mer enn 100 millioner megatonn, som tilsvarer over fem milliarder atombomber av Hiroshima-størrelse! Dette er ikke mine beregninger. Det er astronomene som legger fram sine tall i prestisjetunge, vitenskapelige tidsskrifter. I dag har man funnet restene etter denne asteroiden i krateret under Yucatan-halvøya. Ødeleggeren fra verdensrommet hadde en diameter på mellom 10–20 km, og konsekvensene av nedslaget og detonasjonen var verdensomfattende.
Det er flere forhold som gjør at vitenskapen med sikkerhet vet at disse kraterne skyldes nedslag av større meteorer eller asteroider fra det ytre rom.
«Med denne dystre statistikk i tankene, finkjemmer geologene i dag jordskorpen for skjulte beviser for at jorda kan ha vært offer for andre masseutryddelser på grunn av slike nedslag. Selv om bevisene kommer langsomt, er selve begivenhetene som tok livet av dinosaurene for 65 millioner år siden, ikke lenger gjenstand for alvorlig disputt» (Astronomy, oktober 1995, s. 36, uthevelser tilføyd).
La oss trekke fra alle disse millioner av år evolusjonistene opererer med, og se det hele fra et bibelsk perspektiv, så kommer vi fram til en masseødeleggelse for ca. 4300 år siden — tiden for vannflommen (etter bibelsk kronologi). Ødeleggelsene etter Chixculub-asteroiden var nemlig så ufattelige og så verdensomspennende at nedslaget verken kunne skjedd før syndfloden eller etter. Det skjedde ved syndfloden, og kan ha vært en sterkt medvirkende årsak til denne, med god hjelp av flere mindre nedslag, men som likevel hadde enorm ødeleggelseskraft. Et himmellegeme med en diameter på 1 km har en detonasjonskraft på 100 gigatonn (100 000 megatonn), noe som ville påvirke halve jordkloden. Det er beregnet at hvis en asteroid av denne størrelsesklassen slår ned i havet, vil den skape en kilometerhøy flodbølge! Nedslaget og detonasjonen til et himmellegeme med en diameter på «bare» 100 meter, vil være tilstrekkelig til å ødelegge et helt kontinent. I dette siste tilfellet er det snakk om en detonasjon tilsvarende 5000 atombomber av Hiroshima-størrelse! Som man vil forstå, er det uoverskuelige krefter som utløses ved slike nedslag. Man skal huske på at disse himmellegemene kommer inn i jordas atmosfære med hastigheter opptil 70 km/sek. — 250 000 km/t, noe som gir dem en aldeles ufattelig kinetisk energi (bevegelsesenergi).
«En asteroid med en diameter på 16 km som treffer jorda, ville ganske visst vært en katastrofe, ikke bare for livet rundt nedslagsstedet. Ifølge [Michael] Rampino ville detonasjonen fra en slik kollisjon vært i størrelsesklassen 100 millioner megatonn TNT — tilstrekkelig til å frambringe et jordskjelv med en styrkegrad på over 12. Selv 1000 km fra nedslagsstedet ville jordskorpen beveget seg 100 meter opp og ned, sier Rampino, nok til at jordas ytre kappe ville slå sprekker. Eksplosjonen ville slynget 10 millioner milliarder tonn utgravd materiale og fordampet asteroid mer enn 100 km opp i atmosfæren. Jorda ville blitt et svært mørkt sted gjennom flere måneder, nok tid uten sollys til at næringskjeden ville blitt ødelagt med verdensomspennende død som resultat» (Earth, januar 1994, uthevelser tilføyd).
Med andre ord: det er ikke så store saker som skal til i verdensmålestokk før ødeleggelsene blir globale. Et himmellegeme med en diameter på 16 km er ikke store gjenstanden sammenlignet med jordkloden, med sine 12 750 km i diameter. Gud tillater at slikt skjer, men lar likevel størrelsen på disse himmellegemene som treffer jorda holde seg innenfor visse grenser, ellers ville det knapt blitt mennesker igjen på vår klode.
Forskerne har regnet ut at en asteroid med diameter på 500 m som slår ned i havet, vil fordampe 30 kubikkilometer vann! Et tilsvarende nedslag på jordoverflaten vil fordampe 30 kubikkilometer jord og stein!
Selv om det finnes flere hundre kratere på vår jord, ville kratertettheten og ødeleggelsene vært langt større, hvis det ikke hadde vært for to forhold: 1) Jorda har en atmosfære som får de fleste mindre meteorer til å fordampe og fragmentere til fint støv i atmosfærens øvre lag, ca 100 km over jordoverflaten. På grunn av den enorme hastigheten disse himmellegemene har når de kommer inn i jordatmosfæren, blir de bremset opp av friksjonen med luftmolekylene. Dette får meteoren til å bli rødglødende og deretter fordampe. Dette fenomenet har de fleste vært vitne til som «stjerneskudd» på nattehimmelen. De fleste «stjerneskudd» er ikke større enn sandkorn. 2) Guds beskyttelse. Gud holder sin hånd over menneskene. Han tillater ikke at katastrofer og ulykker skjer ukontrollert. Men tiden er snart kommet da Gud vil trekke sin beskyttende hånd tilbake og la Satan og hans engler få fritt leide.
Vår egen kraterbesådde måne er et eksempel på hvordan en planet- eller måneoverflate blir når meteorer og asteroider fritt kan slå ned uten å bli hindret av atmosfære eller andre forhold. Solsystemets innerste planet, Merkur, er også solsystemets mest kraterbesådde planet. Et eksempel på hvordan jordoverflaten hadde sett ut hvis Gud ikke hadde beskyttet sine skapninger?
Steinene skal rope
«Hvis disse tier, skal steinene rope,» sa Jesus (Luk. 19,40). Kanskje det ligger mer i disse Jesu ord enn vi har forstått? Kanskje det er steiner fra verdensrommet som til syvende og sist vil vekke menneskene når alt annet er nytteløst. Det er her basunene i Åpenbaringsboken kommer inn i bildet. I Bibelen tjener basuner som advarsler, og de syv basuner er de sterkeste advarsler om jordas undergang du vil finne i Den hellige skrift.
Det strir mot all fornuft å la disse basunene få sitt utgangspunkt i det fjerde århundre. Hva er egentlig hensikten med disse basunene? Hensikten er å varsle menneskene om at Herrens dag er for hånden. . . .
Dette var en smakebit på artikkelen Nedslag. Resten kan du lese i innsyn 1-2002. Send en email til redaksjonen, kaspersen@innsyn.com og be om et prøveeksemplar.